Gisselsituasjonen i Algerie er over og utfallet er tragisk. Terroristene var villige til å ofre sine liv for sin sak mens oljearbeiderne ikke var villige til å ofre sine liv for Statoil.
IN AMENAS: Forskjellen mellom rik og fattig øker i Sahel-regionen og de internasjonale oljeselskapene har en del av skylden for det, skriver artikkelforfatteren
FOTO: AFP PHOTO
Mokhtar Belmokhtar, hovedmannen bak gisseltakingen i Algerie, er ingen stor ideolog. Han var tidligere med i al Qaida i Magreb (AQIM) men brøt med dem i 2012. Hvorfor han ble en utbryter er det ingen som vet med sikkerhet. Enkelte spekulerer i at han ønsker en annen ideologisk islamsk retning enn AQIM. Andre hevder han kom på kant med lederskapet i AQIM.
Det kan godt være at begge deler er sant, men i tillegg tror jeg at han ønsket seg sin egen organisasjon for å øke egen status og dermed sin egen mulighet for økonomisk gevinst.
Landene ressursene tas fra sitter igjen med en minimal andel
For det har hele tiden vært klart at konfliktene i Sahel i mye større grad er konflikter om ressurser enn om religion. Gjennom historien, helt siden Timbuktu var et av verdens rikeste stater på 1300-tallet og frem til i dag, har den religiøse toleransen vært stor i Sahel. Selv om islam har hatt flest tilhengere i Sahel de siste 700 årene, har ulike grupper praktisert veldig ulike former for islam.
Mange steder har den vært ispedd mer tradisjonelle afrikanske religiøse praksiser. De fleste steder har muslimer levd side om side helt uproblematisk med annerledes troende, også etter at kristne misjonærer klarte å spre ulike former for kristendom i Sahel-regionen fra slutten av 1800-tallet.
Enkelte ganger opp gjennom historien har mer eller mindre fanatiske muslimer forsøkt seg på hellig krig, Jihad, for å styrke islams innflytelse i regionen. Sist dette skjedde i stor skala var på begynnelsen av 1800-tallet da Osman dan Fodio erklærte hellig krig fra sitt utgangspunkt i byen Sokoto i dagens Nigeria og erobret store deler av dagens Nord-Nigeria og Nord-Kamerun samt underla seg deler av Niger og Tsjad.
Selv om noen av dagens opprørsgrupper i Sahel kan forstås i denne Jihad-tradisjonen, er det likevel en urettferdig økonomisk fordeling og politisk marginalisering som er de bakenforliggende grunnene til konfliktene i Sahel.
Sahel-landene Mali, Niger og Tsjad er blant de aller fattigste og minst utviklede stater i verden ifølge FN. Felles for dem er at de består av store ørkenområder med lite regn og enorm varme samtidig som landene ikke har tilgang til hav (og dermed transport).
Et annet fellestrekk er store naturressurser i ørkenen hvor befolkningen er liten og fattig. Mali har gull, Niger har Uran og Tsjad har olje. Utnyttelsen av naturressursene skjer i all hovedsak av utenlandske selskaper.
Det sørafrikanske selskapet AngoGold Ashanti står for store deler av gullutvinningen i Mali, det franske selskapet Areva har kontroll over størsteparten av Nigers uranutvinning, mens det er et konsortium mellom BP/Esso/Chevron som står for Tsjads oljeutvinning.
Profitten for denne virksomheten går for en stor del ut av landet. Selskapene har skaffet seg lukrative avtaler med regjeringene i disse landene som gjør at beskatningsgraden er veldig liten og fortjenesten veldig høy.
Fra et bedriftsøkonomisk investeringssynspunkt må også fortjenesten være høy når den politiske risikoen for at noe går galt er så stor som den er i Sahel. Selskapene må sørge for at det går kort tid til deres investeringer gjøres til de er tilbakebetalt. Dette klarer de ved å få skattefritak for en viss periode, ved å få gode avskrivningsmuligheter eller gunstige skatteavtaler. På denne måten tør selskapene å investere.
Men landene ressursene tas fra sitter igjen med en minimal andel av fortjenesten. Og selv om alle de tre landene her nevnt formelt sett er demokratier er det få eller ingen som bor der, som vil hevde at demokratiet fungerer. Det er statens elite som får fordelene av de ressursene som de internasjonale naturressurs-selskapene pumper ut. Den vanlige befolkningen ser lite til pengene.
Selv om folk flest i Mali ikke støtter opprørsgruppene i landet og ikke regner Mokhtar Belmokhtar som sin helt, er det tydelig at de er fortvilet og forbannet. Ikke nødvendigvis på Mokhtar Belmokhtar og de andre opprørsbevegelsene, men på oljeselskaper og andre som utnytter deres naturressurser uten at det merkes noe sted: det er ikke bedre veier og skoler, ikke flere sykehus eller brønner nå enn det var for 20 år siden i Sahel.
Forskjellen mellom rik og fattig øker og de internasjonale oljeselskapene har en del av skylden for det. Så lenge de ikke betaler mer skatt enn de gjør i dag og så lenge regjeringene ikke fordeler skatteinntektene jevnere til ulike folkegrupper og regioner i sine land, vil oljearbeidere i Sahel aldri være trygge.