Det jeg vil mest av alt er å bli frisk

Jeg lyger om jeg sier jeg vil leve, men jeg vet at jeg ikke vil leve slik som dette.

UVIKTIG: Du vet ikke hvordan det er å få din smerte vurdert og funnet uviktig før du har stått på venteliste for behandling i psykiatrien, skriver artikkelforfatteren.
FOTO: FRANCOS DESTOC/COLOURBOX

 

 

Jeg er 22 år og har vært i psykiatrien siden juni i fjor. Jeg har allerede syv innleggelser bak meg fordelt på fem avdelinger på Distrikt Psykiatriske Sentre, tre psykiatriske akuttmottak og en lukket avdeling. I tillegg har jeg vært tvangsinnlagt tre ganger og prøvd å ta mitt eget liv to ganger.
Det tok meg seks år å be om hjelp for mine psykiske vanskeligheter. Da jeg ba om hjelp var jeg innstilt på å komme i gang med en behandling som ville gi meg livet mitt tilbake. I stedet havnet jeg på en venteliste på minst fire måneder.

 

Jeg måtte kjempe for å bli trodd på

 Du vet ikke hvordan det er å få din smerte vurdert og funnet uviktig før du har stått på ventelisten for behandling i psykiatrien. Mens jeg sto på venteliste ble jeg så dårlig at jeg forsøkte å ta mitt eget liv. Da fikk jeg hjelpen jeg trengte.
Jeg og noen medpasienter diskuterte hvordan vi kom inn i psykiatrien, og de fleste av oss hadde gått samme vei, det er urovekkende. I september ble det kjent at Sykehuset Innlandet trikset med ventelistene for å skjule brudd på behandlingsfristene og dermed slippe ekstra utgifter.
Ifølge TV 2 venter 12.842 mennesker på behandling i psykiatrien, med en gjennomsnittlig ventetid på rundt to måneder. At folk dør i køen er ikke for meg overraskende, da jeg bare er heldig at jeg ikke ble en av dem.
Da jeg kom inn gikk jeg først til poliklinisk behandling en måned, før jeg som student flyttet til en annen by. Der hadde jeg bare en ventetid på noen uker før jeg fikk en vurderingstime. Den timen resulterte i en hasteinnleggelse.
Min første innleggelse varte i fem måneder. Etter to uker innlagt på et Distrikt Psykiatrisk Senter (DPS) ble jeg tvangsinnlagt til byens psykiatriske sykehus. Jeg hadde så vidt hørt om tvangsparagrafen og hva den innebar før jeg befant meg i den.
Tvungent psykisk helsevern var noe jeg forbandt med gale mennesker. Jeg følte meg ikke gal. Jeg hadde bare gått feil vei og ramlet borti den mørke siden av livet. Nå var jeg tvangsinnlagt og min hverdag fylt av skole og venner ble byttet ut med låste dører, frihetsberøvelse og ansatte som løp opp og ned gangene til ulende alarmer.
Jeg følte meg umyndiggjort og liten, og ingen trodde på meg da jeg sa jeg følte meg bedre. Jeg måtte kjempe for å bli trodd på. Det tok meg tre uker før jeg fikk reise tilbake til DPS’et, nå som frivillig. Jeg var kanskje heldig. For jeg vet om mange som har vært på tvang i måneder, og noen årevis. De drømmer om å få friheten sin tilbake.
Etter fem måneder ble jeg utskrevet. Friheten kom som et slag i magen. Jeg hadde blitt vant til denne tryggheten som er når du er innlagt, med ansatte som graver og spør hvordan det går og den atmosfæren med at det er greit å ikke ha det bra. Plutselig befant jeg meg hos foreldrene mine og følte jeg måtte spille normal og frisk. Det tok ikke mange ukene før jeg ble innlagt igjen.
 Denne gangen varte innleggelsen i seks måneder. Når jeg er innlagt føler jeg meg trygg, jeg kan slappe av i mitt eget skinn og alt det kaoset og indre tumultene jeg opplever stabiliseres. Seks måneder gikk og jeg flyttet tilbake til Bergen.
Mine nye behandlere og jeg avtalte en planlagt innleggelse relativt raskt. Slik at jeg skulle «bli kjent» med avdelingen de var tilknyttet og få landet litt før jeg begynte på nye studier i Bergen. Dette var begynnelsen på måneders pendling mellom innleggelser og livet hjemme. Siden i sommer har jeg vært innlagt minst en gang i måneden, og opp til to innleggelser på under to uker.
 De siste gangene har jeg ikke engang pakket ut av bagen min fordi neste innleggelse kom så brått på. De siste gangene har heller ikke innleggelsene vært mitt valg, da jeg allerede er lei av pendlingen mellom DPS’et og hjemme, men andre har tatt avgjørelsene for meg.
Jeg opplever å være fast i svingdøren. «Er du her igjen?», ble jeg spurt av en tidligere medpasient da jeg var innlagt sist. Da var det en uke siden vi sist så hverandre. Det er ikke så alvorlig enda, jeg kjenner flere med titalls og opp mot hundre innleggelser bak seg, men jeg kan se at jeg er på vei den veien jeg også.
Slik opplegget er lagt rundt meg må jeg være suicidal med konkrete planer før noen hjelper meg. Det jeg egentlig ønsker er noen som ser meg før det blir så ille. Er det ikke hva vi alle ønsker? Mine foreldre uttrykker sin oppgitthet, de vet ikke hvordan de skal hjelpe meg de heller. De forteller meg hvor vondt det er å se sin datter gå inn og ut av psykiatriske avdelinger, og ikke bli bedre.
Jeg er kanskje fersk i dette spillet, men jeg har lært litt på min vei. Jeg kan nå tvangsparagrafen utenat og vet godt når jeg burde tie for å slippe den. Jeg vet hvilke ord som bekymrer, og jeg kan smile pent når jeg må. De siste innleggelsene var som sagt ikke min idé, men jeg vil heller tilbringe noen dager på psyk. enn oppleve ventrikkelskylling igjen. For det er dager det er snakk om.
To dager her,  fem dager der. Ingen stabilitet, og alltid nye avdelinger jeg må forholde meg til. Mitt DPS har fire sengeposter, jeg har gjestet dem alle på mine fire måneder i Bergen, noe som fikk langtidssyke medpasienter til å måpe. Men jeg kastes alltid ut igjen, slik føles det. Idet jeg begynner å komme meg på beina etter en krise er det på hodet ut. Det er ikke snakk om å gi meg tid til å komme meg.
Mine innleggelser er jo ingenting i forhold til mange andre, men vi begynner alle et sted. Jeg vet ikke hvor mange flere innleggelser jeg trenger å forholde meg til, om det er to, tyve eller førti. Men jeg føler meg allerede som en svingdørspasient i psykiatrien. Inn og ut. Hver gang jeg blir kastet ut føler jeg meg enda mer mislykket.
Det jeg ønsker mest av alt er å bli frisk. Det er ikke umulig, langt fra. Jeg har alle forutsetningene for å bli frisk, likevel har jeg ennå ikke pakket ut fra min forrige innleggelse. Jeg lyger om jeg sier jeg vil leve, men jeg vet jeg ikke vil leve slik som dette.

Kommentarer