KrFs «veto» mot oljeutbygging i Lofoten er bra, om ikke annet fordi det vil bringe miljø og klima inn i valgkampen.
Kristelig Folkeparti har noe miljøpolitisk troverdighet. Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering gikk av i 2000 fordi flertallet på Stortinget – Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet presset gjennom en åpning for å bygge forurensende gasskraftverk.
I går varslet KrFs energipolitiske talsmann, Kjell Ingolf Ropstad, i Klassekampen, at partiet ikke kan delta i en regjering som åpner for oljeutvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.
Nå har ikke KrF stor lyst til å regjere sammen med Høyre og Frp uansett, men partiet har ikke utelukket at så kan skje. Det er også sannsynlig at de to blå vil trenge minst ett sentrumsparti for å få flertall i høst.
Med sitt utspill vil KrF legge press også på den andre koalisjonskandidaten, Venstre.
Det er ikke opplagt at Lofoten, Vesterålen og Senja skal skjermes til evig tid, men det finnes sterke argumenter for å vise varsomhet i det sårbare området.
Dessuten er det lite som tyder på utbyggingen er nødvendig av andre grunner enn at selskapene (og staten) vil tjene flere penger, raskere. Aktivitetsnivået er høyt uansett. Ferske funn er gjort, og nye områder åpnes.
Lite tyder på at utbyggingen er nødvendig
Skal området utenfor Nordland åpnes, må det være fordi fakta viser minimal risiko for fiskeriene og for økosystemet, og fordi en utbygging i alle fall ikke svekker mulighetene til å nå togradersmålet for global oppvarming.
Det må altså kunne argumenteres solid for at olje og gass herfra vil erstatte for eksempel kull fra USA til Europa, den nye faktoren som nokså plutselig har dukket opp som resultat av økt utvinning av olje og gass i USA.
KrFs utspill er uansett positivt fordi det vil sikre at miljø- og klimapolitikk for en sjelden gangs skyld blir et valgkamptema. Venstre og SV er også mot utbygging ved Lofoten, Vesterålen og Senja, men har til nå sagt at de ikke vil stille noe ultimatum.
Bistandsminister Heikki Holmås (SV) sa til NTB i går – på spørsmål om SVs holdning til samme sak – at «dersom partiene går inn i en valgkamp med mange absolutte saker i bagasjen, gir det et dårlig grunnlag for forhandlinger».
Man kan smile av nyrealismen i SV, eller sympatisere med den. SV har nok lært at et «veto» ikke er mye verdt i forhandlinger med Arbeiderpartiet. KrF har derimot erfart at Knut Arild Hareides nylige ultimatum til Høyre mot salg av norske vannkraftverk, fikk det større partiet til å justere seg.
Det kan finnes flere veier til målet.