Det er lett å fortelle om alt det vakre der ute, om isen, pingvinene og den blå himmelen.
Vanskeligere er det å skrive om det som skjer på innsiden, om skuffelsen og frustrasjonen når ting ikke går som de skal, om nervøsiteten som, i hvert fall tidligere, infant seg når man skulle banke på kapteinens dør.
Om alle tankene som spinner rundt i hodet når man ligger i sengen om kvelden og hører på summingen fra båtmotoren. Det bruker som regel å bli et par «Burde vi..?», «Skulle jeg ha…?», «Kan vi…?», noen «Vi må ikke glemme…?» og en sjelden gang en «Tenk om..?» før Jon Blund forsiktig banker på døren.
Det kommer til å ta et par dager til før mannskapet blir ferdig med av- og på-lastingen her ved Halley, men etterpå er det vår tur. Da skal alt være ferdig, da skal alt forhåpentligvis fungere.
Vi har ikke mye å gå på, så hver centimeter regnes med
Shackleton er først og fremst et fraktfartøy – ikke en forskningsbåt, og forholdene ombord er ikke ideelle. Takhøyden bak på akterdekket er liten, og Helge (og dermed også jeg) er urolig for at det skal gi oss problemer når vi skal sette ut riggene. Mens jeg skriver er han ute på dekk og måler lengden på instrumentene.
Vi har ikke mye å gå på, så hver centimeter regnes med. Rundt kaffebordet diskuteres det heftig.
Kan vi gjøre det på denne måten? Hva om vi..? Forslagene er mange, men det er mange aspekter å ta hensyn til. Sikkerheten ikke minst – ankeret veier nesten et tonn og det er store krefter med i spill.
Men vi har noen dager igjen, beltevognene skal kjøre flere turer mellom Halley og båten før Ernest Shackleton igjen kaster loss og drar vestover mot Filchner Depression og våre riggposisjoner.