Bashar al-Assads tid som president nærmer seg trolig slutten.
Krigen som skal ha kostet 45.000 mennesker livet har vart i snart to år, og den har dominert året som nå straks er slutt. Slik sett kan det fort vise seg overoptimistisk å tro at enden på den er nær.
Men meldingene er ganske entydige: Bashar al-Assad blir stadig mer isolert, både hjemme og ute, og hans fiender får kontroll over større deler av Syria.
Nylig deserterte også sjefen for Syrias militære politi. Han er en av mange offiserer som skulle garantere Assads makt, og som har gått over til opprørerne. Titusener av menige har gjort det samme.
Om de deserterer av overbevisning eller for å redde sitt eget skinn betyr ikke så mye: Sikrere tegn til et forestående regimeskifte finnes knapt.
Det er flere grunner til at konflikten har vart så lenge. En av dem er at Bashar al-Assad og hans familie i utgangspunktet hadde kontroll over hele statsapparatet og store væpnede styrker til rådighet.
En annen er at konflikten ikke har gått langs én enkelt linje. Den handler om et undertrykkende regime som står mot et folk som ønsker større frihet, men også om politiske og religiøse interessekonflikter.
Assad har hatt støtte fra sine egne alawitter, en gren av shia-retningen innenfor islam, samt landets kristne. Begge frykter konsekvensene av at andre får makten i landet.
Fordi bildet er så brokete, har det også vært vanskelig for USA og andre i det vi vanligvis kaller vesten å finne de rette gruppene å støtte. Det har – delvis av samme grunn – for en stor del blitt med verbale støtteerklæringer og lite direkte hjelp.
Den vestlige handlingslammelsen har åpnet for at høyst tvilsomme grupper har kunnet bygge seg opp i Syria. Verst av dem er Jabhat Al-Nusra, en al Qaida-lignende jihadistgruppe, som FN og USA har satt på listen over terrororganisasjoner.
Russerne har svekket støtten til Assad
Den viktigste grunnen til at konflikten har vart så lenge, og den henger naturligvis sammen med det nevnte, er at vetomaktene i FNs sikkerhetsråd ikke har klart å bli enige om hvordan de skal gripe inn. USA og de europeiske landene har ønsket å i alle fall åpne for militær inngripen, mens Russland og Kina har strittet imot.
Særlig har Russland, det syriske regimets allierte i mange år, stilt seg mot å slå inn på en slik kurs. Russerne har nok agert ut fra egeninteresse, men har også hatt gode argumenter. Fortsatt er det ikke lett å se at en intervensjon utenfra skulle kunne løse flere problemer enn den ville skape.
Russerne, som spiller en viktig rolle i det diplomatiske spillet, har ønsket en forhandlingsløsning der også Bashar al-Assad skal ha en rolle. Det har de vestlige maktene og det meste av den syriske opposisjonen stilt seg imot: Assad har altfor mye blod på hendene til å kunne få noen innflytelse i fremtidens Syria.
De siste ukene har russerne om ikke gått tilbake på sitt standpunkt, så i alle fall svekket støtten til Assad. I går oppfordret utenriksminister Sergej Lavrov president Assad til å snakke direkte med opposisjonens representanter.
Resultatet kan bli at også Russland tydelig krever Bashar al-Assads avgang, samt kutter ut våpenleveransene til ham. Det kan være nok til at presidenten omsider innser at hans tid er omme.