ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Hva som skjuler seg bak merkelappen «politisk liberal» er evig omstridt – bare spør partiet Venstre.
Men jeg tror mange kan være enige om at det å være liberaler betyr å sette enkeltmenneskets frihet i sentrum, og å være skeptisk til all politikk som i unødig grad overstyrer individenes frie valg.
Det har vært en viktig politisk posisjon gjennom historien, slik liberalere av ulik politisk farge har vært blant de fremste til å motsette seg store, menneskefiendtlige ideologier som kommunismen og nazismen.
Straks noen trekker opp ideer om det perfekte samfunnet, enten det nå hviler på klasseløs likhet eller etnisk renhet, vet enhver god liberaler at veien er kort til skafottet.
I vår tid er liberal skepsis mest virksom i det små. En liberaler kan for eksempel være helt med på at diverse politisk fastsatte mål – som for eksempel økt likestilling – er av det gode.
Men straks styresmaktene begynner å overstyre valgene til den enkelte, for eksempel gjennom detaljstyring av reglene for fødselspermisjon, vil mange liberalere betakke seg. For en liberaler er det viktigere at folk får velge selv enn at de velger slik staten vil de skal gjøre, også dersom individenes frie valg setter oppnåelsen av store, søte mål i fare.
Så blir spørsmålet: Kan det tenkes unntak fra dette grunnsynet? Kan det finnes saker så store og viktige at liberalere bør legge frykten for sterk politisk styring til side?
Det umiddelbare svaret vil være nei, fordi liberalere vet at selv de beste forsetter kan ende som brostein på veien til et veldig varmt sted.
Men jeg spør likevel, helt konkret: Kan det tenkes at kampen for å redde klimaet er en så stor sak at selv liberalere bør skrinlegge sine kjæreste politiske prinsipper, gitt at klimaspørsmålet setter selve menneskehetens fremtid på spill? Det hjelper lite med liberal politisk teori den dagen hele jordkloden står i brann.
Motforestillingene er åpenbare.
Dels kan det argumenteres for at klimaforskerne ikke er absolutt enige seg imellom, og at det derfor blir galt å innrette samfunnet etter de mørkeste spådommene, som simpelthen kan vise seg å være gale.
Argumentet har mye for seg: Uenighet taler for selvpålagt moderasjon.
Men det er samtidig underlig hvordan de aller fleste, enten de nå er sosiologer eller tannleger eller rørleggere, later til å ha sterke meninger om klimaspørsmålet, når selv ikke klimaforskerne blir riktig enige. Selv er jeg statsviter og kvartstudert økonom, og jeg innrømmer det gjerne: Jeg har ingen forutsetninger for å uttale meg om Grønlandsisen eller Golfstrømmens fremtid; der er jeg prisgitt ekspertene.
Men jeg kan enkelt slutte meg til et prinsipp som Kåre Willoch knesatte alt på nittitallet: At klimaspørsmålet er så stort at tvilen bør komme jordkloden og ikke klimaskeptikerne til gode.
Hva om hele sivilisasjonen vår står på spill?
Et annet argument mot å sette klimaspørsmålet i sentrum av politikken, er den klassisk liberale motforestillingen om at store spørsmål krever store svar. Det kan i beste fall ende i overkjøring av enkeltmenneskers interesser, og i verste fall i autoritære styreformer.
Denne uken gikk Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen ut og sa at politikere på venstresiden «bruker klimaet for å gjennomføre sosialistisk politikk»; altså som et vikarierende argument for massiv statlig styring av økonomien og samfunnet. Det lyder søkt. Men selv uten å gå så langt, er det mulig å være kritisk til økt politisk styring for å redde klimaet, fordi politisk styring ofte viser seg å være ineffektivt og ressursødende.
Også dette er et argument som har mye for seg. Men det holder ikke helt til mål, dersom vi forutsetter at sannsynligheten er overveiende stor for at klimatrusselen kan true hele sivilisasjonen, og fastholder det willochske argument om at tvilen bør komme de fremtidige generasjonene til gode. Da bør selv gode liberalere tenke seg om et par ganger ekstra.
De bør også merke seg at økt statlig styring ikke er den eneste måten å redde klimaet på. Statlig styring må åpenbart til, og aller helst internasjonal enighet om forpliktende utslippsmål. Men mye taler for at det innenfor den offentlige styringsrammen må satses mer på at privat sektor skal redde klimaet, simpelthen fordi enkeltmennesker og private bedrifter er dyktigere til å forvalte ressurser enn det offentlige – gitt rette politiske insentiver og gode kontrollmekanismer.
En løsning på klimakrisen handler dypest sett om å forvalte ressursene bedre; om at forurenser skal betale. Og selvsagt – ingenting virker bedre mot at klimakampen sporer av i feilslåtte former for statlig styring enn at liberalere selv tar del i den.
Dessuten finnes det frittstående argumenter for å bremse bruken av karbon, selv om klimatruslene skulle vise seg å være overdrevne. Som den ikke spesielt hippieaktige senator John McCain har påpekt: Alle har interesse av å redusere forbruket av fossile brensler (da varer de lengre) og utvikle fornybare energiformer. Eller mer presist: Alle unntatt noen store energiselskaper og noen store oljeeksporterende diktaturer og nesten-diktaturer. Og så Norge, da.
Jeg skriver dette fordi jeg nettopp har lidd meg igjennom James Lovelocks klimadystopier, og er oppriktig bekymret for fremtiden til mine barn og barnebarn.
Også der vil gode liberalere arrestere meg: Man skal ikke treffe politiske valg under påvirkning av følelser.
Men igjen: Hva om Lovelock og hans meningsfeller har rett? Hva om hele sivilisasjonen vår står på spill, fordi vi ikke klarer å legge om vår dødbringende, forbruksbesatte livsstil uten statlige puff i riktig retning? Skal vi da la være å handle, fordi John Stuart Mill eller Karl Popper har plantet skepsisen mot politisk styring i oss?
Jeg ser motargumentene, men jeg tenker at liberalere ikke kan la være å ta del i vår tids viktigste politiske kamp ut fra ren og skjær teoretisk forfengelighet. Pragmatisme er en viktig liberal verdi; ideologisk renhet er det ikke.