FYLKESMAKTEN: Statens representant i Bergen, Lars Sponheim. ARKIVFOTO: ODD MEHUS
Hvem skal ha makt til å treffe hvilke beslutninger? Det spørsmålet er grunnleggende, enten vi diskuterer foreldrepermisjon, fylkesmannens oppgaver eller statsbudsjettet.
Spørsmålet var også grunnleggende for utviklingen av demokratiet. Da filosofen Montesquieu nedtegnet maktfordelingsprinsippet i 1748, handlet det om å bekjempe korrupsjon og maktmisbruk i det franske kongehuset.
I dag har vi heldigvis andre utfordringer. Men ideen om maktspredning er like viktig. I dag handler maktspredning om vi skal ha et samfunn som er styrt ovenfra, eller et samfunn som vokser nedenfra.
Jeg møter stadig mennesker med en følelse av avmakt. Lokalpolitikere får sine beslutninger overprøvd av det statlige byråkratiet. Boligprosjekter forsinkes på grunn av statlige innsigelser. Og foreldre opplever at hverdagen ikke går opp fordi fødselspermisjonsordningen er for rigid.
Enkelt sagt, har staten blitt mektigere på bekostning av lokaldemokratiet og enkeltmennesker. Med makt følger ansvar. Jo mer makt som samles på færre hender, jo mer svekker vi den enkeltes evne, vilje og mulighet til å ta ansvar for seg og sine.
Lokalt selvstyre må bety noe i praksis. Jeg tror de beste beslutningene fattes av dem som berøres av vedtaket. Da er det frustrerende når ambisiøse kommuner må sette vekstplaner på vent på grunn av statlige innsigelser.
Bare i Bergen kommune har fylkesmannen på kort tid fremmet innsigelser mot ti prosjekter med til sammen 1.717 boliger. I tillegg kommer to prosjekter med til sammen 960 boliger, hvor fylkesmannen fremmet innsigelser som senere ble trukket.
Stat og kommune må selvfølgelig samarbeide, slik at både nasjonale og lokale hensyn blir ivaretatt. Samtidig må det være edruelighet fra statens side når det gjelder utøvelser av nettopp makt.
Innsigelser setter nødvendige planer på vent, og det koster samfunnet, innbyggere og entreprenører ressurser. Og ikke minst, unødvendige innsigelser skaper avmaktsfølelse.
Ideologiske sperrer mot private alternativer skaper avmakt blant dem som rammes
Personlig frihet og ansvar er viktig for oss som enkeltmennesker og familier. Mange forbud, påbud og reguleringer er nødvendige i et sivilisert samfunn.
Samtidig finnes det en grense for hvor store begrensninger en stat kan legge på innbyggerne, før det går på bekostning av den enkeltes frihet. Tvungen deling av foreldrepermisjonen er et eksempel på det.
Det finnes like mange måter å organisere familielivet på som det finnes familier. Da er statlig innblanding i fordeling av permisjonstiden med på å svekke den enkelte mor og fars ansvar for styringen av eget liv.
Vi må i større grad åpne for at andre enn staten og kommunen skal kunne bidra til å løse offentlige velferdsoppgaver.
For noen år siden møtte jeg en rusmisbruker på Strax-klinikken i Bergen som sa:
«Du vet Erna, det er så j … viktig at det finnes ulike tilbud. Noen av mine kompiser er blitt avruset på sykehus eller fikser et opphold på fylkesinstitusjoner, noen møter jo Jesus og blir hektet på ham, noen må ut på en gård og hogge det av seg.»
Et mangfold av pasienter må møtes med et mangfold av tilbud.
Alternative tjenestetilbud som betales av det offentlige og utføres av private, viser hvordan maktspredning styrker velferden.
Motsatt, når det offentlige ikke vil henvise pasienter til et nødvendig privat tilbud, viser det hvordan maktkonsentrasjon gir en dårligere tjeneste.
Ideologiske sperrer mot private alternativer skaper avmakt blant dem som rammes.
Noen vil hevde at det å løfte det politiske ansvaret opp til et høyere myndighetsnivå gir bedre styring og kontroll. Men en kultur for mer statlig styring kan vel så gjerne føre til uklar ansvarsfordeling.
Rapporten Gjørv-kommisjonen leverte etter 22. juli-tragedien, pekte nettopp på hvordan maktkonsentrasjon ga ansvarspulverisering rundt viktige beslutninger.
Når for mye makt konsentreres på statlig nivå, skaper det en avmaktsfølelse blant folk. Derfor trenger vi en debatt om hvordan vi fordeler makt til å ta avgjørelser – i offentlig sektor og i det private liv.
Det angår kommunepolitikere som får underkjent beslutninger fattet i kommunestyret, foreldre som ikke får fordele permisjonstiden rundt middagsbordet, så vel som pasienter som ikke blir hørt i møte med systemet.
Mangeårig formann i Høyre og min tidligere nabo, Sjur Lindebrække, kalte det å fordele makt for «tillitspolitikk». Og politikere bør ha mer tillit til kommunene og til enkeltmenneskene.
Å dele makt er å gi tillit – og det trenger Norge mer av.