Når storsamfunnet ikke deltar

Er det dramaturgien som styrer hvordan storsamfunnet reagerer når medmennesker uventet mister livet i alvorlige hendelser? Er for eksempel trafikk- ulykker ikke lenger så dramatisk for alle andre enn de involverte?

DELTAKELSE: Det er vanskelig å forstå at det skal være en så til de grader forskjellig reaksjon fra det offentlige Norge overfor berørte under Algerie-terroren og dødsulykker i trafikken, skriver Trygve Hillestad. FOTO: JARLE AASLAND.

 

Noe må det være som ligger bak fravær av det offentlige Norges medfølelse og kondolanse da fem barn mistet foreldre i trafikkulykkene henholdsvis på Stord og i Samnanger forleden.
Klarer ikke det offentlige Norge med Slottet og statsminister i spissen, å ta inn over seg hvordan disse barna hadde det i sekundene før det smalt, når det smalt, de eviglange minuttene før hjelpen kom, selve redningsarbeidet med sirener, motordur, oljelukt, roping og baksing, og deretter under behandling i bil- eller luft-ambulanse og i sykehus. For ikke å snakke om når det virkelige alvorets budskap ble gitt dem: Deres foreldre lever ikke lenger.

Forskjellig reaksjon
Kanskje var vissheten om foreldrenes død der allerede kort tid etter det smalt, og forsterket opplevelsen av de fysiske smertene som alvorlige skader påførte dem. Klarer vi ikke å forstå hva barna så, kjente og følte inne i bilvrakene?
Bare synet av de omkomne og skadde er traumatisk nok i seg selv. I tillegg kommer opplevelsen av foreldre og søsken som uttrykte voldsom smerte, eller foreldre som var helt stille.
Med all respekt for det som skjedde i gisseldramaet i Algerie, både under og etterpå. Ingen av oss andre ville vært en part i den hendelsen, og det er heller ikke de involverte i denne hendelsen søkelyset rettes mot.
Hendelsen nevnes fordi det er vanskelig å forstå at det skal være en så til de grader forskjellig reaksjon fra det offentlige Norge overfor berørte i den hendelsen og de to nevnte trafikkulykkene.

Traume
Antall omkomne er det samme, dramatikken rundt er forskjellig, men det hele oppleves nok like forferdelig for alle berørte i de ulike hendelsene. Der barn er involvert oppleves det ofte enda sterkere både for barna og ikke minst for pårørende, familie, venner og også for redningspersonellet.
Varige spor

Kanskje er det mer psykisk traume for de overlevende som var involvert i trafikkulykkene, enn i hendelsen i Algerie?
Hver dag mister noen sine nære slektninger under dramatiske omstendigheter som setter varige spor. Alle store hendelser koker alltid ned til familie og enkeltmennesker uansett hvor mange som blir rammet.
Bare de færreste av de involverte opplever kondolanse og medfølelse fra det offentlige Norge. Kanskje det offentlige Norge enten bør skaffe en mal for mer balansert involvering, eller kanskje ikke involvere seg i det hele tatt?

Kommentarer