AVSLØRINGEN: Vår tillit til «ledelsesklassen», for eksempel etter Gjørv-kommisjonens rapport, har skrumpet inn. ARKIVFOTO: HÅVARD BJELLAND
Media oppsummerer året. De mest interessante bøkene, filmene, platene og hendelsene identifiseres og presenteres i kavalkader. Gjensynet skaper en følelse av at historien om 2012 blir servert på et sølvfat.
Følelsen er falsk. For i kavalkadene er alle hendelsene punktvise og løsrevet fra sin sammenheng. Dermed blir de lange, store og tunge prosessene – de som virkelig betyr noe – usynlige.
Det viktigste som skjedde i vårt land i 2012? Vår tillit til staten og elitene som styrer den fikk seg en alvorlig knekk. Vi skjønte at det er mer penger enn vett i Norge. Og at våre eliter ikke er så forskjellig fra eliter i «land vi ikke liker å sammenligne oss med».
Tillitsfallet stikker dypt, og handler om hvordan landet skal styres.
Ledelsesklassen har utviklet en sterk indre solidaritet. De snakker et språk som kalles New Public Management (NPM). I teorien dreier det seg om rasjonell målstyring, resultatorientering og økt effektivitet. I praksis blir resultatet alltid mer byråkrati, ansvarsfraskrivelse, hemmelighold, økte kostnader og fullstendig forkrøplede ideer om fortjeneste og lønnsomhet innenfor statlige virksomheter. Omdømme, mediestrategier og triksing med tall blir viktigere enn å utføre godt arbeid i virkelighetens verden.
Manipulasjon av språket blir en hovedaktivitet. Lederne opphøyes til personer med mystiske egenskaper. Disse er ikke knyttet til kunnskap om virksomheten, men til ledelsesfilosofien de har lært på kveldskurs hos BI.
Ofte er fiasko den sikreste veien til suksess. Nærmest uansett hva lederne foretar seg sparkes de oppover, til tross for at millionlønningene skulle kompensere for «risikoen» ved å være leder.
Uansett hva lederne foretar seg, sparkes de oppover
Ledelsesklassen oppnevner ofte kommisjoner. Slik skjermer de seg fra kritikk og utvanner ansvarsforholdene.
Etter 22. juli ble det nedsatt en kommisjon av privatpersoner. Alle kunne se at nesten ingenting fungerte da en enkeltterrorist gikk amok i Oslo og på Utøya. Istedenfor å starte oppryddingen, ga man altså Gjørv-kommisjonen ett år på å granske hendelsene. De ansvarlige kunne dermed si «vi må avvente kommisjonens rapport». Mange ledere listet seg på tå over i nye lederstillinger.
Vanligvis skaper ikke kommisjonsrapporter mye rabalder. Hendelsene som granskes er blitt diffuse og uviktige. Få bryr seg lenger, og knapt noen gidder å lese seg gjennom tykke dokumenter der det sjeldent står noe interessant. Derfor er granskninger, høringer, rapportutvalg, evalueringer og utredninger så populære blant politikere og byråkrater.
Denne gangen var hendelsene for alvorlige. Politiet rakk riktig nok å frikjenne seg selv på alle punkter gjennom en egen granskning, men den ble slått sønder og sammen av Gjørv-kommisjonen. Rapporten var en bombe. Den hadde norgeshistoriens lengste lunte, men felte nesten regjeringen.
Det som ble avdekket var ikke enkeltpersoners dårlige dømmekraft i en presset situasjon, men noe mye mer dyptgående – nemlig kulturen som er skapt innenfor det offentlige, som helst ikke vil være offentlig.
New Public Management forklarer langt på vei sykehusskandalene, gamlehjemsskandalene, NAV og NSB-kaoset, samt alle korrupsjonssakene og den offentlige milliardsløsingen.
Stortingets kontrollkomité avholdt onsdag høring om det statlige eiendomsselskapet Entra, som forvalter eiendommer til 23 milliarder. De forsøkte å finne ut hvorfor statsråd Giskes menn i styret utpekte Rune Olsø som leder. Entra leier ut eiendom til offentlige leietagere, og blir mer lønnsom jo dyrere de er, noe som øker bonusen til Entra-lederne.
De har selvsagt en voldsom «lønnsomhet», og ser seg råd til å sponse ishockeyklubben Vålerenga med 24 millioner. Selskapet har 150 ansatte, hvorav 51 har sjefstitler. Administrasjonsutgiftene har økt fra 40 millioner i 2001 til 186 millioner i fjor. Olsø er en lavt utdannet kommunearbeider fra Trondheim, og skulle motta en årslønn på fire millioner kroner. Nå blir Entra kanskje privatisert. For mens staten kjøper opp eiendommer over hele verden, selges det meste unna her hjemme.
Det som engang var «staten» er nå et konglomerat av lignende foretak.
I 2012 ble mange oppmerksomme på at noe er riv ruskende galt med selve systemet. Avisene begynte å skrive lange artikler om ideologien som har erobret det offentlige, altså NPM. Debattene om NPM tok av på sosiale medier.
Politikerne begynte å få spørsmål. De ble svar skyldige, for NPM synes å ha ramlet ned fra himmelen, og ingen vil vedkjenne seg ansvaret.
På nyåret utgis en bok om fenomenet, med tittelen «Oppslagsbok for underklassen». Det er en slags ordbok som skal lede folk gjennom det helsefarlige offentlige språket, med opphav i NPM. Det startet med at Arne Klyve (Jon Severud er medforfatter), som til daglig arbeider ved Bergensklinikkene, fikk et brev fra departementet. Han ble bedt om å oppgi utestående “biomasse». Forvirret ringte han Oslo – og fikk beskjed om at de ville vite «antall klienter på venteliste».
Ledelsesklassen er ikke idealister, men de er heller ikke realister. De er lojale overfor systemet så lenge det fungerer til deres fordel, for egen karriere kommer alltid først. De vet ikke forskjellen på kameratskap og kameraderi.
Men det gjør vel vi? Kampen for å gjenerobre språket og det offentlige fortsetter i 2013. Etter jul kommer vår biomasse til å øke betraktelig.