Vi kan ikke tvinge folk i jobb

Ved å rasere hjelpetiltakene, skaper vi en pariakaste av mennesker som faller utenfor arbeidslivet.

Det finnes 350 arbeidsmarkedsbedrifter i landet, fordelt på 100 attføringsbedrifter og 250 såkalte vekstbedrifter. I Hordaland er det 40 slike bedrifter, derav åtte attføringsbedrifter. Disse bistår personer med varierende grad av yrkeshemming, inkludert langtidssykmeldte, sosialhjelpsmottakere og uføretrygdede. Hovedformålet er å få personer i arbeid. Det er blant annet Nav lokalt som formidler personer til ulike tiltak.
FOTO: SCANPIX

I høst kunne vi lese om ungdomstiltaket Sandviken Slipp, som måtte si opp arbeidstreningsplasser. Nå leser vi om attføringskonsernet A2G som legger ned sin offset-produksjon. Begge disse tiltakene var med på å skape en bredde og et mer mangfoldig tilbud til mennesker utenfor arbeidslivet. Det er trist at det skal være så tungt å hjelpe mennesker som sliter med å få innpass. Årsaken er at tiltakene ikke blir nok brukt av det offentlige, slik at de ikke klarer å få hjulene til å gå rundt. Konsekvensen er at vi får et smalere og smalere tilbud til de som trenger hjelp til å få orden på livene sine eller komme ut i jobb.
Tar ikke på alvor
Samtidig går politikere ut med uttalelser som at sosialklienter skal tvinges i jobb. Ikke et ord om hvordan de skal få dette til, men med en klar insinuasjon om at de ikke har jobb fordi de ikke vil. Dette er både feil og lite løsningsorientert. Og ikke minst skaper dette negative holdninger til en gruppe mennesker som ikke har annet til felles enn at de ikke har jobb, og dermed elendig økonomi. En gruppe som trenger ulike tilbud, fordi de har forskjellige behov. Jeg har ikke lest et eneste sted at politikerne ønsker å ta dette på alvor og virkeligheten vitner om at de ikke gjør det.
Destruktivt press
Jeg har nylig hatt en lang samtale med en av mine deltakere. Vi diskuterte press. Følelsen av å være presset er negativ. Den gjør deg stresset, og du får ikke til å gjøre det du ønsker å gjøre. Det er destruktivt. Å være utsatt for ytre press, gjør at du yter motstand, enten du vil eller ei. Det kan føre til at du ikke mestrer. Politikere fra de fleste partier synes å være enig i at ytre press er beste medisin. Det er det sjelden.
Min deltaker ønsket ikke å ha dette presset. Hun vil få noe til, så hun lette etter et ord hun kunne bruke for å snu følelsen av press. Svaret kom ikke samme dagen, men etter at hun hadde grublet lenge og vel – og det kom fra henne selv. Det i seg selv er viktig. Svaret hennes var at det man trenger for å komme videre, er DRIV! Ytre press og indre driv er to forskjellige ting. Press trenger det ikke komme noe som helst godt ut av, men et indre driv er sammenfallende med motivasjon, entusiasme og overskudd. Har du dette, kan du klare hva som helst. 

Tro og indre driv
I stedet for å snakke om å tvinge mennesker ut i jobb, bør man snakke om hvordan vi kan gi folk tro på egne evner, mestringsfølelse og en indre driv. Det er det vi mennesker trenger, alle som en. Det er da vi får lyst til å stå opp om morgenen. Noen finner dette i jobb, mens andre ikke gjør det. Da leter de andre steder – man gjør det man mestrer. 
Hvis man tror man mestrer en hverdag som trygdet bedre enn å være i jobb, kan det være tryggest å bli værende der. Men de fleste ønsker å mestre mer. De aller fleste har det i seg, men samfunnet i dag er blitt ganske vanskelig å orientere seg i. Hvordan kan man finne ut hvordan man kan gjøre nytte for seg? Igjen, jo flere ulike hjelpetiltak som finnes, jo større muligheter er det for at den enkelte kan få hjelp til å finne sin vei.
Trenger å bli sett
Det går ikke an å skjære alle sosialklienter over én kam. Noen har vært det hele livet og har ingen utdanning. Andre har høyere utdanning og av ymse grunner ikke noen plass i arbeidslivet. Noen har rusproblemer, andre ikke. Noen har ødelagt døgnrytme, andre har det ikke. Noen er ungdommer, andre igjen nærmer seg pensjonsalderen.  Men felles for dem alle er at de trenger å bli sett på som individer med individuelle behov. Sender man alle disse ut i samme hjelpetiltak, bommer hjelpen ganske sikkert for veldig mange. Da har man strengt tatt bare forlenget tidsrommet for hjelpebehov, og kanskje økt følelsen av mislykkethet og motløshet hos dem som ikke ble hjulpet. Det er ikke veien til økt arbeidslivsdeltakelse.
Å tvinge folk i jobb er heller ingen løsning, fordi det ikke er mulig å tvinge arbeidsgivere til å ta imot og lønne mennesker de ikke selv ønsker å ansette. Det er dyrt å ha ansatte. De færreste har råd til å ansette ustabile arbeidstakere, og i debatten om å tvinge sosialklienter ut i jobb, stigmatiserer man faktisk hele denne gruppen slik at arbeidsgivere ikke våger å ansette dem.
Ser ned på folk
Politikernes utspill om å tvinge folk i jobb, oppfatter jeg som enkle, populistiske utspill som de aldri klarer å innfri. De appellerer kun til folks (de som har jobb) smålighet og behov for å se ned på folk, og gjør oss alle gjennom det til dårlige mennesker og hele nasjonen til et dårligere folk. Jeg skulle ønske jeg så et politisk utspill som gjorde det motsatte: Så på sosialklienter som verdige mennesker som trenger hjelp til å se sine muligheter, til å finne sin indre driv.

Uverdig
Jeg skulle ønske vi hadde politikere som appellerte til det gode i oss, slik at vi alle ble bedre mennesker. Vi har et fantastisk land, på mange måter. Men for dem som faller utenfor og som blir behandlet uverdig, er det ikke det. Det er kaldt og vanskelig å få innpass. Jeg ønsker å bo i et land hvor det er lettere å få innpass. Jeg ønsker meg politikere som er der for alle, som vil gjøre en god jobb for alle innbyggere, ikke bare det privilegerte flertallet. Og jeg ønsker at alle som ønsker å hjelpe til, skal få mulighet til det, ved at det offentlige tar det i bruk. Fordi det lønner seg på sikt. Og fordi vi ikke egentlig har moralsk råd til å skape en pariakaste i Verdens Beste Land.

 

 

Kommentarer