Min faglige arroganse?

Som lege ved Kvinneklinikken har jeg lenge tenkt at jeg ikke bør uttale meg i BT, og at vi må ta våre faglige diskusjoner internt. Men dette vil ikke gjøre leserne klokere, bare reddere. Gjennom en fiktiv, men realistisk historie vil jeg forsøke å belyse noen dilemma fødselshjelpen byr på. Jeg uttaler meg som privatperson og spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer, ikke på vegne av Kvinneklinikken. Jeg har selv aldri vært involvert i behandlingen av de kvinnene som har vært omtalt i BT, og kan ikke uttale meg om noen av disse sakene.

Ønske om keisersnitt

Jeg møter førstegangsfødende Kari til samtale. Hun er redd for å føde naturlig, og har et sterkt ønske om planlagt keisersnitt. Jeg forsøker å forstå hva hun er redd for. Vi kommer frem til at smerter og en langvarig fødsel er det hun frykter mest. Hun er ellers frisk, og svangerskapet er normalt, hun har ikke tidligere hatt psykiske plager.

Samtalen er krevende, Kari mangler tiltro til meg og til KK. Hun får fødselsforberedende oppfølging hos jordmor. Ønske om tidlig epidural og et forløp som ikke blir for langt journalføres, men jeg kan ikke love en optimal fremgang i fødselen. Fødsel første gang er jo ofte mer langvarig, og under alle fødsler kan det oppstå komplikasjoner. Jeg ber Kari om tillit til at de ansatte vil gjøre det som er rett og nødvendig for at fødselen skal bli trygg. Kari er beroliget men føler samtidig at hun ikke har noe valg.

Det beste for barnet

Kan jeg ikke bare gi Kari planlagt keisersnitt?

Det er fristende å tro at planlagt keisersnitt, i ro og mak, med far til stede og mor våken med ryggbedøvelse, er den tryggeste måten å føde på. Hvorfor kan jeg ikke si ja til Karis ønske?

Etter planlagt keisersnitt er det doblet risiko for at barnet får pustevansker

For et friskt barn er naturlig fødsel en fordel. Luftveier og immunsystem forberedes ved at barnet gradvis presses gjennom fødselskanalen. Etter planlagt keisersnitt er det for eksempel doblet risiko for at barnet får pustevansker.

Keisersnitt kan skade

Kirurgiske inngrep bør kun gjøres når det er nødvendig, fordi inngrepet kan skade pasienten. Keisersnitt er en stor operasjon der man skjærer seg helt inn i bukhulen, åpner livmoren og henter barnet og morkaken ut. Livmor, bukvegg og hud lukkes med kirurgisk nål og tråd. Keisersnitt er nødvendig når fødselen stopper opp eller ved fare for oksygenmangel hos fosteret. Vi er alltid klare til å utføre inngrepet om dette skjer. Det kan også være nødvendig å planlegge operasjon når kvinnen har angst for å føde.

Men dersom Kari får keisersnitt nå, hva så med neste barn? Eller dersom hun trenger kirurgi når hun er blitt eldre? Etter operasjoner i bukhulen oppstår arrdannelser. Inngrep Kari kan få behov for senere, blir vanskelig fordi anatomien i bekkenet er endret. Tidligere keisersnitt gjør risikoen ved senere behandling større.

Får flere komplikasjoner

Det er godt dokumentert at keisersnitt sammenlignet med fødsel fører til økt sykelighet for kvinnene. For hvert sjette planlagte keisersnitt påføres en kvinne komplikasjoner; sårinfeksjon, blodpropp eller stor blødning er eksempler på til dels alvorlige tilstander pasienten kan rammes av.

Dersom frekvensen av planlagte keisersnitt øker med 10 % ved Haukeland, betyr dette ca. 500 flere inngrep årlig. Man kan selv regne ut antall komplikasjoner. Det burde være en sak for mediene at andel planlagte keisersnitt øker over hele den vestlige verden, også i Norge, på bekostning av kvinners helse. Hvorfor er det slik?

Hvem skal først i køen?

Hva med ressursfordeling? Planlagte keisersnitt vil erstatte andre inngrep ved KK. Prioriteringer må gjøres, selv om politikerne ikke liker å snakke om det. Vi har et begrenset antall operasjonsstuer og personale. Der behandles gynekologisk kreft og underlivssykdom som eggstokkcyster og livmorfremfall.

Hvem er villig til å rykke bakover i køen? Er BT engasjert for disse kvinnene? Pasienter med urinlekkasje skriver sjelden avisinnlegg om sine plager.

Fødselen

Ved termin kommer Kari med rier, hun har vært våken en hel natt. Alt er bra med fosteret, og Kari er frisk, men sliten. Smertene tiltar, jordmor bestiller epidural. Dessverre er anestesilegen opptatt med et akutt keisersnitt sammen med gynekologer og operasjonsteam. Kari må vente i over en time på bedøvelsen, hun har normale og smertefulle rier. Hun føler at planen vi laget ikke blir fulgt, og er oppgitt og utmattet.

Hun får heldigvis senere god smertelindring. Mot slutten av fødselen, som har vart i åtte timer, viser fosterlyden tegn på stress. Situasjonen er nå akutt. Jeg forløser med tang. Kari er redd, jeg forklarer underveis. Barnet er født etter åtte minutter. Kari kan reise hjem, frisk og med en sprek baby etter to dager.

Hvem skal først i køen?

Kari og mannen synes fødselen var en tøff opplevelse. Både smertene, varigheten og tangforløsningen fører til at de mener planlagt keisersnitt hadde vært bedre. Vi prater grundig om parets erfaringer før de reiser hjem, og de følges opp noen måneder senere med ny samtale.

Var behandlingen feil?

Det kan godt tenkes at Kari blir en av dem som, slik Steiro beskriver, deler sine dårlige erfaringer fra KK over kafébord eller i barnehagen. Det kan jeg forstå. Hun har jo opplevd noe svært krevende og dramatisk. Kvinner har nok gjennom alle tider hatt behov for å prate om sine fødsler.

Et team av viktige faggrupper har vært klare til å behandle Kari når som helst på døgnet. Hun har fått oppfølging av ansatte med høy kompetanse og bred erfaring. Hennes fødsel var trygg, og hennes risiko for komplikasjoner i ettertid er minimal. Eksempelet illustrerer at medisinsk forsvarlig behandling ikke kunne ta bort Kari og mannens opplevelse av at fødselen var en sterk påkjenning.

Vi bryr oss og har et brennende engasjement for kvinners helse

Er hun blitt behandlet med «faglig arroganse og lite imøtekommenhet»? En slik beskrivelse gjør meg trist. Jeg har investert noe i Kari, og har tatt på meg ansvaret for at fødselen skal bli trygg. Jeg har følt omsorg for henne, og forsøkt å gi henne og barnet riktig behandling. Kanskje kan hun likevel føle at hun ikke ble hørt? Men jeg har erfaringer Kari ikke har. Jeg har for eksempel gjort keisersnitt når livmoren ikke vil slutte å blø og har behandlet utallige sårinfeksjoner etter keisersnitt. Dette ønsker jeg ikke for min pasient.

Jeg bryr meg

Jeg kan fortsette min oppdiktede historie, utbrodere konsekvenser for Kari eller for samfunnet. Dilemma og utfordringer er det nok av, det vet alle som arbeider ved Kvinneklinikken. Om noen mener de ikke blir hørt, må vi lytte.

Om noen blir utsatt for feilbehandling, må vi lære. Men en ting er jeg sikker på, vi bryr oss og har et brennende engasjement for kvinners helse!