Den raske praten

ARKIVILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

Ingenting tar mer tid enn en e-post tvers over gaten.

Jeg er en håpløs organisator.
De gangene jeg har måttet ta ansvar for det praktiske i forbindelse med kurs og konferanser, gruer jeg meg så fælt og så lenge at når jeg endelig kommer i gang, er det alltid tidsnød, jeg halser omkring, blir mer og mer frustrert og sliten og holdes bare oppe av kolleger som synes synd på meg som har det så travelt.

Sånn var det for et par uker siden også. Jeg var arrangør for et internasjonalt seminar og hadde lagt listen høyt.
Her skulle det være festmiddag, catering, omvisninger på interessante steder, byvandring, restaurantbesøk, hele pakken. Da jeg hadde tenkt grundig gjennom hvor liten tid det var til alt sammen, var det ganske riktig blitt liten tid. Men jeg snublet meg gjennom oppgavene på et vis, opplegget plumpet på plass takket være pur flaks og andre menneskers hjelpsomhet.
Nå var det bare noen få dager igjen – og så begynte tingene å skjære seg. Det var min egen feil, det var ting jeg ikke hadde dobbeltsjekket og en hel del instanser jeg ikke hadde orientert.

Jeg oppdaget at jeg sto uten guide til den omvisningen som skulle være et høydepunkt i programmet, men jeg fikk tak i en kar som kunne hjelpe, vi trengte ikke lage store formaliteter av det.
Så kom jeg på at jeg ikke hadde fortalt vaktsentralen at jeg skulle arrangere en stor middag i en av universitetets bygninger på lørdag kveld. Jeg ga dem beskjed dagen før, jeg var kjekk og gjorde det til en orienteringssak, nærmest en gest fra min side, dere vil kanskje vite om det, viftet jeg verdensvant.

Når alle er alene om problemene, blir alle umedgjørlige

Det er ikke sånn det fungerer. Guiden fikk en hissig e-post fra administrasjonen fordi han hadde villet hjelpe meg så fort og enkelt, og jeg fikk skarp beskjed fra vaktsentralen om at de ikke nøyde seg med å bli fortalt at jeg skjenket folk i lokaler de var satt til å overvåke. Her skulle det søkes og det fantes skjemaer.
Det var bare en time igjen til seminaret skulle begynne. Snøen freste og fordampet når den landet på ørene mine. Jeg ringte vaktsentralen og pep.

Kom bortom, da, sa vaktsentralen. Jeg løp.
De var to stykker, dørene hadde låser overalt, men de slapp meg inn. De var ikke vaktsentralen lenger, nå hadde de bare fornavn og ring i øret.
De spiste kake og viste meg julekurvene de satt og laget i stand til staben. Det ordner seg, sa de og flirte. Jeg fikk se nedi julekurvene.
Skjemaet var nesten ingenting, alt var bare til å le av, det kjentes som om de rusket meg i håret. Jeg fikk skjemaet med stempel, det var virkelig det hele, kos deg på seminaret! Alt blir bra!
Nå ordnet det seg med guiden også, det var en annen historie, men den handlet også om at de riktige folkene snakket sammen, og omvisningen ble så bra at utlendingene ropte på alle mulige språk.
Kvelden etter drakk de akevitt akkurat der jeg hadde tenkt at de skulle gjøre det, og vaktene blunket til meg da jeg var oppom. Jeg visste hva de skulle få i julekurvene og kjente hvordan jeg unnet dem pølsene og vinen.

Historien er så enkel som den kan få blitt:
Ting ordner seg når man snakker sammen. Når man ikke snakker sammen, ordner de seg ikke.
Det vil si: E-post skaper problemer.
Når man skal gi beskjeder, gjøre vurderinger og fortelle andre hva som er riktig, og man sitter alene på et kontor og de andre bare er en mailsignatur, ikke et menneske på stolen som vil snakke fornuft og løsninger, da kan man ikke slå ut med hendene, bære over med andres hjelpeløshet, eller straks forstå at alle egentlig vil og tenker det samme – eller i det minste vil noe som er fornuftig.

For det vil vi jo, nesten alltid. Av og til har vi problemer som skal løses og som kan løses, men igjen og igjen viser det seg at når alle er alene om problemene, blir alle umedgjørlige, stive og i forsvarsposisjon.
Også så mye tid som det tar! Den ene, forte praten over skjemaet tok like lang tid som det tar å skrive tre e-poster. De skapte bare bry; samtalen løste alt og sørget for at vi er på hils neste gang vi sees. Men det er e-posten vi har funnet opp for å spare tid.

Dette er ikke bare en bagatell. Historisk sett er det kanskje noe i nærheten av en lov:
Når mennesker slutter å se hverandre og å snakke sammen, er situasjonen potensielt farlig. Da vet de ikke lenger om problemene de vil ha løst, er de samme, og alle er i forsvarsposisjon.
Fortidens eksempler på at mennesker har fridd seg fra de små samtalene, er store og uhyggelige, men den grunnleggende lille erfaringen er det sikkert mange som gjør seg bortimot daglig.

I julen har vi kanskje tid til å bruke tiden godt og snakke sammen likevel. Det er en viktig øvelse.
For sivilisasjoner reddes ikke på avstand, og de reddes definitivt ikke med e-post.

Tags: ,

Kommentarer