Både ineffektiv hverdagsdrift og svikten den 22. juli 2011 viser at politiet sliter med grunnleggende utfordringer.
En undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning viser at 77 prosent av befolkningen har stor tillit til «politifolk flest». Men bare 48 prosent stoler like mye på politiets ledelse og administrasjon.
Selv om BTs 112-prosjekt har avslørt betydelig misnøye med bergenspolitiets evne til å løse sine kjerneoppgaver, er altså tilliten til nærpolitiet fremdeles stor. Verre er det med troen på at politiets overordnede er i stand til å utføre sine oppgaver, og til å skape gode arbeidsvilkår.
Mens mange av meldingene til 112-prosjektet forteller om betryggende respons fra politiet, handler altfor mange om svikt i avgjørende øyeblikk. Dette rokker ved den fundamentale tilliten som er nødvendig for at politiet skal fungere godt.
Justisminister Grete Faremo viser til at regjeringen har opprettet en analysegruppe, som skal finne svar på grunnleggende spørsmål om hvordan politiet skal organiseres i fremtiden.
Gruppens arbeid er helt nødvendig, men oppdraget omgis likevel av en matt erkjennelse: Problemene har vært kjent på alle nivåer, i svært mange år – men prosessene for å finne løsninger har vært preget av stillstand og konflikt.
Tidligere politidirektør Ingelin Killengreen sto selv under Stortingets 22. juli-høringer og fortalte om håpløse prioriteringsprosesser. Blant dem arbeidet for å skaffe politiet mer moderne IKT-systemer – et arbeid som startet på 1990-tallet, og som aldri har kommet helt i mål. Fremdeles bruker politiets fortidens kommunikasjonssystemer.
Høringene handlet mye om ansvarsforskyvning og skylddeling. I en periode ble politiet pålagt hele 120 styringsmål; som hvert for seg ga etaten rapporteringsplikt og pålegg om oppfølging. Ironisk nok var responstid, som ligger midt i kjernen av daglig politiarbeid, ikke blant styringsmålene.
Problemene har vært kjent på alle nivåer, i svært mange år
Hver for seg kan styringsmål fremstå som fornuftige og nødvendige for å styrke kontroll over resultater og budsjett. Men i politiet har de ført til et unødvendig stort og dyrt byråkrati, som stjeler ressurser fra ordinært politiarbeid. I tillegg har omfanget av rapporteringspunkter gjort det så godt som umulig å prioritere oppgaver tydelig.
Justisministeren skriver at analysegruppen skal vurdere politiets ressursbruk, prioritering og organisering. Dette nødvendige arbeidet handler også om å flytte ressurser som i dag brukes på administrasjon, til mer politikraft i distriktene.
Regjeringen vil til neste år bevilge 150 millioner kroner til økt bemanning, noe som vil gi 350 nye stillinger. I teorien bør dette bidra til økt synlighet og bedre responstid, men før bedre logistikk og kommunikasjonsutstyr er på plass, er det fare for at de nye stillingene blir utnyttet like lite effektivt som dagens mannskaper.
Det som haster mest, er å utstyre politiet med teknologi som setter dem i stand til å jobbe optimalt.
Politiske krav har gjort politiet til en topptung og overbyråkratisk organisasjon. Dette har igjen skapt en struktur som har vært til hinder for nødvendig modernisering og oppgradering.
112-prosjektet viser at svært mye kan gjøres for å organisere ressursene i politiet på en betydelig bedre måte. Men først og fremst er det et politisk ansvar å sørge for at politiet har fornuftige arbeidsvilkår. Justisministeren er i gang med arbeidet, men må sørge for at dette skjer effektivt, og med tydelige resultater. Tilliten til politiet tåler ikke mer slitasje.