Tretten Statoil-ansatte og et ukjent antall personer fra ni land ble onsdag tatt til gisler på et gassraffineri øst i Algerie. Når dette skrives, kommer meldinger om at det pågår en redningsaksjon, som har ført til mange drepte.
De blodige begivenhetene i Algerie illustrerer dessverre noen av de viktigste endringene som er skjedd i verden de siste tjue år.
Tidligere var det et klart skille mellom krig og fred. Slik er det ikke lenger, og opphevelsen av skillet er svært dramatisk, også for Norge.
Vi har utvilsomt bidratt til å bryte ned distinksjonene. For vi har deltatt aktivt i den internasjonale ”krigen mot terror” – og mot al Qaida. I Afghanistan og Libya har vi deltatt i kriger som våre politikere har nektet å kalle kriger.
La oss dvele litt ved fenomenet al Qaida. Det ser ut som om raffineriet i Algerie er utsatt for et feigt angrep fra brutale islamister med tilknytning til al Qaida.
Lederen heter Mokhtar Belmokhtar. Av eksperter beskrives han som en gangster som kidnapper og smugler narko, gull, diamanter, sigaretter og mennesker gjennom Sahara.
Ved å benytte varemerket al Qaida påberoper denne banditten seg å være en viktig kriger innen global jihad. Slik oppnår han status, ikke bare blant tilhengerne, som neppe er mange.
Han blir i tillegg viktig også for oss. Vesten kan ikke ignorere ham når han påberoper seg å være vår erklærte hovedfiende. For vi er i krig, og den er ikke vunnet før hele al Qaida, inkludert Belmokhtar, er nedkjempet.
Belmokhtar har i flere år ledet en gruppering som kaller seg ”al Qaida i Islamsk Magreb”. Dette er bare et nytt navn på den gamle grupperingen Salafiste pour la Prédication et la Combat (GSPC), som igjen er en utbrytergruppe fra den enda eldre Groupe Islamique Armé (GIA).
De startet i 1991, etter at Den islamske fronten vant valget i Algerie, men ble nektet seieren av landets militære.
På grunn av indre stridigheter, dannet Belmokhtar nylig en ny gruppe som kaller seg ”De som undertegner med blod”. Også de påberoper seg å være al Qaida.
Vi har en tendens til å analysere al Qaida ut fra en kaldkrigslogikk
La oss oppsummere: Belmokhtar og hans våpenbrødre greier ikke å bli enige i sitt eget nabolag. Deres kamp har sitt opphav i den skitne algeriske borgerkrigen, og deres hovedkrav er å få løslatt hundre fanger fra nettopp denne krigen.
Likevel påberoper de seg å tilhøre noe både de og vi kaller al Qaida.
Mye skurrer her, kanskje fordi vi har en tendens til å analysere al Qaida ut fra en kaldkrigslogikk.
Vi ser for oss en samlet global organisasjon med koordinerte kommandolinjer, i en eller annen form. En slags paraplyorganisasjon som kriger og konspirerer mot vår vestlige sivilisasjon.
Slik er det åpenbart ikke.
I løpet av de siste ti årene har det skutt opp grupperinger som enten stemples som al Qaida av oss, eller selv påberoper seg å tilhøre al Qaida.
De finnes fra Nord-Afrika, i Midtøsten og på den arabiske halvøy, i Somalia, Kenya og Sudan, i Kaukasus, Pakistan, Afghanistan og Indonesia.
Vi kaller dem al Qaida, men betegnelsen utvisker viktige lokale forskjeller. Vi går glipp av at konfliktene handler om helt ulike ting i de ulike landene. Vi glemmer at det som regel ikke finnes noen kontakt overhodet mellom de såkalte al-Qaidagrupperingene. Jeg leser stadig bøker og rapporter om al Qaida. Det eneste de har til felles er at ingen synes enige om hva ordet egentlig betyr.
Min påstand er: al Qaida betyr i dag så mange ulike ting at begrepet er ubrukelig. Det er faktisk gode grunner til å spørre om det vi regner som vår største trussel og hovedfiende i det hele tatt eksisterer, som annet enn en demon.
En så utydelig krig kan aldri vinnes.
Om vi ser på fremveksten av al Qaida som global trussel, kommer vi ikke utenom Irak. Utenriksminister Powell hevdet i FN i 2003 at Ansar al-Islam, som ble ledet av vår egen mulla Krekar, representerte al-Qaidas nærvær i Irak.
Jeg visste at dette bare var tull, siden jeg nylig hadde besøkt denne svært lokale kurdiske grupperingen i nordøst-Irak, der de deltok i en like lokal borgerkrig.
USA brukte uansett al Qaida både for å legitimere invasjonen av Irak, og deretter for å bli værende i landet.
Siden den gang har USA (og Israel) kastet al Qaida-stemplet etter den ene organisasjonen etter den andre, i stadig nye områder av verden.
Man kan være konspiratorisk, og tenke at dette gjøres for å opprettholde milliardflommen av dollar til ”krigen mot terror”. Eller man kan tenke at USA ikke skjønner hvor mangeartet fenomenet islam er, kulturelt, religiøst og ideologisk. Kanskje begge deler stemmer.
Statoils ansatte ble ikke tatt av al Qaida. De ble derimot dratt i borgerkrigen som startet i Algerie på 1990-tallet, og ennå pågår.
Grupperingen som står bak, nøler ikke med å drepe sivilister. Det gjør faktisk ikke vi heller, må man ha lov å påpeke, ved hjelp av raketter fra fjernstyrte droner over landsbyer i Pakistan, Afghanistan, Jemen eller Somalia, eller bomber fra F16-fly.
Kom forresten de algeriske kidnapperne fra Libya? Om en tar en kikk på kartet virker det sannsynlig, siden raffineriet ligger helt på grensen til Sør-Libya.
Etter at vi innførte ”demokrati og frihet” i landet, er landet splittet opp i fire deler. Sør-Libya kontrolleres fullstendig av ulike islamistiske klaner som samarbeider med sine brødre i Algerie og Mali.