FELLESSKAPSKAMERATENE: De rødgrønne går til valg på «fellesskap», som om alternativet er å bryte ned det norske fellesskapet. Monopolisering løfter ikke debatten, skriver BTs politiske redaktør, Sjur Holsen. ARKIVFOTO: FREDRIK VARFJELL, SCANPIX
Ingen har monopol på begrepet «fellesskap».
Åtte måneder før valget begynner ett punkt i regjeringspartienes valgstrategi å avtegne seg klart: De skal hamre inn i oss at «fellesskapet» sikres best av de rødgrønne – og bare dem.
«Vi mobiliserer alle de som tror på fellesskap», sier Jens Stoltenberg. «Vi må syne veljarane fremtidsprosjektet vårt, tufta på fellesskap», sier Liv Signe Navarsete. «Vi må slå ring rundt fellesskapet», sier Audun Lysbakken.
Et søk på Retriever gir hundrevis av treff på ordet «fellesskap» og sentrale rødgrønne politikere. Ofte settes dette varme, gode, inkluderende ordet opp mot ord som «privatisering», «skattelette for de rike» og «egoisme». Slik skal valget mellom en kynisk høyreside og en solidarisk venstreside gjøres enkelt for oss.
Storebror i den rødgrønne koalisjonen, Arbeiderpartiet, har hatt fellesskap og solidaritet som fanesak gjennom hele sin historie, ikke minst i gjenoppbyggingens glansperiode etter krigen. Da hadde Ap oppslutning fra nesten annenhver nordmann, og et tilnærmet ubestridt hegemoni over det norske samfunnsfellesskapet.
Men utover på seksti- og syttitallet begynte Aps fortolkning av fellesskapet å møte motbør. Først med opposisjon fra ytre venstre, som slet med å finne seg til rette i den småborgerlige nasjonale konformiteten og NATO-forankringen som Ap forvaltet. Det som langt senere skulle bli Aps regjeringspartner SV, hadde andre tanker om solidaritet og fellesskap, ikke minst med den tredje verden.
På åttitallet slo en annen protestbølge inn mot Arbeiderpartiets fellesskapsideer, denne gang fra høyre. Den norske høyrebølgen var moderat sammenlignet med land som Storbritannia og USA, men delte troen på andre former for fellesskap enn det statlige: På frivillige organisasjoner, valgfrihet og marked.
Høyrebølgen rokket ved troen på staten som alles velgjører, med rystelser som gikk helt inn i Ap. «Alle snakket ned staten, også i Arbeiderpartiet», som Jonas Gahr Støre sa det til Dagens Næringsliv i helgen, om tiden under Gro Harlem Brundtland.
Også utenfor politikken finnes det dype tanker om fellesskap; tenkt helt uavhengig av en statlig autoritet.
Jesu ord om at vi ikke kan beholde våre liv for oss selv, og at den som har fått mye godt i livet, må gi tilsvarende mye igjen, er en anvisning om å leve i solidaritet og fellesskap – formulert nesten to tusen år før sosialdemokratiet ble påtenkt. Lignende befalinger gjenfinnes i de andre verdensreligionene.
Sosialdemokratenes beste kort er at deres samfunnsmodell, med små sosiale forskjeller, gir høy tillit mellom mennesker, og dermed det beste utgangspunktet for et velfungerende nasjonalt fellesskap. Det kan ha mye for seg.
Men det er ikke dermed gitt at de rød-grønne sitter med den eneste resepten på et samfunn preget av fellesskap. Har de vært flinke nok til å stimulere det store, viktige fellesskapsarbeidet som skjer i regi av de frivillige organisasjonene? Har de rett i at privatisering nødvendigvis betyr mindre fellesskap, eller kan det tenkes at de 2,5 prosentene norske barn som går i private skoler også opplever et godt fellesskap der de er – selv om de står utenfor det de rød-grønne kaller «fellesskapsskolen»?
Må miksen av offentlige og private løsninger ligge akkurat der den ligger i Norge i dag? Skal vi presse igjennom «fellesskapsløsninger», også i de tilfeller hvor andre løsninger virker bedre? Er de rødgrønne gode nok til å få frem at fellesskap og fordeling forutsetter at vi har nok å fordele av – og hva dette vil kreve av hver og en av oss? Kan det være at vi må ha et skarpere blikk enn den sittende regjeringen på dem som undergraver det nasjonale fellesskapet – altså på dem som vil nyte, men ikke yte? Skal all kritikk mot dagens norske samfunn avfeies som «stemmer fra høyresiden som vil snakke Norge ned og dyrke misnøyen», for igjen å sitere Jonas Gahr Støre?
Tenk over ditt eget liv: Hvilke fellesskap tilhører du?
Mennesket er ikke en øy: Vi inngår i en rekke, ofte overlappende fellesskap.
Bare tenk over ditt eget liv: Hvilke fellesskap hører du til? Det norske, mest sannsynlig, men hva mer?
Kanskje fellesskapet fra et idrettslag eller et kor? Familien? Venner? Kolleger? Bridgeklubben? Fagforeningen? Turlaget?
Den store norske debatten siste uke, etter Christian Tybring-Gjeddes famøse kulturutspill, viser at vi ikke er i nærheten av å enes om hva begrepet «norsk kultur» inneholder. Representanter for den politiske venstresiden har vært raskt ute med å slå ned på smale norskhetsdefinisjoner av typen «17. mai» og «kristen kulturarv» – med god grunn. Da er det påfallende hvor lett de gjør det for seg selv når de setter likhetstegn mellom fellesskap, Norge, «den norske modellen» og rødgrønt styre.
Fellesskap er et fint mål, som gjerne må stå i sentrum i valgkampen. Men vi gjør lurt i å erkjenne at det finnes flere veier til målet.