Marerittet i ørkenen

Statoil-ansatte er blitt uskyldige ofre i et gisseldrama det var nærmest umulig å sikre seg mot.  

Når konflikten i Mali har fått dramatiske konsekvenser for familier på Vestlandet, viser det hvor internasjonal norsk petroleumsvirksomhet er. Mens noen reiser ut i Nordsjøen på jobb, drar andre til Algerie.
Å operere et gassanlegg i Sahara-ørkenen, nær grensen til Libya, kan fremstå som hasardiøst. Det har kommet frem at rapporter fra flere år tilbake advarte mot terroraksjoner i Algerie. Hevnaksjoner var også ventet etter at franskmennene gikk inn i Mali i et forsøk på å få slutt på borgerkrigen. Men hevnen var ventet å bli rettet mot Frankrike, ikke mot et gassanlegg milevis unna grensen til Mali.

Gisselaksjonen handlet ikke om norske interesser. Men som en del av Vesten, må Norge og norske bedrifter leve med å ha de samme fiendene som øvrige vestlige land.
Frankrike gikk inn i Mali for å forhindre at landet skulle bli en frihavn for voldelige islamister – med Vestens støtte. At hevnen mot Vesten kom i Algerie, handler først og fremst om at det er der mange av islamistene som franske soldater kjemper mot har sin opprinnelse. Men motangrepet utenfor Malis grenser, er en opptrapping av konflikten.

Norge og norske bedrifter leve med å ha de samme fiendene som øvrige vestlige land

Når Statoils engasjement i utlandet har vært omdiskutert, er det ikke først og fremst på grunn av risikoen det innebærer for de ansatte. Sammenlignet med andre land der Statoil er involvert – Angola, Aserbajdsjan, Nigeria – har ikke virksomheten i Algerie vært oppfattet som uvanlig risikofylt. Et diktatur, ja, men Algerie har vært et relativt stabilt diktatur å operere i.
Selv i den blodige borgerkrigen i Algerie fra 1992 til 2002, var petroleumsanleggene i ørkenen så å si fredet. Det var en aksept mellom partene for at oljeproduksjonen ikke skulle rammes. At et gassanlegg i Algerie involveres i en politisk konflikt, er derfor helt nytt.

Gisselaksjoner av denne størrelsen er uvanlige. Ikke bare på det afrikanske kontinentet, men også i global sammenheng. Når det er sagt: Statoils ansatte har trent på hvordan de skal opptre i gisselsituasjoner, nettopp fordi de har fryktet dette skrekkscenariet.
Det vil alltid innebære en risiko å operere i konfliktfylte områder, og selv Statoils profesjonelle sikkerhetstiltak være begrenset i møte med store terrorangrep. Når det verst tenkelige har skjedd, er de ansattes liv prisgitt andre lands myndigheter. Spørsmålet er hvilken risiko man heretter er villig til å akseptere.

Statoil-ansatte er sivile ofre i en krig Norge ikke er involvert i. Det er et forkastelig angrep på uskyldige sivile. In Aménas er blitt det komplette mareritt, for uskyldige gisler og deres familier.

Tags: , ,

Kommentarer