Til halsen i gass

 

FOTO: HELGE SUNDE

I «miljøbyen» Bergen er forebygging et ubrukt begrep.

Fastlegen min blir neppe happy, men jeg har altså gått til jobb i dag, og kjenner at det river i nese og hals fremdeles. Jeg er blant de mange tusen bergensere med luftveisproblemer som har fått ordre om å holde meg inne på slike dager, på grunn av giftlokk og helsefare.

Det provoserer meg grenseløst at min bevegelsesfrihet skal begrenses av lokalt produsert forurensning, som det styrende flertall i Bergen ikke makter å gjøre noe med. Selv om problemet har vært «akutt» i årevis.

Derfor går jeg i protest, med munnen i bind og lungene i fatle, og får heller ta kjeften som den kommer. Min private demo slår bare tilbake på meg selv, jeg ser det, men nå får jeg i alle fall skrevet dette:

Det skal ikke være slik at en bys øverste politiske ledelse prioriterer skadelig atferd som bilkjøring, utslipp og transport, foran liv og helse. Folk dør jo av dette, for pokker.

Jeg husker godt vinteren 2010, da Bergen ble overfalt av en god og gammeldags kulde- og snøvinter, for første gang på flere år. Da satt jeg innestengt i heimen og skrev kommentarer om «giftlokket», og ble mer og mer forbauset over hvor hellig selve trafikken i Bergen er.

Den gangen var det helt tydelig at næringspolitiske hensyn stod fremst i køen, helsepolitiske hensyn ble forvist til venteværelset.

Men det ble debatt, politisk fektekamp og langvarig strid om temaet. Så høyt opp på dagsorden kom temaet, at både Miljøpartiet De Grønne og Byluftlisten kom inn i bystyret ved forrige kommunevalg.

Siden den gang har også byrådet konstruert sin egen retorikk og argumentasjon rundt problemet. Den handler om krangling med Samferdselsdepartementet, tiltakspakker og beredskapsplaner.

I dag er dagen da alt dette burde ha vært rullet ut. Men skjer det noe?

Dagens situasjon viser akkurat hvor hjelpeløs kommunen er, når været er pent, vinden uteblir og inversjonslokket legger seg. Da det samme skjedde for ti dager siden, bestod kommunens strakstiltak av å flytte større skip ut av indre havn, samt å oppfordre folk til å kjøpe miljøvennlig bil neste gang de skal handle bil.

Ikke akkurat overbevisende våpen, når naturkreftene påfører Bergen åndenød.

Folk dør jo av dette, for pokker

Forvirringen for tre år siden handlet ikke bare om byrådets ignoranse og inkompetanse. Den avslørte at verken regjeringen eller andre norske storbyer var særlig godt forberedt på å håndtere lokal og svært skadelig forurensning. At regjeringen valgte å premiere kjøp av dieselbiler, er et av de mer bisarre eksemplene på hvordan velment politikk får fæle konsekvenser.

Siden den gang har byrådet skaffet seg juridisk og politisk ryggdekning for flere tiltak. Det har vært en nyttig avklaring. Å utarbeide lovverk som foretar inngrep i folks mobilitet er krevende og tidkrevende.

Men likevel; byrådet sleper beina etter seg. Selv når forurensningen beviselig er skadelig for liv og helse, viker byrådet unna. Hver gang det er snakk om håndtering av luftkrisen i Bergen, begynner Filip Rygg, som er byråd for byutvikling, klima og miljø, å snakke om Bybanens utvikling og fremtidig struktur for kollektivtrafikken om et tiår eller to.

Det er vel og bra, men det hjelper sørgelig lite akkurat i dag. Det Rygg egentlig gjør, er å demonstrere sin egen avmakt, fordi han er del av et byråd der viljen til å håndtere de akutte problemene er skrøpelig. «Forebygging» finnes knapt i hans politiske vokabular.

Monica Mæland har alltid vært opptatt av å skaffe seg juridisk ryggdekning for akutte tiltak som kan begrense trafikk. Formelt sett er det viktig. Men dersom byrådet hadde fulgt sin egen beredskapsplan, i praksis; tatt en skikkelig råsjans på å begrense skadene med dyptgripende tiltak som høyere avgifter, forbudssoner og datokjøring, tviler jeg sterkt på at noen ville saksøkt henne eller byrådet for det.

Politikk handler også om å gjøre det åpenbart rette for å beskytte kommunens innbyggere, ta initiativ og teste grensene for et alderdommelig lovverk.

Når det gjelder giftlokket, tror jeg byrådet hadde hatt svært lite å tape på å være offensive. De ville kanskje fått en smekk over fingrene av samferdselsdepartementet. Men med dagens konfliktnivå mellom Bergen og Staten, ville det trolig blitt tolket som en kompliment.

Summen av tre års erfaringer er at dette byrådet har et forsteinet og passivt syn på lokal forurensning. Tre år med debatt om skadelig lokal forurensning burde ha ført til handling. Til at det var bred politisk enighet om at vi SKAL unngå å ta livskvalitet, helse og bevegelsesfrihet fra borgerne fordi bilene skal frem. Til at kriseplaner ble iverksatt straks møkkaluften nærmer seg faregrensen der borte ved rådhusveggen.

Monica Mæland og hennes kunne ha gjort kampen for bedre miljø til en vinnersak, men velger ikke å gjøre det.

BT lanserer denne vinteren prosjektet «PUST», der vi spør: «Er det noen som bryr seg om luften vi puster i?» Det er et virkelig godt spørsmål.

På PUST kan Bergens bedrifter konkurrere om hvem som kan reise til og fra jobb på mest miljøvennlig måte. På bt.no kan folk også sende inn sine beste forslag til hvordan lokal forurensning kan bekjempes.

Bak prosjektet summer bevisstheten om at fremtidsutsiktene er dunkle. Statens vegvesen forventer en trafikkøkning i bergensområdet på 40 prosent mellom 2010 og 2030.

Det grenser til selvskryt, men jeg er strålende fornøyd med at BT drar i gang PUST. Fordi det har et element av dugnad, av konkurranse og av såkalt «community spirit» på miljøfeltet. Er det noe Bergen trenger, så er det mer samarbeid og flere gode ideer på temaet.

Men jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken på at det også smaker av fallitt. I prinsippet har det offentlige ansvar for å beskytte folks liv og helse, siden de har gitt oss et lovverk som er spesialskrevet for oppgaven.

Vi får bare konstatere at Bergen kommune og helsevernetaten aldri har tatt tak i saken på denne måten. Rådhuset toer sine hender. Derfor er det et stort marked for gode ideer.

Kom med flere, folkens.

Tags: , , , ,

Kommentarer