DÅRLIG HUKOMMELSE: Menneskehjernen har en tendens til å henge seg opp i hvordan historien – eller valgperioden – ender. Det er hva politikerne gjør de neste åtte månedene som avgjør valget.
I løpet av åtte måneder skal vi bestemme oss. Hva skjer inni hodene våre når vi velger parti?
Av egen erfaring vet jeg at det nødvendigvis ikke er så mye intelligent hjernevirksomhet som foregår bak gardinen i valgavlukket. Selv om jeg konsentrerer meg for å være en rasjonell aktør, kan partivalget bli ganske tilfeldig og uventet. I ettertid kan jeg alltid argumentere for beslutningen, men når jeg tenker etter, vet jeg egentlig hvordan jeg tenkte?
Mange valgforskere er naturligvis opptatt av dette, hvordan vi tenker når vi avgir stemmen vår. Et sentralt spørsmål er hvorvidt velgere ser bakover eller fremover. Hvis velgere ser bakover, er det vurderingen av hvorvidt regjeringen har gjort en god jobb som avgjør hvem som får stemmen. For demokratiets skyld, er det viktig at velgerne ser bakover. Det er en viktig kontrollmekanisme at velgere vurderer partienes prestasjoner: Regjeringer som ikke har innfridd, må gå.
Alternativt ser velgere fremover. Vi er ikke først og fremst opptatt av å straffe eller belønne den sittende regjeringen, men som unger i en godtebutikk velger vi politikken vi helst vil ha fremover.
Når det kommer til stykket, går det ofte ut på ett hvilken retning velgere ser når de stemmer. Hva de sittende politikerne presterer, er den beste indikasjonen vi har på hva vi kan forvente fremover. Hvis vi er fornøyd med hva regjeringen gir oss, er det sannsynlig at vi vil ha mer av det i fremtiden.
En regjering som har sittet i åtte år, har uansett en skikkelig ulempe. Opposisjonen har en like overveldende fordel. Regjeringsslitasje, heter det på pent. Drittlei på vanlig norsk. Da betyr det ikke mye om vi rasjonelt sett er fornøyde med statsministerens innsats. Følelsen av at det er på tide med noe nytt overskygger det meste.
Men det er nok av eksempler på at ingen velgere skal tas for gitt. Tidlig på høsten 2000 trodde alle, i alle fall kobbelet av verdens ledende valgforskere, at Al Gore skulle vinne det amerikanske presidentvalget. Økonomien, kriminalitetsraten og, ikke minst, meningsmålinger tilsa at han skulle vinne. Men er det noe velgere er gode på, så er det å gjøre forventninger om velgeratferd til skamme.
Bush vant, som kjent. Sannsynligvis dro Gore partiet for langt til venstre for amerikanske velgere. I tillegg brukte han så mye krefter å markedsføre seg selv som noe annet enn Clinton at han ikke dro fordeler av den positive utviklingen i årene før.
Uten at vi er klar over det selv, overvurderer vi kraftig det som nylig har skjedd.
For å si det brutalt, så er det ikke jobben regjeringen har gjort de siste 7,5 årene som vil avgjøre valget til høsten, men heller valgkamp, hendelser og prestasjonene de neste månedene. Valg blir avgjort av marginer, og det er i månedene frem mot valget av disse går den ene eller andre veien.
Det er velkjent at det er økonomien i valgåret, ikke hele valgperioden, som påvirker valgresultatet. Forskere har tidligere forklart dette med at vi velgere gjør fornuftige beslutninger: Vi forstår at det kan ta en tid før regjeringens politikk gir utslag, og det ville derfor være urettferdig å bedømme regjeringens resultater før det har gått en viss tid.
Dessverre, kanskje, viser eksperimentelle studier at det nok ikke er fornuften som gjør at vi legger størst vekt på det siste året av valgsyklusen. Det skyldes heller at menneskehjernen har en tendens til å henge seg opp i hvordan historien – eller valgperioden – ender. Uten at vi er klar over det selv, overvurderer vi kraftig det som nylig har skjedd.
Når vi nå etter hvert begynner å vurdere hva vi synes om jobben regjeringen har gjort, så vil hjernen vår lure oss til legge større vekt på de neste åtte månedene enn på den totale innsatsen.
På toppen av dette, er vi lett påvirkelige. Vi blir påvirket av både av partienes retorikk i valgkampen, og av hendelser som måtte oppstå i månedene før valget. Selv forhold som vi vet er fullstendig utenfor politikernes kontroll, vil påvirke vårt syn på den sittende regjeringen.
Samme hvor intelligente vi måtte føle oss, i alle fall relativt til andre pattedyr, så er vi ikke så gode å ta veloverveide beslutninger: Vi har dårlig hukommelse, og vi er alle lett påvirkelige.
Summen av dette er at koblingen mellom hva politikere gjør, og sannsynligheten for at de gjenvinner et valg er langt svakere enn man kanskje kunne håpe. Men betyr det at demokratiet svikter? Nei da. På ingen måte. Det vakre med valget er jo at vi står helt fritt til å velge, og at valget ikke skal begrunnes. Vi kan velge etter, politikk, tro, eller bare farge (rød-grønt var så 2009, liksom).
Som velgere er det greit å være klar over egne svakheter. Hvis vi vil, kan vi prøve å motvirke våre felles hjernefeil. Eller vi kan la oss synke ned i sofaen og drømme oss tilbake til tiden før klassestemmegivingen gikk i oppløsning, til den gang det var såre enkelt å velge.