Minas lille verden

Mina Gerhardsen hadde sjansen til å stoppe opp, reflektere og ta selvkritikk. Hun strøk med glans.

UFEILBARLIG: Hvorfor viser Mina Gerhardsen så liten vilje til å reflektere litt selvkritisk og ydmykt rundt det faktum de fleste her vest kan se? FOTO: KULTURDEPARTEMENTET

 

Store deler av norsk presse har siden 1969 mottatt statlig støtte. Vedtaket om denne støtten ble fattet som hastesak da den første bølgen med avisdød skyllet inn over Norge, til stor bekymring for de partiene som så sin egen partipresse truet.

Motforestillingene, som at en fri presse ideelt sett bør være fri for økonomiske bindinger til staten, ble skjøvet beleilig til side. Pressestøtten ble innført uten «forsinkende prinsipiell tenkning», som pressehistorikeren Odd Raaum beskriver det.

Siden er pressestøtten revidert flere ganger, og nå skal den legges om igjen. Det gir mening i en tid da avisenes inntekter flytter fra papir til nett i rasende fart, mens støtteordningene fortsatt er knyttet til papiravisene.

I den grad vi fortsatt skal ha statlig pressestøtte i Norge – det er slett ikke opplagt for alle – har ordningen et åpenbart behov for modernisering.

Den foreslåtte omleggingen handler ikke bare om forholdet mellom papir og nett. Denne uken skrev BT om den kristne dagsavisen Dagen, utgitt i Bergen, som risikerer å tape rundt 4 millioner kroner dersom pressestøtten legges om slik regjeringen har skissert. Dette fordi Dagen er den eneste av de fem statsstøttede «riksdekkende meningsbærende avisene» – de andre er Dagsavisen, Klassekampen, Nationen og Vårt Land – som ikke utkommer i Oslo. I forslaget til et nytt system, som statssekretær Mina Gerhardsen (Ap) i Kulturdepartementet er sverddrager for, skal lokalisering i Oslo gi ekstra uttelling.

Argumentasjonen på dette punktet er ikke direkte imponerende. Departementet hevder at det er dyrere å drive avis i Oslo enn i f.eks. Bergen. Det er ikke nødvendigvis riktig: Lønnsnivået i Oslo-baserte Klassekampen er lavere enn i Dagen, og regjeringen ser bort fra all den nødvendige reisingen inn til Oslo for dem som prøver å dekke Norge fra provinsen (det meste som skjer i det svært sentraliserte Norge, skjer i nettopp Oslo).

Men om det nå er riktig at det er så dyrt å drive fra Oslo, burde jo – som lederskribenten i Dagens Næringsliv påpekte lørdag – alle riksavisene snarest flytte til Bergen! Vi skal vite å ta godt imot dem.

BERGENSAVIS: Statssekretær Mina Gerhardsen kaller Dagen en «Bergensavis».

Mer seriøst: Hvor blir det av argumentet om at kostnadsnivået er lavere utenfor Oslo når Arbeiderpartiet igjen og igjen motsetter seg utflytting av statlige arbeidsplasser fra hovedstaden? Den logiske konklusjonen må jo være at så mange offentlige arbeidsplasser som mulig flyttes ut av Oslo, for Mina Gerhardsens parti er jo opptatt av å husholdere ansvarlig med skattepengene – er det ikke så?

Men nei – når det gjelder utflytting av statlige arbeidsplasser, har Ap for lengst lagt seg til å sove i de dype lommene til LO, hvor ingen motargumenter når inn.

 

Departementet hevder også at distribusjonskostnadene er høyere for avisene i Oslo. Det kan ikke være særlig viktig, gitt at 84 prosent av abonnentene på Dagsavisen bor i Oslo og Akershus.

At Dagsavisen overhodet er en «riksavis», er dermed høyst uklart: Mer presist er den en lokalavis for regjeringstro sosialdemokrater i og rundt et større tettsted innerst i Oslofjorden. Gerhardsen kaller interessant nok riksavisen Dagen – som til forskjell fra Dagsavisen leses over hele Norge – for «Bergensavis».

 

Dagen er en genuint annerledes avis i den norske avisfloraen, med deilig avvikende meninger fra den søvndyssende sekulære enigheten som hersker i den såkalte rikspressen i Oslo. Det alene burde være argument godt nok for å verne denne avisen, om det nå er meningsmessig mangfold man er ute etter.

På Twitter lørdag skrev Mina Gerhardsen at departementet likevel «skal få på plass et system som ikke straffer riksaviser som Dagen», så da må man kunne regne med at det ordner seg. Det skulle da også bare mangle.

 

Men viktigere: Hvorfor viser Mina Gerhardsen så liten vilje til å reflektere litt selvkritisk og ydmykt rundt det faktum de fleste her vest kan se: At Arbeiderpartiet sentralt igjen og igjen viser seg ufølsomt for alle tanker om reell spredning av makt i Norge?

Gerhardsen fikk argumentere for forslaget sitt over nesten en hel side i BT på fredag, en glimrende mulighet til å tilbakevise dette inntrykket.

Den sjansen forspilte hun – og ikke bare ved galant å overse den konkrete kritikken mot det nye forslaget om pressestøtten.

Jeg ventet rett nok ikke at hun skulle innrømme at Aps fremste mål er å bevare Dagsavisen intakt – der er de hverken bedre eller verre enn andre partier som fortsatt har «sine» aviser å tilgodese (skjønt Gerhardsen oppga å foretrekke Dagsavisen fremfor Dagen, noe en statssekretær bør holde seg for god til). Men kan hun ikke i det minste vise at hun forstår problemstillingen med overdrevet maktkonsentrasjon i Norge, og reflektere over det?

I BT feier hun all kritikk enkelt til side (den «faller på sin egen urimelighet») med en innlært plate om at «ingen regjering kan vise til større innsats for å nå hele landet». Det tjener i beste fall til å fornærme vestlendingenes hukommelse og intelligens. Hun ser simpelthen ikke at måten hun forsvarer seg på – uforstående, urokkelig, ufeilbarlig – er det beste vitnesbyrd om at kritikken mot Arbeiderpariets hovedstadsarroganse fortsatt treffer.

 

Heldigvis finnes det mennesker i hovedstaden med noe mindre dugg på brillene enn barnebarnet til Landsfaderen. Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen sier det veldig enkelt: «Er det noe vi bør stimulere nå, så er det aviser med annet utgiversted enn Oslo. Dette er ekstremt ubetenksomt av departementet».

Mina Gerhardsen bør enkelt kunne adoptere det synspunktet – i mangfoldets hellige navn – og la det markere en fundamentalt ny start på Arbeiderpartiets tenkning om Oslo og Norge.

Det behøves.

Red. anm: Bergens Tidende mottar ikke pressestøtte, men nyter godt av ordningen med momsfritak.

 

 

Tags: , , ,

Kommentarer