Noen er mer likestilte enn andre

IKKE SAMME ADGANG: Forskning viser at menn og kvinner som søker jobb, stipend eller opprykk behandles forskjellig, skriver innsenderen. Her fra doktorgradspromosjon (UiB) i Håkonshallen. ARKIVFOTO: Bjørn Erik Larsen

BT-redaksjonen bør ta inn over seg at tilsettingsprosesser i akademia er basert på subjektive vurderinger der kvinner blir bedømt etter betydelig strengere kriterier enn menn.

BT-lederen «Kvotering ved universitetet» (28.01.) viser en gjennomgående mangel på kunnskap om likestilling. Vitenskapelig publisering og vurdering av kvalitet er det eneste som gjelder, skrives det. Dette «forplikter også kvinnene i å prioritere arbeid som gir resultater,» skriver dere, og melder dere dermed på i konkurransen om årets mest nedlatende utsagn. Redaksjonen bør ta inn over seg at tilsettingsprosesser i akademia er basert på subjektive vurderinger der kvinner blir bedømt etter betydelig strengere kriterier enn menn. Mye forskning fører oss til denne konklusjonen.

Når det gjelder menn og kvinner som søker postdocstillinger fra Swedish Medical Research Council, må kvinner ha 2,5 ganger så mange publikasjoner som menn for å bli vurdert som like godt kvalifiserte av komiteen. (Nature, 1997) I Spania har en mann over dobbelt så stor mulighet til å bli professor som en kvinne med en ellers lik profil. Det finnes også en tydelig sammenheng mellom antall kvinner i komiteen og sannsynligheten for at en kvinne skal få opprykk; ingen slik sammenheng kan sees når det gjelder mannlige søkere. («Libro Blanco: Situación de las Mujeres en la Ciencia Española, 2011»)

 

Ubevisst diskriminering er en reell del av en akademisk hverdag

 

Når en forsker ved Yale ba professorer om å vurdere fiktive søkere til en akademisk stilling, var det stor forskjell avhengig av navnet som ble satt på søknaden. En søker ble vurdert som mindre egnet for jobben når søknaden hadde et kvinnenavn i steden for et mannenavn. Det ble dessuten foreslått lavere lønn og mindre vei- ledning for kvinner. Uansett om professoren som foretok vurderingen var mann eller kvinne, ble de samme diskriminerende vurderingene gjort. (Proceedings of the National Academy of Sciences, USA, 2012)

Dagens mest prestisjetunge forskningsbevilgninger kommer fra European Research Council. Prosessen for tildelingen av disse straffer kvinner. Søkermassen er 25 prosent kvinner, men kun 19 prosent av de innvilgede søknader går til kvinner. Utvelgelsesprosessen er delvis basert på intervju og dermed ikke blind for kjønn. Det er da ikke grunnlag for å påstå at denne prosessen er mer objektiv enn de i Sverige, Spania eller USA.

Og det er det heller ikke grunnlag for å påstå om tilsettinger i Norge. Konklusjonen fra forskningen er at menn og kvinner som søker jobb, stipend eller opprykk behandles forskjellig. Vi mennesker er simpelthen ikke i stand til å slutte med underbevisst diskriminering. Universitetene trenger nye tilnærminger til tilsetting. Man burde f.eks. slutte å be eksterne komiteer om å rangere søkere. Komiteen kan heller bes om å identi-fisere tre eller fire søkere som de mener er best kvalifiserte. Deretter burde disse bli invitert til intervju, prøveundervisning, forskningsforedrag osv., med påfølgende prosess internt på tilsettende institutt.

Vi bør ikke godta tilsettinger i stillinger der det har vært svært få søkere, ettersom dette kan være et tegn på at utlysningen strategisk har vært rettet mot en konkret person. Vi kan heller gjøre som Universitetet i Tromsø og kreve en likestilt søkermasse. Mye mer kan sies om forbedringer i tilsettingsprosessen, men det må bli et annet innlegg.

Ubevisst diskriminering er en reell del av en akademisk hverdag. Bergens Tidende skriver om likestilling uten å berøre tanken, før de avslutter med en debattkvelende formulering om at den som «ønsker mer likestilling» ikke skal «skape mistanke og splid.» Dette fremstår som et imperialistisk råd fra en annen epoke.

Tags: ,

Kommentarer