OFFENTLIG SEKTOR: Fornyingsminister Rigmor Aasrud måtte etter Gjørv-kommisjonens rapport forklare seg om et byråkrati med utbredt muskelsvinn og handlingslammelse. ARKIVFOTO: SCANPIX
Året 2012 ga oss to uunnværlige lærestykker.
Det første var Gjørv-kommisjonens rapport om 22. juli, som river bort illusjonen om et veldrevet offentlig Norge, og viser oss en virkelighet av handlingsvegring, uklare ansvarsforhold og bøttevis med unødvendig byråkrati. Resultatet er at den norske staten forskusler sin viktigste oppgave, som er å sikre borgerne trygghet.
Det andre lærestykket var en kronikk fra Aftenposten i september, av den nokså ukjente avdelingsdirektør Eivind Tesaker i Kulturdepartementet. I et lavmælt språk forteller han hvorfor han ikke lenger kan forsvare det statsbyråkratiet han har viet et langt yrkesliv til. Han beretter om fallende effektivitet (flere ansatte, færre resultater), tullete rapportering, et utmattende samarbeid «på tvers» og en lammende frykt for å feile.
Der Gjørv viser oss hvor ille det står til i det offentlige, synliggjør Tesaker hvor ekstremt vanskelig det vil være å rydde opp.
På denne plass har gjesteskribent Morten A. Strøksnes gjort et forbilledlig arbeid over flere år med å dissekere styringsproblemene i offentlig sektor. Strøksnes’ skyteskive er styringsideologien New Public Management (NPM); en blytung symbiose av sosialdemokratisk styringsiver og nyliberal effektivitetstro, med en pervertert tro på målinger og kontroll i bunn.
Det er den norske utgaven av NPM som gjør at tid og ressurser kastes bort på helt andre ting enn kjernevirksomheten, enten det nå er i politiet, skolen, helsevesenet eller samferdselsetatene.
Styringen som var ment å gjøre arbeidslivet lettere, ender som en dødelig gift mot all handlekraft, kreativitet og endringsvilje.
Ved inngangen til et nytt år skulle jeg gjerne sagt noe oppløftende om mulighetene til å få det offentlige på rett kjøl.
Det kan jeg dessverre ikke gjøre. Her følger i stedet en liste over årsaker til at vi vil måtte leve med elendigheten, uavhengig av hvem som vinner valget til høsten:
¤ Norsk velstand: Norge er et søkkrikt land. Det er jo hyggelig, men ikke når det kommer til behovet for endring. Så lenge vi har ressurser til bare å prate om problemene, og ikke tvinges til å løse dem, vil fint lite bli gjort.
¤ Sterke fagforeninger: En kraftig utvask av offentlig sektor ville føre til overtallighet, men mektige fagforeninger og et sterkt stillingsvern gjør det tilnærmet umulig å si opp offentlig ansatte, og vanskelig nok bare å flytte dem. Tallrike ansatte i svulmende administrasjonsavdelinger og kontrollinstanser har egeninteresse av å bevare systemet – og jobbene sine – akkurat som det er.
¤ Kortsiktig politikk: Politikere tenker fra valg til valg, og knapt nok det. De bruker makten til å sette sitt stempel på virkeligheten, inntil de blir avløst av politiske motstandere med andre stempler.
Samtidig ser vi at organisasjonskulturene i det offentlige har store svakheter. Eksperter på organisasjonskulturer kan være uenige om mangt, men en ting enes de om: Det tar lang tid å endre slike kulturer.
Det offentliges behov for langsiktig, målrettet omlegging støter an mot den kortsiktige tenkningen som dominerer politikken. Resultatet blir stillstand eller resultatløs flikking.
¤ Feil folk: Det er kanskje ikke de mest endrings- og risikovillige som søker seg til tunge statlige og kommunale etater i utgangspunktet, men verre er det at dagens vanstyre skremmer de beste bort. Som Tesaker skriver om statsbyråkratiet: «De som faktisk ønsker å se resultater av det de gjør, vil velge seg andre arbeidsplasser».
Uten de rette menneskene blir det umulig å få til kulturendringer.
¤ Politikk som kosmetikk: Norske politikere er sjelden direkte uærlige, men de har det med å pynte på sannheten straks de kommer til makten. Tradisjonen med å fortelle velgerne at ting går bra, er en gedigen sperre mot endring.
Endring forutsetter at man erkjenner hvor dårlig det står til, og handler deretter. Og det forutsetter mot til å fatte upopulære beslutninger.
¤ Språket som forsvant: Store problemer fordrer et tydelig språk, men mange politikere og byråkrater tilbyr oss det rakt motsatte. De har sluttet å snakke norsk, og snakker i stedet Grete Faremosk; et komplett uforståelig babbel om «prosesser», «endringsfokus» og » synliggjøring av atferd». Det språklige sammenbruddet er i seg selv en viktig del av sykdomsbildet NPM.
Forvirringen gjøres verre av de stadig større kommunikasjonsavdelingene i offentlige etater, som er mer opptatt av å tilsløre problemer enn av å gjøre dem forståelige.
¤ Medias rolle: På sitt beste kan media avsløre kritikkverdige forhold i offentlig sektor. På vårt verste og minst reflekterte skriker vi opp om små bagateller, som politikerne presses til å reagere på. Resultatet blir et meningsløst detaljfokus (som det offentlige har mer enn nok av fra før), til fortrengsel for et oppgjør med grunnleggende problemer.
Som sosialmedisineren Per Fugelli sa det til BT like før jul: «De løper rundt. Holder på, hele dagen. (…) Det hadde vært praktfullt hvis Støre eller Stoltenberg kunne si: ‘Nei, for faen, dette vil jeg ikke svare på. Ikke nå, ikke i morgen, ikke i år. Det er ikke viktig nok for meg’.»
Listen er ikke uttømmende, men lang nok til å få frem poenget.
Mens det snakkes og prosesseres og fokuseres mye for å rydde opp etter Gjørv-kommisjonens avsløringer, er det all grunn til å tro at det meste vil forbli akkurat som før.