ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Et av bildene som festet seg i julen, var en reportasje med Arbeiderpartiets nestleder Helga Pedersen på Vinmonopolet. Hennes julebudskap var at Polet også bør få ha åpent på dager før helligdager, slik det ikke kan i dag.
Det var et urovekkende bilde; litt klønete, som for å vise at Ap også kan ha liberale bukser på seg, når det passer – og det går mot valgkamp.
Det begynner å ligne en trend.
Dagens definisjon av nyliberalisme handler i hovedsak om at markedsmekanismen på tilfredsstillende måte skal dekke menneskenes behov, og skape en hensiktsmessig fordeling av ressursene.
Staten skal gjøre seg så liten som mulig, og individets frihet er helt sentralt. Nyliberalismens mål på ufrihet telles i antall forbud og påbud, og summen av dem tolkes som statlig moralisme.
Jeg forstår godt at nyliberalismen har fått fart på turtallet. For mange avgir Staten en dunst av kunstig autoritet, bedrevitenskap og dyster moralisme.
Vår versjon av moralisme er alt som smaker av 1960-tall, Einar Gerhardsen, indremisjon og avholdsbevegelsen. Alt som skjedde før Willoch og 1981 er gråstein og gru.
Landsfader Einar var OK, han – for sin tid. Men pendelen har svingt langt over på andre siden. Dyrkingen av individet har gått så langt, at Staten er redusert til regler og tellekanter.
Den liberalkonservative tenketanken Civita har gått gjennom alle forslag om forbud og påbud fra partiene de siste ti år, og funnet at ut det er hele 700 til sammen – like mange fra de borgerlige partiene som de rød-grønne.
Tenketanken bryr seg ikke om å gå «dypt inn i innholdet» i dem, men pytt. Innhold er SÅ 1975.
Civitas undersøkelse er en forlengelse av den såkalte «legaliseringsdebatten» i fjor sommer. Da laget Unge Venstres leder, Sveinung Rotevatn, en liste over 21 forbud som snarest bør oppheves. Blant dem er forbudet mot å selge vin i butikk, forbudet mot å drikke vin i parken, forbudet mot alkoholreklame og forbudet mot cannabis.
Legaliseringsdebatten er de ressurssterkes lekegrind. Med gjeldskrisen og arbeidsløsheten som omkranser oss der ute i Europa, dufter fremstøtet av fornem nød. Vi er opptatt av større handlefrihet, europeerne er mest opptatt av å kunne handle det nødvendigste.
Tenk å måtte gå på Polet for å bunkre Chablis og Sancerre. Tenk å være juridisk avskåret fra å kunne nyte en høy Martini i parken en solskinnsdag. Stakkars oss.
Ja visst er det lover og regler som ikke har tålt tidens tann, som er irrelevant og utgått på dato. Hva i all verden skal vi med forbudet mot majestetsfornærmelser, for eksempel? Eller forbudet mot proffboksing?
Staten og politikerne kunne jammen ha gjort det enklere for seg selv, ved å kvitte seg med de mest detaljstyrende og anakronistiske forbudene. For mange meningsløse regler svekker statens autoritet, og kan gjøre det mer bekvemt for oss å slippe å ta ansvar for eget liv.
Men jeg tror at det tross alt finnes en slags god vilje bak mange av forbudslovene, uansett hvor paternalistisk de fremstår.
Staten er moralistisk fordi den ikke har råd til å være noe annet
Staten bør ha en sentral rolle i å sikre alle borgere trygghet. Også dem som ikke har en tenketank til å tenke eller snakke høyt for seg: Barn og unge, for eksempel.
Hele syv av Rotevatns 21 punkter handler om tilgang på rusmidler i en eller annen form. For Rotevatn viser det at norske politikere er overstyrende moralister.
For meg viser det at politikerne også ønsker å beskytte de mest utsatte mot alkoholens og dopens enorme skadevirkninger, mot vold, ubehag, forulempelse og sykdom. Å holde spriten unna parkene våre mener jeg er et lite offer, for at småbarnsfamilier også skal kunne oppholde seg der.
De fleste debatter der anklager om moralisme er det siste, drepende skudd, handler nettopp om forholdet mellom staten og individet.
Noen okker seg over Helsedirektoratets kampanjer mot røyking, fett og for mye sukker. Det er grunnleggende ubehagelig å bli minnet om de grufulle konsekvensene av våre handlinger, hver eneste dag.
Men staten er der for å forvalte samfunnets ressurser. At vi er blitt stadig mer vant til å leve så fett som vi lyster, har ført til helseutgifter AS Norge har betydelige problemer med å håndtere.
Det er komfortabelt å be Staten ryke og reise og holde alle fingre unna livene våre, men vi forventer likevel at det offentlige skal stå der med myke hender, tipp topp medisiner, hvite senger og nymalte enerom når konsekvensen av våre eksesser slår inn.
Livskvalitet er dyrt. Staten er moralistisk fordi den ikke har råd til å være noe annet.
Den fransk-bulgarske filosofen Tzvetan Todorov har i mange år skrevet glitrende om humanisme og sivilisasjon. Han har en evne til å vise hvordan moralisme kanskje er et større og romsligere begrep enn dagens banneord-status tilsier.
Todorov er dypt opptatt av det moralske og tolerante mennesket, men bekymret for at fellesskapsfølelse og humanisme skal undergraves.
Samtidig er han sterkt kritisk til den «sjelløse nyliberalismen». Den liberalismen som «opphøyer individet til Gud, og rangerer fellesskapet deretter – de som anser seg selv som moralsk uangripelig».
Jeg tolker Todorov som at det er rom for flere typer moralisme. På den ene siden finnes den retthaverske, misjonerende og ekskluderende. På den andre siden finnes den oppbyggelige og inkluderende.
Todorov advarer sterkt mot det han kaller «moralsk korrekthet», den tendensen som «forsøker å føre moral og politikk sammen igjen, og som fremskynder ekskluderingen av avvikere, forsterker moraliseringen og sprer en stemning av selvrettferdighet».
«Moralsk korrekthet»er uspiselig, men statens antirøykekampanjer faller vel ikke helt i denne kategorien.
Problemet oppstår når moralisme brukes for å fremheve egen perfeksjon og personlig indignasjon. Treningsguru Kari Jaquesson var særdeles uheldig da hun ba overvektige nordmenn om å skjerpe seg, nettopp fordi budskapet kom i en sky av arroganse. Hennes budskap ga meg umiddelbar lyst på en dobbel dryppende burger med cola.
For meg er det bedre at Staten passer på, basert på fornuft, kunnskap og ansvar for felleskassen, enn at iltre retthavere forsøker å tvinge meg til å leve et liv kliss likt deres.