Volden kommer snart til et hus nær deg

Du har sikkert møtt henne, hun er kanskje en nabo. Hun som blir slått av sin samboer med våte håndklær. Vi som er rundt, føler gjerne at det er noe som ikke stemmer. Men vi tar aldri mot til oss og spør om det er noe som er galt.

VÅG Å SE DET: Vi er så redde for å trå feil at vi ofte forholder oss passive. Den passiviteten kan være farlig, og vi blir medansvarlige i handlinger vi kunne bidratt til å forhindre, skriver Lene Eriksen. ARKIVFOTO: COLOURBOX.COM

 

Jeg vet at du som leser dette kjenner en som er blitt utsatt for, blir utsatt for eller kommer til å bli utsatt for vold i en nær relasjon. Kvinner som bor i ditt og mitt nabolag, som vi kjenner privat og omgås med, før vi som profesjonelle møter dem på Krisesenteret.
Kvinnene vi møter på Krisesenteret har stort sett to ting til felles. Det første er at de er født som jenter. Men de er fra alle samfunnslag, og fra ulike etniske opprinnelsesland. Det andre fellestrekket er at de blir mishandlet av en annen som bor i vårt nabolag, en som vi kjenner til. Som du og jeg gjerne hilser på, veksler noen ord med, snakker om været med, eller er heiagjeng sammen med på fotballbanen.

Og ingen av oss vet at han er god på å skjule mishandlingen han utsetter samboeren sin for. Han vet blant annet hvor nyttig det er å holde kniven over strupen hennes om natten av og til, trenger ikke være borti huden hennes en gang, det er nok til å få henne til å innrømme ting hun ikke vil innrømme ellers.
Og så får han henne til å si unnskyld. Etterpå slår han med våte håndklær. Det lager ikke merker. Han er nødt til å slå for at hun skal forstå. Vi som er rundt føler gjerne at det er noe som ikke stemmer, en uro i magen, en stemning vi stusser over. Men vi tar aldri mot til oss og spør om det er noe som er galt.

En mor som kom til Krisesenteret, du satt gjerne ved siden av henne på skolen, var så sorgfull over alle årene hun hadde skjøvet barna fra seg. Hun så lengtende på en ammende mor som også bodde hos oss. Hennes mann hadde vært så sjalu når hun ammet, hun hadde ikke orket påkjenningen. Videre hadde hun jobbet så hardt for at de skulle løpe til faren når de slo seg, eller ligge på faren sin side av sengen når de kom inn om natten. For ellers så ble det så mye bråk.
Av og til var faren flink med dem og barna var uansett glade i ham. Selv om han ofte mistet beherskelsen, var han jo snill innimellom. Han ga dem penger til mat, kjøpte klær og var sammen med henne selv om hun etter hvert var blitt en annen enn den hun var da de møttes. Angsten for sinnet hans styrte alt i dette hjemmet.

En kvinne,  kanskje datteren din, bodde hos oss lenge. Hun var så forsiktig når vi gikk ute på gaten. Jeg la merke til at hun hele tiden så seg for hvor hun tråkket. Hun hadde lagt til seg denne vanen etter mange år i ekteskapet, for om skoene var skitne under, ble hun spylt med høytrykksspyler, naken, over hele kroppen.
Det skulle fungere som en lærepenge. Det ble etter hvert for mye å passe på for henne, skitt og bakterier kom det uansett, hun rakk ikke over alt. Men hun skulle nesten dø før hun fikk hjelp til å finne et alternativ.

En annen kvinne,  hun jobbet kanskje i butikken du pleier å handle middag på vei hjem, hadde fått underlivet ødelagt. Jeg spurte henne om det hadde vært mye seksuell vold i forholdet hennes. Da ble hun forundret. Det med underlivet var jo en rett hun hadde gitt mannen da de giftet seg.
Det var slagene og de vonde ordene som var så vanskelig å bære. Han smurte blod over ansiktet hennes, fortalte henne hvor stygg hun var, at ingen andre menn ville ha henne. Han skåldet henne med varmt vann, eller brukte kaldt vann. Alle ydmykelsene, følelsen av og ikke være noen.

