Norsk skatteparodi

Unios skatteutspill viser fremfor alt hvor virkelighetsfjern norsk skattedebatt er blitt.

Unios leder Anders Folkestad rykket i går ut med krav om mer skatt for å trygge den norske velferden. Det er et helt legitimt ønske. Skatt er et politisk virkemiddel, som kan skrus opp eller ned alt etter samfunnets behov.
At Unio også tar til orde for et grønnere skatteopplegg, tjener organisasjonen til ære. I den norske skattedebatten ser vi oss ofte blinde på skattenivået, heller enn å debattere fordelingen mellom ulike typer skatt. Grønnere skatter ville være en riktig vei å gå.

Debatten i kjølvannet av Unios krav om skatteøkninger blir i stedet dørgende forutsigbar. Høyresiden sier selvsagt nei; det er til sine venner i regjeringen Unio frir. Men svaret fra Arbeiderpartiets Thomas Breen på NRK i går, var et «ikke ennå». Av en eller annen merkelig grunn mener Ap at presist det skattenivået vi ligger på i dag, verken mer eller mindre, er det riktige. Det er tøv.
Holdningen blir ikke bedre av at Ap gjør hva det kan for å betegne høyresidens forslag til skatteletter som «gigantiske», til tross for at Høyres siste forslag på 25 milliarder kroner over fire år er ytterst moderat – på vel 0,5 prosent årlig av den totale inntektssiden i statsbudsjettet. Høyres forslag til skattelette er dermed omtrent det samme som Unios forslag til skatteøkning – fem milliarder kroner årlig – som da også må være «gigantisk», ut fra Aps logikk.
Hvorfor Ap betegner ethvert forslag om skattelette som et angrep på velferden, samtidig som partiet ikke vil ha mer skatt for å øke velferden, må man nesten være født og oppvokst på Youngstorget for å forstå.

Skatt blir en sovepute

Regjeringen bruker 60 milliarder kroner mer over statsbudsjettet i 2013 enn i 2012: Da er det ikke lett å forstå at de beskjedne skatteøkningene og skattelettene som nå diskuteres, skal være så dramatiske.
Siden 2006 har statsbudsjettene økt med omkring 370 milliarder kroner. Det sier alt om den norske pengerikdommen, og mye om at skatt på inntekt og formue – til sammen 19 prosent av inntektene på statsbudsjettet – får en altfor dominerende plass i den økonomiske debatten.

På litt sikt må trolig det norske skattenivået heves, når den reelle eldrebølgen inntrer for fullt. Innen den tid bør vi bruke kreftene på å diskutere hvordan vi bedre kan organisere oss i offentlig sektor for å få mer velferd ut av de enorme summene vi bruker over offentlige budsjetter. Debatten om New Public Management, som trekker ressurser bort fra kjernevirksomheten i offentlig sektor, er høyst relevant i denne sammenhengen.
Kort sagt: Målet må være en mer fornuftig pengebruk i offentlig sektor, uten at det går utover brukerne av velferdstjenestene. Hvis ikke, blir skatt en sovepute, og skatteøkninger et lettkjøpt substitutt for å ta nødvendige grep i den norske økonomien.

Tags: , , ,

Kommentarer