HEIA GRUNNLOVEN: En million kroner kan høres mye ut for å lage en logo med fire knapt leselige bokstaver og et kaldt blått hjerte som er halvveis kuttet i to, skriver Morten Strøksnes. FOTO: SCANPIX
«Det har ofte været sagt at det norske folk i 1814 fik selvstændigheten saa at si som gave – uten stor bekostning eller kamp». Slik begynner Carl W. Schnitlers klassiske verk «Slegten fra 1814».
Selv om selvstendigheten ble dumpet i fanget på oss, skal grunnlovsjubileet feires i tråd med vår tids krav.
Stortinget har satt ned en komité som ledes av stortingspresident Dag Terje Andersen – mannen som ble Arbeiderpartiets siste arbeideralibi på Stortinget, etter at han ble observert med motorsag og hjelm opp til flere ganger på midten av 1980-tallet.
Denne uken ble grunnlovsjubileets logo og visuelle profil presentert. Arbeidet er utført av reklamebyrået Creuna, og kostet en million kroner.
Profilen er blitt kraftig kritisert av både fagfolk og lekfolk. Det er som om bokstavene er laget av oppblåste ballonger. De sier «JA VI <3», altså som i «ja vi elsker».
Kritikerne mener den ligner altfor mye på den berømte «I Love New York»-logoen, kjent fra plakater, T-skjorter, tekopper og kjøleskapsmagneter.
Jeg tror ikke dette er et uhell. Folk som arbeider i den norske reklamebransjen – som på én måte er Norges største bransje – elsker selvsagt New York høyere enn Norge. I den globale overklassens hovedstad føler de seg virkelig hjemme.
En million kroner kan høres mye ut for å lage en logo med fire knapt leselige bokstaver og et kaldt blått hjerte som er halvveis kuttet i to.
I dagens Norge er det et røverkjøp. Skulle man hentet inn fire lett lesbare bokstaver som ikke var fra New York, ville det ha kostet det mangedobbelte.
De siste ukene har det rast en debatt om kjernen i den norske kulturen. For to hundre år siden lignet den typiske nordmann kanskje litt på Terje Vigen, fra Ibsens dikt. Han var fattig, men stolt, modig og flink til å ro.
I dag jobber den typiske nordmann i den utvidede reklamebransjen – med PR, kommunikasjon, informasjon, lobbyisme og media.
Han heter Ingebrigt Steen Jensen. Ingen representerer det nye norske mennesket bedre enn ham. Ingen har gjort mer for å omskape Norge til en reklamenasjon.
Hans amerikanske selvhjelpslatter har runget mellom våre fjell og daler i flere årtier, mens han har overbevist oss om at alt er reklame og at reklame er alt, inkludert kunst.
Den typiske nordmann ligner i dag på den heldige fetter Anton
I det siste har han møtt en del motstand. Han har en egen spalte i Sportsrevyen i NRK. Denne brukte han for en stund siden til å markedsføre en betalende oppdragsgiver. Og hvorfor ikke, når alt bare er ulike nivå av reklame?
Rett før avslørte VG tekstmeldingen Steen Jensen skrev til en Stabæk-leder, da klubben ble etterforsket for svindel: «Vi behøver ikke si at vi stjal og løy … Folk tilgir feil som man ordner opp i, men ikke juks som man lyver for å slippe unna med.»
Omdømmeeksperten kommer nå kanskje til å leie inn seg selv, som rådgiver, og kreve store skattefradrag for de døgnkontinuerlige tjenestene som påløper ved at Steen Jensens bevissthet til enhver tid befinner seg inne i hans eget hode.
Slike former for internfakturering er i dag helt vanlig, spesielt innenfor det offentlige.
Det er typisk norsk å ha flaks og å jobbe i reklamebransjen. Og å lide av en særegen norsk schizofreni.
Vi vil mer enn noe fremstå som en miljønasjon og humanitær stormakt. Vi er verdensmestere i bistand, sletting av fattige lands statsgjeld, vern av regnskog og finansiering av fredsprosesser som aldri lykkes.
Milliardene renner ut. Og inn igjen. Gjennom oljefondets investeringer i alt fra utenlandsk våpenindustri til oljeselskaper som ødelegger regnskog.
Vårt statlige oljeselskap utvinner ekstremt forurensende oljesand i USA og Canada, og vil snart greie å slå kloen i et av de mest sårbare, mest fiskerike og vakreste kystområdene i verden, altså Lofoten og Vesterålen.
Via Statoil henter vi dessuten enorme inntekter fra fattige diktaturer som Aserbajdsjan, Angola og Algerie. Befolkningen ser lite eller ingenting til naturrikdommene.
Men ifølge energiminister Ola Borten Moe og andre bør de være takknemlige. Statoils nærvær hjelper nemlig, på en eller annen mystisk, ikke-dokumentert måte, korrupte diktaturer til å bli mer demokratiske.
Hvordan ville vi reagert om angolanske og algeriske selskaper plyndret våre viktigste naturressurser i samarbeid med lokale eliter? Mens deres ministere hevdet det var til vårt eget beste?
Vi kan forresten ikke trekke oss ut. Det ville ifølge statsministeren gi «feil signal».
Mot andre land innfører vi imidlertid gladelig økonomiske sanksjoner. Da er det riktig signal.
Når selvbildet ikke er synkronisert med virkeligheten, oppstår det en dissonans. Bare en ting kan hjelpe oss å dekke over spriket og selvbedrageriet: Enda mer reklame.
Vår grunnlov er 200 år. I paragraf 25 står det at norske hærstyrker ikke må «overlates i fremmede makters tjeneste uten Stortingets samtykke».
Men paragrafen gjelder ikke lenger. Først etter at norske F16-fly var i gang med bombingen av Libya i 2011, ga Stortinget sitt samtykke. Det er kanskje bare en bagatell, i hvert fall om man ser grunnloven som det samme.
Nå vurderer vi å sende norske militære til hjertet av Sahara, for å hjelpe til å rydde opp i kaoset som har spredt seg i regionen etter Libya-krigen.
For å oppsummere: Den typiske nordmann ligner i dag på den heldige fetter Anton etter at han har begynt i reklamebransjen og pådratt seg en langt fremskreden schizofren lidelse.
Jubileumslogoen for grunnloven burde derfor vært et Janus-ansikt.