For deg er dette sannsynligvis overraskende. Det er sterkt og det er tabubelagt. Men samtidig er det en del av vår felles hverdag. Det går fint an å snakke om det, ordene finnes og vi må våge bruke dem.
Krisesenteret i Bergen driver på oppdrag fra Bergen kommune et døgnåpent lavterskeltilbud, der kommunen er vertskommune for 20 omegnskommuner. Tilbudet retter seg mot kvinner, barn og menn utsatt for vold i nære relasjoner. Krisesenteret er politisk og livssynsnøytrale, og bygger på hjelp til selvhjelp prinsippet. Man trenger ingen henvisning for å komme til Krisesenteret. Vi er aldri lenger enn en telefonsamtale unna. Vi tilbyr samtaler, veiledning, koordinering til andre hjelpetiltak og et midlertidig, trygt bosted. Krisesenteret har et godt fagmiljø og erfarne medarbeidere.

De siste årene har samfunnet satt et skarpt søkelys på vold i nære relasjoner. Det har ført til mange konkrete tiltak og flere lovendringer. Den private volden er blitt et offentlig ansvar. For volden rammer ikke en person, det rammer også alle rundt, direkte og indirekte. Tiltakskjeden skal styrkes, det strafferettslige skjerpes. Jeg ønsker å rette fokuset på det forebyggende og allmennpreventive vi, som medmennesker, kan være med å påvirke.

som medmennesker er vi også ansvarlige

Vold i nære relasjoner er den mest skadelige formen for vold. Når et menneske blir krenket av en man har tillit til, rammer den hardere. Den kjønnsspesifikke volden har fortsatt gode vilkår i Norge, og kjønnslikestilling er ikke oppnådd. Det er påvist en klar sammenheng mellom nivået av likestilling og frekvensen av fysisk vold i familien. Jo mer likestilling, dess mindre vold (forskning.no, onsdag 20.06.12 kl. 05). En mye brukt og anerkjent definisjon er denne: Vold er enhver handling rettet mot en annen person som ved at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller å slutte å gjøre som den vil. (Per Isdal, 2000)

Kvinnene som kommer til oss har alle tenkt at volden snart kommer til å ta slutt, og vernet om de gode øyeblikkene. Kvinnene som kommer til oss har brukt mye krefter på å opprettholde en fasade og laget strategier for å mestre en vanskelig hverdag. De er godt trente i å skjule hva de blir utsatt for. De bærer på skyld og skam.
De bagatelliserer og unnskylder volden. Sørger over drømmene som forsvant, årene som gikk tapt. Krisesenteret ønsker å bidra med å vise at det finnes alternativ. Det er en lang prosess å bryte ut av et skadelig forhold. Ofte krever det flere forsøk, og vi er der både første og siste gangen. Vi vil bidra til at flest mulig kvinner kan oppnå det de fleste av oss tar som en selvfølge: retten til et liv i trygghet og med frihet til å bestemme over eget liv.

Den private volden er et offentlig anliggende. Det er samfunnets oppgave å ivareta kvinner utsatt for vold i nære relasjoner. Men som medmennesker er vi også ansvarlige. Den bevisstgjøringen er viktig. Vi er så redde for å trå feil at vi ofte forholder oss passive. Den passiviteten kan være farlig, og vi blir medansvarlige i handlinger vi kunne bidratt til å forhindre. Vi har lov å bry oss.
Jeg mener også at vi har en plikt til å bry oss. Jeg vil derfor avslutte med disse ordene:
«Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd» (K.E Løgstrup: «Den etiske fordring», Gyldendal 1956/1991).

Volden kommer snart til et hus nær degen del av noens liv i dine hender?

Tags: ,

Kommentarer