BREDBÅND TIL FOLKET: I 2004 satte folk på Flatøy opp sin egen bredbåndantenne. I fremtiden bør det være helt unødvendig. ARKIVFOTO: EIRIK BREKKE
«Det er typisk nok å være god», sa Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale i 1992. Kanskje det er på sin plass å legge til: «til det vi kan fra før».
Denne lakoniske formuleringen finnes i sammendraget til Rapporten «NOU nr. 2 2013 – Hindre for digital verdiskaping».
Sarkasmen er vel begrunnet. Rapporten, som ble overlevert statsråd Rigmor Aasrud i formiddag, er i realiteten en beskrivelse av en nasjon der digitalutvikling skjer på lykke og fromme, uten meningsfull styring og mål.
Når ett av de viktigste punktene i Digitalutvalgets rapport handler om «den nasjonale graveforskriften» og tilgang til eksisterende master, forstår du at Norge befinner seg på barnehagestadiet når det gjelder digitalisering.
Men som utvalget understreker, er tilstrekkelig båndkapasitet avgjørende for utvikling og verdiskaping. Svært mange har påpekt det åpenbare, at bredbåndsutbyggere i dag må forholde seg til en kakofoni av regler, forskrifter, kommuner og andre kranglefanter, for å få satt opp nødvendig infrastruktur.
At det mangler noe så fundamentalt som en nasjonal regulering for graving av denne typen master, er et alvorlig hinder for at alle deler av landet kan få lik tilgang til bredbånd.
Her er et åpenbart forsømt politikkområde
Utvalgets leder, Torgeir Waterhouse, slår nøkternt fast at potensialet for digital verdiskaping i Norge ikke er nådd ennå. En av de grunnleggende og kanskje urnorske årsakene til tregheten, er at Norge har en «sterk tradisjon for sektorielt ansvar og lokal styring», som det heter i rapporten.
Altså, vi liker at store beslutninger blir tatt på lavest mulig nivå, for eksempel i vår egen bydel eller kommune.
I den formidable jobben med å digitalisere en hel nasjon, er denne formen for særdemokrati derimot svært lite funksjonelt. Samhandlingen er for dårlig, og styringen har vært mangelfull. Derfor ønsker utvalget å rotfeste totalansvaret for digitalisering, bredbåndsutbygging og utvikling i offentlig sektor på statlig nivå.
Forslaget om en helt ny og nasjonal prosjektorganisasjon, som skal koordinere den nasjonale planleggingen av digital utbygging og utvikling, er bra. På toppen av denne foreslår utvalget at det ansettes en digitaldirektør.
Du verden, han/hun får nok å ta tak i.
Denne ansvarliggjøringen mener jeg er helt nødvendig, for å sikre nasjonale standarder, mer åpenhet og bedre service på alle nivåer. Rapporten er fascinerende lesning, fordi den ser områder i sammenheng, som hver for seg skaper store nyheter med jevne mellomrom.
Politiets IKT-problemer er legendariske, og var tema for Gjørv-rapporten. Sammenslåingen av sykehus i Oslo er en annen skandale. NAV har pådratt seg enorme økonomiske utfordringer med å få datasystemer fra 1980-tallet til å snakke med dagens systemer.
Og ta bare det aldeles håpløse prosjektet altinn.no, der vi får vite om ligningen og skatten vår. Ikke bare er navnet håpløst og intetsigende; det er sikkert mange flere enn meg som må bruke «tilsendte pinkoder i brev av mars 2010» for å logge seg på tjenesten.
Rapporten, som ligger her, gir et godt innblikk i dagens digitale situasjon, i alt fra dagens infrastruktur, næringspolitikk og utfordringer knyttet til opphavsrett. Forhåpentlig ser flere enn Rigmor Aasrud nytten av den; her er et åpenbart forsømt politikkområde.
