– Jeg er alt annet en vant med å være sjef**

CTD, CTD, CTD.. stasjonene ligger tett og det er så vidt vi rekker å laste ned data og å ordne opp etter forrige dykk før det er tid for neste stasjon.

Loggboken viser 92 ferdige stasjoner – CTD-stasjoner er rutine og alle vet hva som skal gjøres når vi får beskjed fra broen om at det er fem minutter til vi er fremme.

Jeg går inn i den vindusløse CTD-boden, en ombygd, rusten container der jeg den siste uken har tilbrakt store deler av døgnets våkne timer for å slå på «LADCPene» (Lowered Acoustic Doppler Current Profiler). Så er det ut igjen i vinden for å koble løs kablene til instrumentet og for å hjelpe Helge med å pakke ut CTD-stativet som står innpakket siden sist stasjon slik at sensorene ikke skal fryse.

Når jeg hører matrosene rope opp til broen over radioen at de er klar til å sette ut CTDen, trekker jeg meg tilbake inn i boden, taster inn dypet og posisjonen i loggboken og starter opp CTDen. Beskjeden går frem og tilbake over radioen. Helge får vite at jeg er klar og han roper snart tilbake at CTDen er i vannet. Dataene tikker inn «live» og blir til røde og blå kurver på skjermen foran meg, men jeg har for mye å gjøre til å følge nøye med.

Helge har kontroll på dypet der ute og mens CTDen synker sakte ned mot bunnen, begynner jeg å prosessere data fra nattens stasjoner. Vi jobber i skift, syv til syv, Mari og Kjetil om natten, jeg og Helge om dagen. Stasjoner døgnet rundt og mange kilobyte med data å holde rede på. Det dukker opp advarsler på skjermen, en av LADCPene klager over et speil som ikke fungerer. Ikke bra, ikke bra i det hele tatt, mener Helge som er redd for at instrumentet har begynt å lekke.

Men vi nærmer oss bunnen og diskusjonen om hva vi skal gjøre får vente, nå gjelder det å følge med på altimeteret så vi ikke treffer bunnen. «25 meter igjen – 20 – 15 – 10 og stopp!» Jeg trykker på en knapp, og 850 meter under oss lukkes en flaske* på CTDen. Når CTDen et kvarter senere står oppe på dekk, har den med seg vann nede ifra dypet opp til oss, og fra hver stasjon tapper vi litt vann som får bli med hjem til Bergen og som skal brukes til å kalibrere instrumentene.

Mens Ernest Shackleton styres videre mot neste posisjon, skrur Helge løs den trassige ADCPen, vi får klare oss med en så lenge. Selv klatrer jeg opp trappene til broen og kapteinen. Vi begynner å nærme oss slutten på rekken av stasjoner som jeg har pekt ut, og han vil vite hva vi skal gjøre etterpå. Oppe på bordet ligger is-kart og de nyeste satellittbildene. Det har begynt å blåse, men selv om isen flytter på seg, så ligger den fremdeles i området rundt Filchner rennens utløp.

Jeg tegner inn nye linjer på kartet, gir posisjoner og instruksjoner. Jeg er alt annet en vant med å være sjef** og det er vanskelig å venne seg til tanken på at det faktisk er jeg som forteller styrmannen hvor han skal kjøre og hva vi skal gjøre. Det er ikke hver dag man dirigerer en 80 meter lang isbryter rundt i Antarktis!

* egentlig en sylinder med lokk i begge endene

** jeg er ikke helt sikker på om min kjære make er enig i det…

Kommentarer