Antarktis-bloggen

Til sjøs! Den 80 meter lange isbryteren Ernest Shackleton har kastet loss, med meg og tre kollegaer fra Bergen om bord.

Bak oss ligger Cape Town, det mektige Tablemountain og mange måneder med planlegging og forberedelser. Foran oss.. ligger et urørt Antarktis, og syv uker med intensivt arbeid og lange skift.

SJEKKER UTSTYRET: Bloggforfatter Elin Darelius og forskningsassistent Mari Jensen sjekker at alt utstyret er på plass i containeren om bord i skipet som skal bringe dem til Antarktis.

Men nå er det hav og atter hav som gjelder. Himmel og hav går i ett borte i horisonten og det er ingen andre båter i sikte. Vi er alene, men får og besøk av andre som kaller havet sitt hjem.

Havfugler følger oss ofte et stykke på veien, og vekker stor oppstandelse, men når en gruppe hval kom forbi og viste seg frem i går ettermiddag, ble det trangt langs relingen.  De lekte gjemsel med oss, nå og da en fontene som viste hvor de var, eller en finne eller to som dukket opp av vannet for så å forsvinne og dukke opp igjen lengre borte.

Vi har hatt fint vær siden vi forlot Cape Town. Når himmelen er blå og havet ligger stille, er det herlig å jobbe ute på dekk. Vi forsøker å få styr på de åtte tonn med utstyr og instrumenter som vi sendte med båten fra Bergen.

Vinsjen ble fikset samtidig med radaren og står nå fastspent og klar ute på dekk, men det er mye annet som skal taes ut av containeren og settes i stand. Instrumenter skal kobles opp og testes, batterier skal byttes. Listen er lang. Jeg og Mari tar oss av linene til riggene.

Riggene, lange liner fulle med instrumenter, har et anker i den ene enden og flyteelement i den andre. De skal stå ute på havets bunn i et år og kontinuerlig måle vannets hastighet, saltinnhold og temperatur.

Om alt går bra, om ingen isfjell kommer og tar dem og om alle ledd i kjeden holder, så kommer kolleger på en annen ekspedisjon, på en annen båt, til å plukke dem opp neste år. Men nå gjelder det først og fremst å holde orden på de hundretalls meterne med line som vi rullet opp ute på helikopterdekket for å måle og markere med teip hvor instrumentene skal sitte.

LANG LINE: Temperaturen har ennå ikke nådd Antarktis-nivå, så Mari er fortsatt iført singleten på dekk.

Det har akkurat blitt kveld, middagen er unnagjort og det arrangeres quiz i salongen. Spørsmålene er temmelig britiske, og vi innser raskt at vårt skandinaviske lag ikke kommer til å havne på premiepallen. Jeg går opp på dekk, ut i mørket og steller meg ved relingen. Det er stjerneklart og jeg får sørkorset og Jupiter utpekt,

Orions belte kjenner jeg igjen hjemmefra. Stjernene på himmelen blir bare flere og flere ettersom øynene mine venner seg til mørket. Vi står helt stille og beundrer underverket over oss. Så vender jeg blikket nedover og oppdager at havet under oss også byr på en forestilling, om enn i en litt mindre skala. Båten forstyrrer vannet og får morilden til å glitre, som fallende stjerner farer de gjennom det svarte vannet og forsvinner bak oss.

 

Kommentarer

  • Reidun Gangstø

    God tur! Gler meg til å følgja med vidare på denne unike opplevinga!

  • Karolina

    Kjekt med blogg! God tur!