GRØNN MANN: Sondre Båtstrand er bystyrerepresentant for MDG i Bergen,
På noen målinger snuser Miljøpartiet De Grønne (MDG) på stortingsplass. Det er en snusing særlig SV misliker, for det er ikke utenkelig at Audun Lysbakkens parti i høst ramler ut av Stortinget, mens MDG kommer inn. I så fall kan det bli vanskelig for SV å komme tilbake.
Til nå har dette vært SVs store strategiske seier: Å ta posisjonen som landets fremste miljøparti, i alle fall på venstresiden, og dermed blokkere for fremveksten av et rent grønt parti i Norge.
Litt historikk: Det store og innflytelsesrike grønne partiet i Tyskland, det som i dag heter Bündnis 90/Die Grünen, fikk et foreløpig gjennombrudd i valget til Europaparlamentet i 1979. De vant ingen seter, men 3,2 prosents oppslutning i datidens Vest-Tyskland ga gjenlyd. På samme tid begynte partiet å få representanter i enkelte delstatsparlamenter.
I 1983 kom det virkelige gjennombruddet: 5,6 i valget til Forbundsdagen, og 27 representanter.
Den tyske suksessen førte til en svensk avlegger i 1981 og en dansk i 1983. I Norge tok ingen opp ballen så tidlig, kanskje fordi vi var et nyrikt oljeland i midten av en høyrebølge.
Men Sosialistisk Venstreparti fantes. SV var tidlig ute med det man kan kalle systemkritisk miljøpolitikk. Allerede i merknadene til stortingsmelding 25 i 1973/74 om oljepolitikk, gikk SVs representanter i finanskomiteen inn for et langsomt tempo i oljeutvinningen «av hensyn til naturressursene og naturens kretsløp så vel i nasjonal som internasjonal skala».
Problemet var at da oljepengene begynte å strømme inn for alvor, var SV også kjappe til å ville bruke pengene til en rekke gode formål.
Saklig sett burde særlig klimasaken stå høyt oppe på velgernes prioriteringsliste
SV-erne var ikke lynraske til å prioritere miljøet på 1980-tallet, men de var raske nok. I 1985 reiste en delegasjon til Vest-Tysklands hovedstad Bonn for å knytte kontakt med De Grønne der.
Det tyske partiet passet SV ganske godt som samarbeidspartner, ikke minst fordi det også var et fredsparti. Derimot fant SV-erne ut at De Grønne ikke prioriterte kamp mot arbeidsløshet, noe som kunne skyldes at dette «ikke har passet så godt inn i arbeidet for å fremme grønne verdier», som SV-leder Theo Koritzinsky forklarte i et avisintervju.
I 1987 ble Erik Solheim partileder, og han heiste den grønne fanen til topps i SV. Da Miljøpartiet De Grønne ble stiftet på Rondetun fjellgård i Rondane i 1988, var det for sent. SV fløy høyt som miljøparti fra 1989 og fremover, holdt MDG ute og det borgerlige miljøalternativet Venstre på en armlengdes avstand.
Socialistisk Folkeparti i Danmark har også klart å holde sin grønne konkurrent unna til i dag, men i Sverige fikk det som nå heter Vänsterpartiet konkurranse. Miljøpartiet De Gröna kom inn i Riksdagen i 1988, og har – med unntak for én periode – blitt der siden.
Først ved kommunevalget i 2011 fikk MDG i Norge et lite gjennombrudd. Partiet sitter nå i bystyret i de største byene. Selv om MDGs synlighet ikke har «tatt av», markerer partiet seg i perioder.
I Stavanger har MDGs bystyrerepresentant, Torfinn Ingeborgrud, tappert krevd Oljemuseet nedlagt. Han vil heller fylle lokalene med et vitensenter for geologi og klima.
MDG profilerer seg, etter det tyske forbildet, som et desentralisert parti, uten partileder, men med to nasjonale talspersoner – en av hvert kjønn.
MDG vil være blokkfritt, kun stemme ut fra hva som er best for miljøet. Det kan appellere til miljøvelgere. SV har vist at det er grenser for hva man kan få til for miljøet i samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Velgerne tenker nok at det ikke blir lettere for Venstre (eller Kristelig Folkeparti) i samarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet.
Spørsmålet er da hvor mange velgere som er så opptatt av miljøpolitikken at de lar den avgjøre partivalget. Vanligvis er de få i norske valg, men man kan aldri vite.
Saklig sett burde særlig klimasaken stå høyt oppe på velgernes prioriteringsliste. Og kan man lese noe ut av det faktum at julehandelen i desember gikk tilbake for første gang på en årrekke?
De største sjansene til plass på Stortinget har MDG nok i Oslo, der Rasmus Hansson, en veteran fra miljøbevegelsen, har førsteplassen. Oslo er også sett på som SVs siste skanse, om det kriserammede partiet skulle ramle under sperregrensen. På toppen av alt, er det også i Oslo Rødt har sine beste sjanser til stortingsmandat.
Sistemandatet i Oslo «koster» trolig mellom 3,5 og 3,8 prosent. Det skal en del til, men hvis det først går ordentlig galt for SV i september, kan førstekandidat Heikki Holmås ikke føle seg sikker.
Tyngdelovene, ikke minst i mediene, gjør det vanskelig for nye partier å etablere seg ordentlig. Det går an å komme inn på Stortinget: Anders Aune (Framtid for Finnmark i 1989), Steinar Bastesen (Tverrpolitisk Folkevalgte i 1997 og Kystpartiet i 2001) og Erling Folkvord (Rød Valgallianse i 1993) har klart det i nyere tid. Men det er vanskeligere å bli der.
Skulle MDG få Rasmus Hansson inn, bør utsiktene være bedre. Klimapolitikken blir ikke mindre aktuell i årene fremover.