Siden august er vår gode mor blitt forflyttet 12 ganger mellom institusjoner!
ALDERDOM: Vi ante ikke at siste kapittel i mamma sitt liv skulle bli så vanskelig, og vi unner ingen en slik behandling, skriver innsenderen.
FOTO: COLOURBOX
For oss er mamma «mormor til de åtte ungene, 3 døtre – 8 barnebarn – 3 oldebarn. Vi er en helt vanlig familie som deler gleder og sorger på livets sti, og frem til i sommer har vi vært så heldige at mormor har vært en del av storfamilien på middager, i høytider, ferieturer og på hytten. Mormor er enke og har kjørt bil og klart seg hjemme i egen leilighet i høyblokk i dalen frem til august 2012.
I lengre tid har mormor vært plaget med sykdom, men først i sommer sviktet helsen slik at hun trenger hjelp til det meste. I vår gjorde sykehuset grundige undersøkelser og konkluderte med at hun er alvorlig syk, og at det er svikt i indre organer. Mormor vil få mange plager som hun kan få hjelp for, men hun kan aldri bli frisk igjen.
Hun må ut kl. 9 et sted, kl. 13 neste
I august startet den lange reisen med kofferten! Og ingen i familien kunne forestille seg hvilken reise mormor la ut på. Hunder har det bedre når de blir gamle! bjeffer mormor i januar 2013. Vår gode mor, vår snille mormor er blitt forflyttet 12 ganger. Vi har vært med å flytte. Hun må ut kl. 9 et sted, kl. 13 neste, kan vente til kl. 15… Våre arbeidsgivere er heldigvis fleksible og vi er tre søstre til å dele på dette.
Godt vi har mobil til å administrere mamma sin hverdag, til å flytte avisen, til å koordinere slik at mamma får besøk hver dag. Hvor skal jeg, spør mamma. Forvaltningen svarer «vi må vente og se», «nå skal du observeres». Vi lurer på hva forvaltningen ser etter som legene ikke har sett, og som vi pårørende ikke kjenner til?
Mormor får akkurat plass i skapet til det lille tøyet hun har med på reisen, og kryssordheftet blir plassert i nattbordet. Tannkosten har hun i toalettvesken, for hun har ikke eget bad, ikke eget rom, ikke ro til å sove om natten. Hun som hittil har unnet seg eget rom når hun var på pensjonistturer, må dele rom når hun er sårbar og syk.
Minst 10 syke damer med 10 forskjellige diagnoser har mamma ligget på rom med. Og på Florida var de 4 på rommet. Hun har hatt nattebesøk av to aggressive og forvirrede menn. Mormor som trenger ro og en god natt søvn? Det er helt sykt! De åtte barnebarna er sjokkert.
Hvor skal mamma nå når vedtaket går ut om et par dager?
Vi døtre er opptatt med å få kontakt med forvaltningen, for hvor skal mamma nå når vedtaket går ut om et par dager? Mormor med kofferten vil reise hjem! Mormor vil dø! Ja, ja svarte sykehjemslegen som stakk innom for å observere, og sa ha det. Og mamma ble sendt hjem fra korttidsplassen, og storesøster kjøpte inn mat, redde opp sengen og vasket leiligheten. Vi stelte til jul hjemme med hjemmesykepleie hele døgnet til medisinering.
Like før solen snudde, ga hjemmesykepleien opp da pasienten tygget porselenet istedenfor brødskiven. Hun er syk, sa de og vi, og forvaltningen ville sende mormor med kofferten til aldershjem i byen med vedtak som varte til romjulen. Hvor hun skulle videre vet ingen. Vi truet med å gå til media.
Mormor holdt på å dø, og havnet i stedet på sykehuset igjen!
Og tenk, forvaltningen fikk låne en sykehjemsplass til vår syke mor hvor hun kunne bo helt til uke to i det nye året, men premissene var at hun ble frisk og utskrevet fra sykehuset innen julaften for ellers ville hun miste plassen på sykehjemmet. Forvaltningen tok juleferie.
Sykehuset var fantastisk! Sterkt dehydrert, men med en sterk vilje fikk mormor med kofferten plass i Herberget i en annen bydel, på et trekkfullt tomannsrom uten toalett. Mormor, som må når hun må, måtte holde seg til doen på gangen var ledig, til den nakne mannen hadde fått hjelp til sitt, til andre trengende syke var ferdige på privaten. Dette måtte gå gale og mormor sin vilje svant hen.
Vissen og forvirret fikk hun et nytt rom med ny romvenninne – med toalett. Livsgnisten glimtet til igjen, men vedtaket ebbet ut og vi var urolige. Nye ringerunder – ingen svar, ingen ringer tilbake når det blir lagt igjen beskjed, ingen kontakt – vi kan ikke ta kontakt med forvaltningen er teksten på sykehjemmet. Endelig etter personlig oppmøte på kontoret til forvaltningen lykkes lillesøster å få en i tale, det snakkes med STORE BOKSTAVER med en sint og sår stemme.
Det koster å tale mamma sin sak, men svaret er det samme «vi må vente og se». Vi gir uttrykk for at nå klarer verken mamma eller familien mer, nå må vi få et møte med forvaltningen, nå må vi få en plan for mamma som trenger faste, trygge rammer. Det har vi papirer på fra flere sykehusopphold, men forvaltningen sier bare at alt det der kjenner de til. Og endelig ut på dagen får vi beskjed fra sykehjemmet som er svært behjelpelige og vennlige på alle måter og støtter og trøster, at mamma har fått fast plass på et annet sykehjem.
Systemet og forvaltningen er umenneskelig!
Hvor skal jeg nå? Kan jeg ta med skatollet og godstolen? Kan jeg få TV på rommet? Får jeg flytte tilbake til dalen? Ja, svarer vi optimistiske, og sender SMS til venner og familie om at nå skal mormor få et nytt fint hjem der barnebarn og oldebarn kan komme på besøk. Vi visste jo ikke bedre.
Velkomsten var varm, rommet var et sjokk! Tomannsrom? Et lite rom på deling med en fremmed? Ingen plass til skatoll? Kanskje plass til en liten TV, prøver vi å oppmuntre. Mamma knekker sammen, hun vil hjem. Romvenninnen er en vandrer og holder mamma våken. Kofferten er pakket ut og mormor ligger til sengs med røde øyne og tørker tårer. Hun vil dø! Vi er fortvilet! Det er forvaltningen som bestemmer hvem som får plass og hvilket rom får vi beskjed om. Vi kan ikke gjøre noe, sier de på det nye hjemmet.
Jeg orker ikke mer!
Jeg orker ikke mer, sier mormor til de åtte ungene!
Du venner deg nok til det, er svaret fra forvaltningen, bare vent og se!
Hva med «Verdighetsgarantien»? Hva med loven?
Vi ante ikke at siste kapittel i mamma sitt liv skulle bli så vanskelig, og vi unner ingen en slik behandling. Virkeligheten er dessverre enda verre enn fortellingen. Systemet og forvaltningen er umenneskelig!