ARKIVFOTO: ARNE NÆVRA, SCANPIX
Noen ganger blir jeg fryktelig lei av politikken. Det er når den mister sine egentlige mål av syne, og handler om alt annet enn det som er de viktigste spørsmålene i vår tid.
Iblant tenker jeg at jeg vet litt om hvordan Rune Skarsfjord eller Ståle Solbakken har det. Det er når alle spørsmål jeg får fra journalister handler om mitt SV-lags «form» på målingene, og min analyse av hvorfor vi rykker en plass opp eller ned på «tabellen».
Bare i løpet av det drøye tiåret jeg har vært med i rikspolitikken, har den politiske samtalen endret seg betydelig. Horisonten er blitt mer snever enn før, særlig fordi mediene har endret seg.
Det er en utvikling som tjener det kortsiktige og overflatiske, ofte på bekostning av det kompliserte og viktige.
Mitt nyttårsønske er derfor ganske enkelt: At vi setter de store spørsmålene øverst på dagsordenen i valgåret.
De to største vil avgjøre hva slags samfunn og levekår vi selv, våre barn og våre barnebarn vil få. Hvordan vi de neste årene møter klimaendringene og finans- og gjeldskrisen vil avgjøre hva vårt nye århundre skal bli.
I skyggen av nyttårstabloidenes slanketips og meningsmålernes spørsmål om populariteten til Jens og Erna, skyter klimaendringene fart.
FNs klimapanel har med stor sikkerhet slått fast at menneskeskapte utslipp av klimagasser allerede bidrar til oppvarming av kloden. Det verste scenariet for år 2100 er en økning i den globale middeltemperaturen på 6,4 grader.
For å nå målet om å begrense oppvarmingen til to grader, må vi la være å brenne opp mesteparten av klodens reserver av kull, olje og gass. Om lag to tredjedeler av disse ressursene må forbli under jorden eller havet, hvis vi skal unngå katastrofe, ifølge det internasjonale energibyrået (IEA).
Dersom klimaet hadde vært en bank, hadde det vært reddet for lengst
En internasjonal avtale om å redusere utslippene er fortsatt langt unna, og det hemningsløse forbruket av fossil energi øker i nesten alle land.
Utviklingen er livsfarlig. Det er ikke en dommedagsprofeti, bare en nøktern vurdering av hva global oppvarming vil få å si:
Høyere temperaturer vil gi dårligere tilgang på mat og vann, og dermed konflikter om knappe ressurser. Mer ekstremt vær vil gjøre livet utrygt flere steder på planeten, og begge deler vil drive mange mennesker ut på vandring.
En slik fremtid er en trussel mot alt vi har kjært: Fred, demokrati og trygghet.
Dersom klimaet hadde vært en bank, hadde det vært reddet for lengst.
Den globale handlingslammelsen i møte med klimaendringene settes i sitt rette, nitriste perspektiv hvis den sammenlignes med politiske og økonomiske eliters iver etter å redde bankene fra kollaps da finanskrisen brøt ut. Enorme ressurser kunne mobiliseres på svært kort tid.
Å redde bankene var likevel ikke det samme som å redde økonomien. Krisen har bitt seg fast.
Finanskrisen er en fordelingskrise. Den er et resultat av økte forskjeller i en rekke vestlige land siden høyrebølgen på 1980-tallet. Skatteletter og omfordeling til fordel for de rike ble kombinert med deregulering av finansmarkedene.
Lenge kunne lånefinansiert forbruk og spekulasjon skape kunstig høy vekst, men så raste pyramidespillet sammen. Nå er vi i gang med neste akt, hvor stadig flere stater sliter med gjelden de måtte ta på seg for å dekke tapene til banker som snublet og boligbobler som sprakk.
De to krisene har røtter i samme problem. Vi har et globalt økonomisk system som ikke evner å ta andre hensyn enn mest mulig profitt.
Hvis spekulasjon er det mest effektive for å skape overskudd for eierne, så styres de store pengene dit.
Hvis brenning av mer kull, olje og gass må til for å skape vekst, så brennes mer – selv om stadig flere egentlig erkjenner at det er vanvidd.
Mitt nyttårsønske handler ikke bare om hva vi bør diskutere. Det viktigste er selvsagt hva vi gjør.
I Norge har vi en unik mulighet til å bety noe mer for verden enn vår størrelse skulle tilsi. Vi er foreløpig lite berørt av vår tids to kriser, samtidig som vi har handlefriheten som rikdom gir.
Et lite lands makt er først og fremst eksempelets makt. Vi kan bruke våre ressurser til å utvikle teknologien som kan gi løsninger på klimakrisen. Investere i CO2-håndtering, ny industri, nye biler og fornybar energi.
Vi kan vise at det finnes en vei bort fra økende forskjeller og spekulasjonsøkonomi. Utjevne forskjeller gjennom rettferdig skattlegging, regulering av arbeidslivet og en gjenreisning av den sosiale boligpolitikken.
Vise at produksjon og verdiskaping bør være grunnlag for næringslivet, ikke papirflytting og lånefest.
Det er fordi vi de siste årene har vist at det er mulig å trekke landet vårt i en slik retning, at jeg ikke har gått lei likevel.
Og det er fordi potensialet er enda mye større, at jeg håper vi alle kan løfte blikket mot de store oppgavene som venter. Det ville være et godt nytt år for Norge.