Det er farlig å leve, og enda farligere å reise til farlige land for å tjene penger.
Er det tragiske gisseldramaet et argument for at norske selskaper ikke bør engasjere seg i land som Algerie? Kanskje, kanskje ikke. Det finnes gode argumenter for at norske selskaper bør holde seg unna diktaturer, men hvis vi første aksepterer at de gjør det, bør resten være opp til selskapenes egne kalkyler:
Er landet stabilt nok? Kan sikkerheten for ansatte ivaretas tilstrekkelig? Er (norske) ansatte villige til å arbeide der? Er det nok å hente – les: penger å tjene – til at risikoen kan aksepteres?
Vi kalkulerer alle risiko, bevisst og ubevisst, hver dag. Når vi smetter over veien mellom to biler i fart, drikker en halvliter mer enn vi burde i en belastet del av bykjernen, tar sjansen på sex uten kondom med en fremmed, eller hva det nå måtte være.
I næringslivet er kalkylene mer eksplisitte. Statoil har selvsagt regnet grundig på Algerie: Gode penger å hente. Relativt stabilt diktatur og med nokså små sjanser for sabotasje og terror, men ikke så små at faren kunne ignoreres.
Selskapet har sørget for et stort sikkerhetsopplegg på anlegget, og de ansette later til å ha vært vel informerte om farer. De får også klekkelige tillegg for å være utstasjonerte nettopp her, og det skulle bare mangle.
Så gikk det altså helt galt. Betyr det at tilstedeværelsen i farlige land som Algerie må kalkuleres på nytt? Ja, kanskje det.
En konsekvens kan være at de øvrige landene blir desto farligere
Som kjent kan også vanlige, demokratiske land være farlige. Al Qaidas bombeaksjoner i London og Madrid ligger fortsatt ganske friskt i minnet. Men etter mange års krig i Afghanistan, mange drap på sentrale al Qaida-ledere, skjerpet grensekontroll, samt større politi- og etterretningsinnsats over alt i den vestlige verden, er «våre» land trolig tryggere enn på lenge.
En konsekvens kan være at de øvrige landene blir desto farligere. Hvis terrorgrupper og bandittgjenger – med eller uten tilknytning til al Qaida – ikke lenger kan operere i Europa og USA, vil vestlige mål i andre land bli desto mer utsatte. Denne muligheten hører også til i en kalkyle, noe Statoil sikkert er på det rene med.
Men det er mer: Alle parter kalkulerer i en slik situasjon. Terroristene, naturligvis, men også staten Algerie. Et diktatur vil opptre annerledes og kanskje mindre forutsigbart enn et demokrati. I går gikk Algerie til det som synes å ha vært en overilet militær aksjon uten å informere norske myndigheter, og det enda de hadde bedt om å bli informert.
Hva er viktigst for myndighetene i Algerie? Å redde livene til noen ansatte i et oljeselskap fra et land langt borte – eller å fremstå som steinharde i kampen mot sine terrorister og banditter? Det kan være å gjøre algeriske myndigheter urett å tro at svaret på foregående spørsmål gir seg selv, men også slike spørsmål hører til når Statoil og andre skal regne på hvor farlig verden er.