Fremtidsrettet bryllupspolitikk

Ekteskapet er en juridisk kontrakt som bør inngås under oppsyn av staten, ikke høyere makter.

I sin religionspolitiske utredning «Det livssynsåpne samfunn», foreslår det statlig oppnevnte Stålsett-utvalget en rekke tiltak som vil svekke Den norske kirkes posisjon.
Et av de mer kontroversielle er å frata kirken, og øvrige trossamfunn, vigselsretten. Det innebærer at alle som skal gifte seg først må gjennom en borgerlig vielse.
Et likelydende forslag ligger nå i Høyres utkast til nytt partiprogram. Dermed kan det bli en realitet dersom en borgerlig konstellasjon overtar regjeringskontorene til høsten. Det tegner imidlertid til indre strid i partiet. Avisen Vårt Land kunne torsdag fortelle at flere av Høyres stortingsrepresentanter vil ha partiet bort fra den sekulære kursen.

Begrunnelsen fra fraksjonen er at kirkelig vigsel er en del av norsk kulturhistorie og den kristne kulturarven, og at man ikke kan gå for fort frem av hensyn til politisk korrekthet.
– Vigselsretten vi har hatt frem til i dag har vært hyggelig for alle parter. Dessuten har staten overtatt de administrative sidene med prøving av ekteskapsvilkår, og derfor er det unødvendig å insistere på en borgerlig seremoni i tillegg til en kirkelig, sier Høyres Michael Tetzschner til Vårt Land.

Rett nok er det gode grunner for å trå varsomt med brå endringer som råker tradisjon og kulturarv. Det store problemet med argumentasjonen er likevel fraværet av prinsipiell tenkning.
Man kan ikke holde seg med kirken som offisielt utnevnt seremonimester av hensyn til hygge og tradisjon. At kirken har hatt tilnærmet monopol på vigselsmyndigheten av kulturhistoriske og praktiske årsaker, betyr ikke at det er noen ønskelig løsning for fremtiden.

Å tilrettelegge for ritualer rundt ekteskapsinngåelsen er ikke statens anliggende

Ekteskapet er ikke primært en romantisk livsfaseovergang, det er en offentligrettslig kontrakt med betydelige økonomiske og juridiske konsekvenser. Det er et selvfølgelig utgangspunkt at staten håndterer slik avtaleinngåelse mellom sine borgere. I så måte er forslaget om i stedet å utvide andre trossamfunns vigselsrett ut fra et mangfolds- og likestillingsperspektiv, slik Oslo-biskop Ole Christian Kvarme har tatt til orde for, ikke noe akseptabelt alternativ.
Tetzschner snur dessuten problematikken på hodet. Forslaget handler ikke om å insistere på en borgerlig seremoni i tillegg til den kirkelige. Det vil være den religiøse markeringen som må komme i tillegg. Krav om sivil vigsel er på ingen måte til hinder for at enhver som ønsker det også vil kunne få sine ekteskapsløfter velsignet i en religiøs kontekst. Poenget er at de rent juridiske sidene av ekteskapet må løsrives fra kirken og andre trossamfunn. Å tilrettelegge for ritualer rundt ekteskapsinngåelsen er ikke statens anliggende.

Det er heller ikke slik at en sekulær kurs nødvendigvis vil være til forkleinelse for kirken selv. Obligatorisk borgerlig vigsel vil kunne gjøre den nye ekteskapsloven mer spiselig, fordi kirkesamfunn ikke vil kunne påtvinges å velsigne likekjønnede ekteskapskonstellasjoner mot sin overbevisning.
Det er heller ikke utenkelig at svært mange nordmenn fortsatt vil ønske kirken som regissør under livets viktigste seremonier, slik erfaring fra det sekulære Frankrike eksempelvis har vist.

I spenningen mellom prinsipielle og praktiske hensyn, er verdsliggjøring av ekteskapsinngåelsen et fremtidsrettet og prinsipielt velfundert forslag tilpasset et stadig mer mangfoldig Norge.

Tags: , , ,

Kommentarer