ARKIVFOTO: HELGE SUNDE
Bergen, du bedårer deg selv, og få andre.
På fylkesordføreres nyttårskonferanse i går, gikk Høyre-politiker Henning Warloe på talerstolen, og fortalte at de ler av oss, der borte. Tenke seg til; i Oslo flirer de av oss bergensere.
Warloe snakket av egen erfaring. Når han har luftet byens mange faglige og næringspolitiske fortrinn, humres det bak fippskjegg og sjaketter. Han mener Bergen gjør en alt for dårlig jobb med å profilere seg selv og alt vi har og kan. Fra klimaforskning og maritime kunnskap, til havbruk og akademia. Warloe gikk også langt i å plassere ansvaret for PR-fadesen på sitt eget, blå byråd.
Dette er ikke nytt. Bergen er skilt fra resten av landet med digre fjell og dype fjorder, og det er nettopp under slike topografiske forhold uvennskap, ufred og intoleranse oppstår. Det har vi til fulle sett de siste par årene, da Bergen og Regjeringen en stund la all kompromissvilje på loftet, og kjeklet som fjortiser.
Det virker likevel urettferdig å laste Bergens skrumpende nasjonale prestisje på byrådsleder Monica Mæland alene. Å selge seg selv er ikke utelukkende et politisk ansvar. Bergen slåss mot selveste historien og den makropolitiske utviklingen.
Bergen er en bjørnefell uten bjørn inni
Det er ikke byrådets skyld at Norge er en grisgrendt fjellrekke med fem millioner mennesker, der sentrifugalkraften er sterkere enn tyngdekraften. Folk har i et par hundre år blitt slynget ut av sine skrantne småbruk, mot den magnetiske hovedstaden, der det finnes utdanning, jobb, sivilisasjon, takhøyde og rom for å realisere sine mest spektakulære drømmer og tanker.
Der de flinkeste hjernene og mest handlekraftige hendene møtes, oppstår også vilje til makt. Og makt har en tendens til å samle seg i tette klynger. De finnes gjerne der det står et slott eller en parlamentsbygning fra før av.
Et land må nødvendigvis ha en hovedstad. Uheldigvis for oss, ble det maurtuen Oslo.
Bergen har en lang historie med luen i feil hånd. Vår berømte skrålende selvtillit er kun til internt bruk, bak Blåmanen er det ingen som hører hurraropene for oss selv.
Vi har vært for opptatt av at Bergens skal selge seg på vår egen smale definisjon av byen. Bergen er et innpakningspapir, en kulisse, et utstillingsvindu. Bergen er en bjørnefell uten bjørn inni.
Monica Mæland fleipet litt med dette under gårsdagens møte. «Det viktigste er at verden vet hva vi holder på med, ikke Oslo», sa hun. That’s the spirit! er det fristende å si.
I dag, verden. I morgen universet! Bergen kjenner ingen grenser.
Men litt ydmykhet bør være på sin plass. Bergen er ingen øy, den er uhelbredelig lenket sammen med et rikt omland av hardtarbeidende, kreative og seige småkommuner. Kanskje vi skal lære oss å snakke mildt med naboene våre, før vi forlanger permanent audiens og hovednøkkelen til Selveste Makten i Oslo.
Kanskje Bergen først bør lære seg ikke å være så fordømt alene.