Surrogati bør forbli forbudt i Norge, mens adopsjon bør bli lettere.
Kronprinsesse Mette-Marits besøk i India har i høst skapt fornyet debatt om det faktum at en del som ikke kan få barn på vanlig måte, leier en kvinne i et annet land, vanligvis USA eller India, til å bære et barn frem for seg.
Surrogati er ulovlig i Norge, men kun helsepersonell som bidrar til å få tjenesten utført, kan straffes. Etter norsk lov regnes den som har født barnet, som dets mor. Det betyr at barnets genetiske mor ikke uten videre får foreldreretten i Norge, men hun og faren får den i praksis ved hjelp av midlertidige forskrifter.
Det er et liberalt grunnprinsipp at voksne mennesker må få gjøre som de vil, så lenge det er frivillig og ikke er til skade for tredjepart eller for samfunnet som helhet. Slik sett er for eksempel lovforbudet mot sexkjøp, som mange sammenligner med i surrogatidebatten, vanskelig å forsvare.
Ved surrogati finnes det derimot åpenbart en tredjepart hvis interesser må tas hensyn til. Noen barn vil sikkert klare seg fint hele livet uten kontakt med sin biologiske mor. Det er ingen grunn til å tro at de som bruker surrogati, er dårligere omsorgspersoner enn de som blir foreldre på vanlig måte.
For andre barn vil savnet etter den biologiske moren bli stort, og skape problemer senere i livet. Det finnes forskning som tyder på at det som regel går bra, men også eksempler på det motsatte. Surrogati er uansett et forholdsvis nytt fenomen, så kunnskapen om langsiktige virkninger er ikke sikker.
Noe kan dessuten være prinsipielt galt selv om forskningen skulle vise at det normalt «går bra». En ny verdensborger får masser av problemer å stri med i livet uansett. Det er ingen grunn til – av hensyn til voksnes behov – å konstruere en situasjon som kan gi ham eller henne flere.
Adopsjon burde være løsningen for folk som ikke kan bli foreldre på vanlig måte
Adopsjon er slik sett en annen skål. Her er et barn allerede født og har kommet i en situasjon der foreldrene ikke kan eller vil ta seg av omsorgen.
Ved adopsjon kommer slike barn vanligvis fra et barnehjem til høyt motiverte adoptivforeldre. De flyttes til en bedre situasjon.
Adopsjon burde være løsningen for folk som ikke kan bli foreldre på vanlig måte, men som føler et sterkt ønske om barn.
Den norske adopsjonslovgivningen skal endres, men dessverre kommer prosessen ikke med det aller første. Et offentlig utvalg leverer etter planen sin innstilling i august 2014, og så vil resten av lovprosessen ta ytterligere et par år.
I mellomtiden har Barne-, familie- og inkluderingsdepartementet sendt ut forslag til endringer i dagens lov. Blant annet foreslås det å stramme inn aldersgrensen for foreldre til 42 år på søknadstidspunktet, mens den i dag er på 45 – med mulighet for skjønn.
Vi ser at det ikke bør være for høy aldersforskjell mellom foreldre og barn. Men de fleste av verdens foreldreløse er over fem år. Folk som er villige til å adoptere eldre barn, bør også selv kunne være noe eldre.
Det er et paradoks at det offentlige Norge nå livlig diskuterer – og aksepterer – surrogati, eggdonasjon og andre kunstige måter å skape barn på, mens en velprøvd og lovlig metode som adopsjon nærmest blir liggende i et blindfelt.
Adopsjon handler om barn som trenger foreldre, surrogati om foreldre som vil ha barn. Det burde ikke være vanskelig for politikerne å prioritere.