ROT I REKKEFØLGEN:Statssekretær Pål Lønseth, bakerst på dette bildet, står fremst i regjeringens innvandringspolitikk. Justis- og beredskapsminister Grete Faremo går her foran kommunikasjonssjef Gunnar Johansen.
Pål Lønseth bør bli innvandringsminister. Alternativt kan Grete Faremo begynne å snakke om innvandring.
Den tydeligste stemmen i norsk innvandringsdebatt er statssekretær Pål Lønseth, ikke den ansvarlige statsråden Grete Faremo. Hvorvidt dette skyldes at justisministeren så sjelden kommenterer innvandringspolitikk, eller at Lønseth gjør det usedvanlig ofte, er uklart. Bildet er uansett at Faremo fremstår stadig mer som en vag isdronning, livredd for å få flekker på buksedressen.
Lønseth har vist seg som en djevel til å være satan i regjeringens innvandringspolitikk. Faremo selv sier hun gjerne svarer på spørsmål om innvandringspolitikk. Selvsagt gjør hun det, noen ganger. Men sett utenfra, er det statssekretæren som er Mister Innvandring. Minister Faremo står tekkelig i bakgrunnen.
Lønseths jobb er å ta støyten, og den jobben gjør han godt. Han er usedvanlig dyktig til å svare for seg på asylfeltet. I praksis har han tatt på seg jobben å svare for alle politikere som plasserer seg et sted mellom SV og FrP. For det er merkverdig stille fra dem som støtter dagens politikk. Ikke bare Faremo, men også andre mildt restriktive politikere, har funnet ut at det er best er å sitte stille, og la «han Lønseth» snakke.
KrF-leder Knut Arild Hareide kalte Faremo for feig da Lønseth i julen måtte svare på biskopenes kritikk av regjeringens behandling av asylbarna. Feig er nok ikke rett ord. Hun har heller en viss selvinnsikt. For hvorfor snakke selv, når man har Lønseth? Han snurrer ni av ti journalister rundt lillefingeren, og den tidende spiser han til lunsj. Han svarer presist, stort sett korrekt og ikke minst ofte. Svaret blir rett og slett bedre når statssekretæren svarer, enn ministeren selv. Sannsynligvis er det ikke et eneste menneske på den moderat innvandringsskeptiske flanken som ville svart bedre for seg enn Lønseth.
Faremo fremstår stadig mer som en vag isdronning, livredd for å få flekker på buksedressen
Hele innvandringsfeltet har vært så upopulært at det har turnert rundt mellom departementene i 20 år. Så sant man har et minimum av empati, er det ubehagelig å fronte norsk asylpolitikk. Man blir konfrontert med store, triste barneøyne i det de rives vekk fra en sikker fremtid i Norge.
Men innvandringspolitikken er også tidkrevende. Flere tidligere ministere har uttrykt at asylfeltet tok for mye av deres tid, og at det har vært personlig krevende. Odd Einar Dørum uttalte nylig til Vårt Land at det var derfor han som justisminister fikk fjernet asylfeltet fra sitt departement. Den gangen hadde riktignok statsråden myndighet til å instruere i enkeltsaker, noe som gjorde den personlige belastningen større. Men innvandring som saksområde har ikke akkurat skrumpet inn siden 90-tallet.
Det bør bli slutt på at innvandring er en bigeskjeft for statsrådene. En rekke land har en egen statsrådpost for innvandring, som også dekker integreringsfeltet. I likhet med innvandringsregulering, har integreringspolitikken vært på evig vandring mellom ministrene. Aftenposten viste i høst at norsk integreringspolitikk i liten grad har blitt gjennomført. Det er på tide å gi en statsråd mulighet tenke på dette stadig viktigere saksområdet gjennom hele arbeidsuken.
Arbeidsdelingen mellom Lønseth og Faremo er forståelig, men problematisk. Ministeren som er ansvarlig, bør kunne stå tydelig for egen politikk. Hun bør kunne argumentere sammenhengende og klart for hvorfor den er fornuftig. Hvis ikke, bør politikken – eller ministeren – byttes ut.
Lønseth har i prinsippet rett når han sier at det er en vanlig arbeidsfordeling i departementet at statssekretæren uttaler seg på vegne av statsråden. I lengden er det likevel problematisk at statsråden ikke fronter, men står i bakgrunnen for egen politikk. Det kan lett virke som om norsk innvandringspolitikk er så uspiselig at ingen tør å ta i den.
Spørsmålet er hvem vi får se fronte innvandringspolitikk frem mot valget: statsråden eller statssekretæren. Det bør bli Faremo. Av hensyn til debattnivået håper jeg likevel på Lønseth. De trenger noen å bryne seg på, både til venstre og til høyre.