Jeg og min familie er blitt kjølhalt av den norske stat i to og et halvt år. Vi står rettsløse i forhold til et system som eter opp livene våre. Hvorfor og hvor lenge skal dette fortsette, Grete Faremo?
PEKER PÅ FAREMO: Jeg og mine to barn, norske statsborgere, har ingen rett til å være med ektemann, henholdsvis far, i vårt fedreland Norge. Innsenderen spør: Må det være slik, Faremo?
Jeg befinner meg i en myndighetsregissert farse. Den er latterlig, men smilet sitter ikke så løst når man selv står med begge beina plantet midt i materien.
Jeg og mine to barn, norske statsborgere, har ingen rett til å være med ektemann, henholdsvis far, i vårt fedreland Norge. Jeg fratas, i hvert fall delvis, muligheten til å forsørge min familie. Åpenbart bortkastede ressurser både for samfunn og enkelt- person. Jeg og min familie er blitt kjølhalt av den norske stat i to og et halvt år.
Min sak gjelder familieinnvandring og manglende oppholdstillatelse grunnet utilstrekkelig tidligere inntekt, tilsvarende saker har versert i media tidligere. Jeg er gift med en iransk statsborger, vi har to barn på henholdsvis 2 år og 7 måneder. Jeg er turnuslege, men i foreldrepermisjon nå.
Min mann var kun et par måneder fra å ferdiggjøre medisinstudier i Iran da han ble innkalt til den revolusjonære domstol grunnet politisk aktivitet og han flyktet. Dette var i 2007. Han fikk asyl i Hellas, men dro videre på grunn av svært vanskelige forhold der. Grunnet Dublin II-avtalen, kunne han ikke få asyl i Norge da han allerede hadde asyl i Hellas.
Vi har to barn på henholdsvis 2 år og 7 måneder
Vi giftet oss mai 2010, søkte om familieinnvandring samme sommer, og vi fikk vår første sønn i november 2010. Sommeren 2011 fikk vi avslag på familieinn- vandring da jeg ikke hadde tilstrekkelig tidligere inntekt. Anke til UDI førte ikke frem, og saken havnet hos Utlendingsnemnda (UNE) i desember i forfjor. Da ble vi forespeilet en behandlingstid på syv måneder, saken ble forventet ferdigbehandlet sommeren 2012. Nå har det gått over et år, men intet svar. UNE peker på at de har store restanser på saker av vår type og ligger etter skjema. De har ingen tidsfrister å forholde seg til og vi har ingen garanti for når saken skal være ferdigbehandlet.
Vår familie har befunnet seg i limbo i to og et halvt år, tiden bare går og går. Mine barn vokser opp uten rett til å være med begge sine biologiske foreldre, noe som eksempelvis etterstrebes i barnevernssaker der andre norske barns interesser er på spill. Da mannen min ikke har oppholdstillatelse og jeg må arbeide, har vår eldste sønn gått mellom ulike omsorgspersoner fra han var tre måneder og gitt instabile oppvekstvilkår i en veldig sårbar periode.
Ironien blir temmelig påtagelig når tidligere justisminister Knut Storberget går ut i pappapermisjon mens en forespørsel fra UDI om å lempe på gjeldende praksis for familieinnvandring ligger ubesvart på Justisdepart- ementets bord (jf. daværende direktør i UDI Ida Børresen i NRK aktuelt 23.01.12 hvor det påpekes at UDIs første henvendelse til Justisdepartementet kom halvannet år forut for dette programmet og på sendingstidspunkt fremdeles ikke var besvart). Alle barn er like, men noen åpenbart likere enn andre.
Legearbeid innebærer i de fleste tilfeller, i hvert fall for turnus-leger, mye vaktarbeid til alle døgnets tider, noe som er nær umulig å kombinere med ene-ansvar for små barn. Ergo står vi med den temmelig paradoksale situasjon at et regelsett som har til hensikt å hindre tvangsekteskap og formodentlig også hindre influx av sosialklienter til Norge kan føre til at jeg, i hvert fall til dels, mister forsørgelsesevne for familien og blir en byrde for samfunnet i stedet for en ressurs. Reglene gir resultater stikk i strid med lovens intensjon!
Jeg har bitt meg særlig merke i to konkrete elementer i vår historie som etter mitt skjønn fortjener oppmerksomhet. Inntekt avgjør hvorvidt man anses verdig til fritt å velge partner og forelder til ens barn. Tjener du ikke nok, kan du glemme å velge partner fritt. Du fratas simpelthen rett til å velge hvem du vil dele seng med all den tid du nå ønsker å bli boende i ditt fedreland. Staten har berøvet sine borgere en helt fundamental frihet. Er du fattig får du vær så god se og finne deg en europeisk partner. Snakk om klasseskille!
Snakk om klasseskille!
Likeledes fratas barn av ubemidlede retten til å være med begge sine foreldre. Legger man det til grunn for dette trekket at velferdssystemet vårt ikke kan tåle større byrde pr. i dag, nei men så inndra heller et privilegium enn en fundamental frihet! Begrens tilgang til velferdsytelser i en karenstid for de innvandrende.
Manglende krav til saksbehandlingstid. Vi står rettsløse i forhold til et system som eter opp livene våre. UDI feilsendte deres første avslag (vi hadde oppgitt ny adresse og gjort alt etter boken) på familieinnvandring hvilket førte til flere måneders forsinkelse i saksgangen uten at det fikk noen konsekvenser i form av noen «rabatt» i senere saksbehandlingstid. Nå står vi og venter på et svar fra UNE vi skulle ha mottatt i sommer, men det er fremdeles helt uvisst når svar vil komme.
I den delen av den statlige forvaltning jeg har møtt på, har det verken vært evne eller vilje til å utøve skjønn. Byråkrater er bundet av regelverk og fraskriver seg på denne bakgrunn alt ansvar, politikere er bundet av at de ikke kan intervenere i enkeltsaker. I sum konfronteres man av et inhumant system på autopilot uten øye eller tanke for den himmelropende urettferdighet dets beslutninger medfører. I skrivende stund venter vi altså fremdeles på svar fra UNE. UDIs regelverk vedrørende familieinnvandring ble lempet på i 2012 – hele 2 år etter at forandringene først ble foreslått. På daværende tidspunkt hadde vår sak imidlertid gått videre til UNE. UNE er ikke forpliktet til å fatte vedtak i samsvar med UDIs nye retningslinjer på området.
Hva utfallet blir gjenstår å se. Skal vår familie bli tvunget til å forlate Norge, familie, venner, eiendom og jobb for å få være sammen?