Kvotering ved universitetet

Det er ikke gjort i en håndvending å få flere kvinner til topps i akademia. Å gå på akkord med kvalitet på veien, er direkte uklokt.

Leiv Marsteintredet ble vurdert som klart bedre enn sin kvinnelige motstander av sakkyndige. Hun, vel å merke også kvalifisert, fikk jobb som førsteamanuensis i sammenlignende politikk ved UiB. Han har fått jobb i Oslo – og etterlater seg en betent krangel.
Verre er det at saken rokker ved et av de viktigste prinsippene for et universitet, nemlig at det pr. definisjon er en eliteinstitusjon. Oppgaven for et universitet er å foredle de klokeste hodene i hver generasjon, til nytte for hele samfunnet.

Dette må også være utgangspunktet for målet om flere kvinner i akademia: Kvinnelige forskningstalenter er viktig for forskningens skyld, ikke for kvinnenes. Behovet for topp internasjonal forskning/elitetenkning, er avhengig av at man ikke mister de beste talentene på veien, det være seg kvinner som menn. Kvalitet alene må være utgangspunktet for universitets strategi for å få kvinner inn i faste stillinger. Målet må være å sørge for at de mest ambisiøse ikke mister lysten til å kjempe om de øverste posisjonene. Å slakke på kravene kan aldri bli en vei å gå.

Kvinnelige forskningstalenter er viktig for forskningens skyld

I saken på Institutt for sammenlignende politikk ved UiB kan det virke som om det nettopp er det man har gjort, lagt kvalitetsvurderinger til side. Bare mistanken er skadelig for alle som tror på likestillingsideen. At menn muligens har holdt på slik gjennom alle tider med å plassere «sine» i de viktigste posisjonene, kan aldri være et argument. Det er de til enhver tid beste hodene som må velges.
Beskyldninger om å være kvotert inn, er noe de aller fleste kvinner i høye stillinger møter gjennom karrieren. Det krever tykk hud – det krever også at man må bevise. I konkurranseutsatte stillinger som de man finner i akademia, sitter gjerne slike beskyldninger løst, ikke minst fordi det er så få plasser å kjempe om. Derfor er det så viktig at det kan argumenteres godt og solid for de ansettelsene som gjøres. Fallhøyden er stor om det skapes mistanke om vikarierende motiver.

Universitetsmiljøene er preget av stor og skjønnsbasert personlig makt som utøves av de få både ved ansettelser og ved tildelinger av forskningsmidler. Når man skal skille kandidater fra hverandre, er det derfor noen kriterier som står fast for å sikre en karriere i akademia. Publisering i meritterte internasjonale tidsskrifter, er en av dem.
Man kunne gjerne ønske seg alternative karriereveier og andre kriterier, men så lenge slik publisering er rådende vei, forplikter det også kvinnene i å prioritere arbeid som gir resultater.
Ønsker man mer likestilling i akademia, er det avgjørende å opptre ryddig og klokt – og på en måte som ikke er med på å skape mistanke og splid. Det skader mer enn det gagner.

Tags: , ,

Kommentarer