Forskning viser at …

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

Det er opplest og vedtatt at politikerne er notorisk upålitelige, så da er det godt vi har forskere til å korrigere dem. Eller?

«Hans løsninger er ideologisk fundert, ikke kunnskapsbasert. En professortittel dekker ikke over det», skrev Ap-politiker Marianne Aasen i Dagens Næringsliv mandag. Adressaten for salven hennes var BI-professor Johan Olaisen, som hadde provosert Aasen (og flere andre) ved å angripe den «likhetsfilosofien» han mener styrer norsk utdanning.
Jeg skal ikke gå inn på hvem av dem som hadde rett; det ville føre langt av sted – og trolig aldri i mål.
Men Aasens utbrudd aktualiserer et annet viktig spørsmål: Forholdet mellom forskning og politikk. For hvert eneste saksfelt det skal krangles om herfra til valget i september – skole, helse, skatt og så videre – finnes det bøttevis av forskningsbasert kunnskap som peker i ulike retninger, og som politikere av forskjellig farge vil bruke for å underbygge akkurat sine synspunkter. Hvem i himmelens navn skal vi tro på?

Det første vi bør minne oss selv om, er at denne usikkerheten er helt naturlig. Forskningens natur er prøving og feiling og atter prøving: Den søker ikke endegyldige svar, men foreløpige, ofte komplekse konklusjoner. Det forvirrer mange, ikke minst journalister og politikere på jakt etter kjappe, tabloide poenger.
I de mer diffuse fagene innenfor samfunnsvitenskapen og humaniora gir uklarheten og mangetydigheten seg selv. Men selv innenfor naturvitenskapene viser det seg at man ikke kan sette to streker under noe svar og oppnå allmenn akademisk enighet – tenk bare på den endeløse striden om klimaendringene.

Ulikhetene kan også spores innenfor det enkelte fag. Både Victor D. Norman og Kalle Moene er anerkjente, dyktige økonomer, men når de ytrer seg offentlig – som i den faste spalten deres i Dagens Næringsliv – peker de samfunnsøkonomiske resonnementene deres som regel i ulike retninger (for Normanns del mot høyre; for Moenes mot venstre). Det gjør ikke forskningen deres dårligere eller mindre interessant, men det stiller store krav til formidlingen deres (hva er fakta, hva er tolkning?) og tilsvarende store krav til oss som lesere.
Siden den akademiske revolusjonen sent på 1960-tallet har mange forskere dertil vært nokså tydelige på at de ønsker å bruke kunnskapen sin i politisk øyemed, og dagens norske offentlighet er rik på akademikere med en mer eller mindre åpen politisk agenda av ulik farge: Tenk på Ottar Brox, Nina Witoszek, Asle Toje, Nina Karin Monsen, Knut Kjelstadli, Sigurd Skirbekk og Agnes Bolsø – for å nevne noen.

Vår forskning viser at jorden er flat

Vi journalister gjør ikke saken bedre – jeg hadde nær sagt som vanlig. Som forskeren Henrik Thune og forfatteren Henrik Hovland skrev i Aftenposten i helgen: «En rekke nyhetsredaksjoner har gjort det til vane å ringe rundt til forskere og fagfolk helt til de får et svar som passer med den vinklingen journalisten ønsker seg».
Den jobben er ikke spesielt vanskelig, nettopp fordi mange norske intellektuelle har markert seg så tydelig politisk at vi vet akkurat hvor vi skal finne hvilke svar. Den vinklingsstyrte journalistikken blir ikke bedre av den grunn.
Journalisters interessefelt – kanskje endog deres politiske orientering – spiller også en rolle.
I et foredrag her i Bergen i forrige uke fortalte professor og trygdeekspert Alf Erling Risa at forskningen er nesten entydig på at sjenerøsiteten i den norske sykelønnsordningen har negative effekter, og sammenlignet denne enigheten med den brede, om enn ikke komplette, enigheten om at klimaendringene er menneskeskapte.
Journalister skriver ofte og gjerne om at de fleste klimaforskere støtter det synet, men når hørte vi nevnt den akademiske enigheten om sykelønnsordningen?

Dette må sees i sammenheng med at de politiske partiene, organisasjonene og tenketankene er hyppige fortolkere av og oppdragsgivere til forskning som er mer eller mindre politisert.
I et veldig talende innslag på Dagsnytt 18 tirsdag var Sykepleierforbundets Eli Gunhild By hardt presset av tall som viser at flertallet av sykepleiere som jobber deltid, gjør det frivillig – stikk i strid med forbundets virkelighetsoppfatning og argumentasjon.
Men lot hun seg vippe seg av pinnen av den grunn? Nei da, By slo om seg med at «våre undersøkelser viser», «vår opplevelse er», «vi vet at» og så videre, i suveren forakt for den empirien hun ble forelagt. Det manglet bare et «vår forskning viser at jorden er flat», så hadde parodien vært komplett.

Igjen: Forskningens verden er preget av usikkerhet og faglig strid – det er som det skal være. Men det har med tiden blitt veldig mye forskning på veldig mange felt, samtidig med at politikere og interesseorganisasjoner bruker forskningen mer aktivt i kampen om stadig mer kunnskapsrike velgere.
Politikere søker alltid makt, og de kan være omtrentlige med sannheten for å nå dit. Men det er minst like viktig å huske at sannheten ikke er lett tilgjengelig, og at de akademiske sannhetsvitnene som løftes frem enkeltvis sjelden gir hele bildet.
Men for all del: Her må det mer forskning til.

Tags: , , , , , , ,

Kommentarer