ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Den norske staten, det er altså meg. For veldig lenge siden inngikk jeg en kontrakt med alle borgere i landet. Dere betaler skatt og overlater noen sentrale oppgaver til meg. Til gjengjeld skal jeg beskytte deres viktigste rettigheter og friheter, og utføre noen tjenester. Egentlig er det derfor, og bare derfor, jeg eksisterer.
Kontrakten bygger på et kompromiss. Hvis dere for eksempel ikke betaler skatt eller bryter mitt monopol på vold, blir dere straffet. Om jeg ikke utfører mine oppgaver, har jeg brutt min del av kontakten. Da vil tilliten mellom oss rakne, med uante konsekvenser for oss som fellesskap og nasjon.
For meg var 2012 et veldig dårlig år, et annus horribilis. På felt etter felt ble min troverdighet og legitimitet svekket. Gjørv-kommisjonen ga meg det glatte lag. Ja, det virket som om landets sikkerhet og beredskap var overlatt til amatører med milliardbudsjetter.
Skandalene var også mange rundt driften av sykehus, pleiehjem, politiet, statsbanene og store deler av forvaltningen. Dere fikk ofte direkte innblikk til maktnettverkene som styrer landet, og det var så visst ikke noe pent syn.
Gråsonen mellom meg og det private preges av kameraderi, høye lønninger og uklare mandater. Særinteresser beriker seg stadig mer skamløst på fellesskapets bekostning. Tidligere offentlige virksomheter muterer og blir halvprivate bedrifter med falske lønnsomhetsprinsipper.
Utgiftene til byråkratiet øker, men effektiviteten i kjernevirksomheten synker. Fellesskapets penger brukes ikke til å ansette flere lærere, sykepleiere, bibliotekarer, brannmenn eller andre som utfører konkrete tjenester.
Pengene brukes mest til å ansette byråkrater, og spesielt i øvre sjikt. I 2012 begynte mange å spørre hva alle disse menneskene egentlig driver med, uten å få gode svar.
De som skulle nyte godt av mine tjenester, altså dere – folket – er kommet i bakgrunnen. Deler av byråkratiet og forvaltningen er tatt over av en ny klasse karrieremennesker som blant annet forsøker å løsrive språket fra dets gamle fortøyninger i virkeligheten.
Når jeg ser meg i speilet, kan jeg vanskelig nekte for at jeg er feit og ute av form. Jeg har mistet min indre fred, og vet ikke lenger helt hvem jeg er. Derfor trengte jeg sårt noen nyttårsforsetter.
Kong Haralds nyttårstale var faktisk mer politisk enn Stoltenbergs
For å få inspirasjon lyttet jeg til kongens og statsministerens nyttårstaler. Statsminister Stoltenberg liker Grete Waitz, likestilling og miljøvern, mens han misliker mobbing, smeltende poler, og at afrikanske kvinner og barn dør av sykdom.
Man kunne nesten tro han ikke ledet Norge, men FN, og at han ikke drev valgkamp mot Erna Solberg, men Nelson Mandela eller Al Gore.
Statsministeren siterte Marx og sa at alle i Norge ”skal yte etter evne og få etter behov”. Men hans venner som kontrollerer dypstaten, får åpenbart betraktelig mer enn de har behov for.
Stoltenberg sa også: ”Ingen skal få true andre uten konsekvenser”. Men hans egen partitopp Martin Kolberg truet i fjor kommuneansatte i Lier flere ganger for å oppnå private fordeler. ”Vet du ikke hvem jeg er? Jeg har makt og jeg kan bruke den”, sa Kolberg, blant annet. Truslene fikk ingen konsekvenser.
Stoltenberg presenterte i sin nyttårstale ingen politiske ideer om hva den enorme oljerikdommen skal brukes til. Kong Haralds nyttårstale var faktisk mer politisk enn Stoltenbergs.
Jeg måtte finne mine egne nyttårsforsetter, for å gjenvinne litt av selvrespekten:
¤ Jeg skal slutte å plage mine ansatte med tidkrevende og demotiverende tøys som stammer fra New Public Management (NPM). Selv de som jobber på små skoler eller biblioteker må lage handlingsplaner, delmål og spreke ”visjoner”. Det handler i realiteten kun om å manipulere ord for å tilfredsstille språkspillene som er funnet opp av den nye ledelsesklassen. Bibliotekarenes jobb er å formidle kunnskap og informasjon gratis til folket. Reelle tjenesteytere skal få gjøre jobben sin i fred.
¤ Jeg skal forsøke å identifisere og støte fra meg alle parasitter og falske venner som har tatt bolig i mitt legeme. Deres lojalitet er til salgs, og de bruker meg for å oppnå stillinger personlige fordeler. Det gjelder ikke minst alle de politikere, statssekretærer og byråkrater som skifter fra politikken til PR- og kommunikasjonsbyråene, og tilbake igjen.
¤ Jeg er ingen mediebedrift, og jeg vil be mine informasjonsarbeidere og mediekonsulenter om å foreta en realitetsorientering, siden jeg neppe greier å bli kvitt dem.
¤ Jeg skal slutte å late som jeg er en del av markedet, og at dere borgere er ”kunder” og ”konsumenter” i et marked.
¤ Jeg skal bruke mine maktmidler mot folk som Kjell Inge Røkke. De har gjort fisken som tilhører kystbefolkningen, og andre fellesressurser, til sin private eiendom, og føler seg hevet over meg og politikken.
¤ Jeg skal rette mer oppmerksomhet mot Finansdepartementet. Det er de som har innført NPM, og i realiteten bestemmer hva den enorme oljeformuen skal brukes til, om ikke bare til trygder, byråkrati og internasjonal børsspekulasjon. Skal man endre Norge, må man endre Finansdepartementet – en klan statsminister Stoltenberg er gift med.
¤ Dessuten skal jeg slanke meg.
Mine fortsetter burde selvsagt vært mange flere. Men som dere vet er det urealistisk å tro man kan endre seg for mye, for raskt.