Fortsatt uten svar

 «Vi vil forsøke å gjøre vårt ytterste for at familier ikke skal behøve å oppleve noe lignende i fremtiden», skriver Sandviken sykehus i brev til oss. Dette tror vi på den dagen vi får en redegjørelse fra sykehuset om det som skjedde.

– Da jeg så det lange fakkeltoget stige som en lysende søyle fra Torgallmenningen opp mot høyden foran Johanneskirken denne stjerneklare kvelden ved vintersolverv, fikk jeg håp, skriver Solveig Slåttli.

 LES OGSÅ:

Fylkeslegen gjenåpner tilsynssak

– Vi kommer aldri til å glemme deg

– En katastrofe at de slapp ham løs

 På vegne av familien Slåttli/Lunde takker jeg for brevet hvor dere uttrykker deres dypeste medfølelse i sorgen etter at vår Per Kristian forsvant fra Sandviken sykehus 30.april i år.

Det betydde mye for oss å høre fra dere, selv om vi vet at brevet kommer etter påtrykk fra min søster som hadde et møte med dere for noen uker siden. Det har vært trist at vi som familie tidligere ikke har mottatt noen henvendelser fra sykehuset i løpet av de 8 månedene som har gått. Ingen av de som hadde kontakt med Per Kristian de 3 dagene han var hos dere etter tvangsinnleggelsen, eller de som tok den fatale avgjørelsen ikke å slå alarm da han rømte fra sykehuset, har henvendt seg til oss som familie. Også fra sykehusets ledelse har det vært taust.

Brevet

I dag ligger dette brevet mellom oss på stuebordet. «Det som skjedde er ene og alene sykehusets ansvar», står det i første avsnitt, og videre: «Dere som familie gjorde det eneste rette ved å bringe Per Kristian til sykehuset. Per Kristian hadde en svært alvorlig sykdom og ingen vet hva som kunne ha skjedd dersom dere ikke hadde sørget for å få han innlagt. Sykdommen kunne muligens ha ført til at han utsatte både seg selv og andre for betydelig risiko».

Et øyeblikk senker vi skuldrene. Uthevelsene i kursiv taler et tydelig språk. Vil sykehusets ledelse etter alle disse månedene likevel ta ansvar? Den samme følelsen som vi hadde under samtalen med psykiateren på akuttmottaket på Sandviken rett etter tvangsinnleggelsen av Per Kristian, streifer meg: Bekreftelsen fra en profesjonell psykiater på at vi ved å akseptere tvangsinnleggelse hadde bidratt til å redde Per Kristians liv. Videre sier brevet at det er deres håp at vi skal skjønne at «vi som sykehus ikke er likegyldige til å miste en pasient som vi kunne og burde ha reddet hvis omstendighetene hadde vært annerledes». Jeg trekker pusten. Nå kommer det endelig, tenker jeg: En faglig forklaring på hva som gikk galt fra sykehusets side. Kanskje til og med en beklagelse?

Solveig Slåttli savner redegjørelse fra Sandviken sykehus om hva som skjedde med sønnen hennes.

Ingen forklaring

Det er derfor med forundring og vantro at jeg leser videre: «Sykehuset behandler svært mange pasienter med denne type sykdom i hjernen i løpet av et år, og det går bra med de aller fleste. Per Kristian ble dessverre en av de som det ikke lyktes oss å redde, og det er vondt å tenke på».

Dere mener altså fremdeles at dere forsøkte å redde han?

Også i det dere tok han ut på den usikrede verandaen midt på natten? Også i det dere så han i svevet over verandarekkverket og lot han løpe sin veg? Eller er det disse «omstendighetene» dere mener at dere ikke kunne forutse eller rå med? Vi kan bare gjette. For «omstendighetene» må være strengt hemmelige siden vi verken i dette brevet eller ved våre henvendelser til sykehuset har fått noen forklaring på hva dere selv mener gikk galt.

Da sykepleieren etter rømningen ble spurt av Johannes om ikke noen løp etter Per Kristian da han sprang vekk fra sykehuset, fikk han til svar at «-jo da, et lite stykke, men han løp så fort». Er det kanskje denne innsatsen dere sikter til når dere sier at dere «ikke lyktes»? Vi spør fordi dette er det eneste konkrete vi vet ble gjort fra sykehusets side for å redde han etter rømningen. Vi må ellers tro at dere som sykehusets avdelingssjef og direktør i likhet med denne pleieren i fullt alvor mener at han plutselig, i det han forsvant ned mot sjøen, ikke lenger var den alvorlig syke pasienten dere innledningsvis i brevet beskriver med ordene «som kan utsette både seg selv og andre for betydelig risiko»?

Skulle sende faks

Johannes gjenerindrer resten av samtalen med pleieren som tok kontakt med han på telefonen etter at Per Kristian forsvant. Den knappe informasjonen om at broren hadde rømt. Vantroen og panikken som bredte seg i kroppen. De fortvilte ordene hans, «-men dere lovet oss jo at dere skulle passe på han» og det formelle, avvisende svaret om at hun ikke hadde tid å snakke med han: «jeg har plikter og pasienter å ta meg av». Ordene har prentet seg inn. «Har dere ringt politiet»? fortsatte han likevel.  «Nei, men jeg skal sende en faks». Foreløpig hadde hun ikke hatt tid.

Katarina gjenopplever telefonsamtalen da hun en tid senere ringte for å finne ut hvor han hadde løpt, hvor vi skulle begynne å lete. Avvisningen og irritasjonen i stemmen i den andre enden. Hun hadde som søster ingen rett på noen informasjon om Per Kristian. Sykepleieren kunne ikke gi noen opplysninger og la kjapt på. Vi begynte letingen på feil sted. Faren, Hallstein, og Johannes vekslet om å ringe politiet utover natten. De hadde omsider fått faksen fra sykehuset. Den viste seg å ha punktert alle våre fortvilte nød-anrop. Politiet hadde fått beskjed fra sykehuset om at det ikke var grunn til å rykke ut.

Per Kristian hadde aldri tidligere vært psykisk syk, vi måtte bare stole på helsevesenet, skriver Solveig Slåttli. FOTO: PRIVAT

Ufravikelige feilgrep

Vi leser videre i brevet: « Det er også tungt å leve med for de som gjorde vurderingene, og som alltid vil gå videre med spørsmålet inne i seg: Var det noe vi kunne gjort annerledes? Var det signaler vi burde ha fanget opp»?

Dere oppfordrer altså oss som pårørende å ta inn over oss at det er tungt for deres ansatte som nå lever i uvissheten om at de handlet riktig. Kanskje, men bare kanskje, kunne de for eksempel informert seg om den pasienten de hadde fått på avdelingen noen timer tidligere, før de lot han gå ut på verandaen og hoppe over rekkverket. Vi skal som familie vite at de som ikke varslet politiet raskt, må leve med spørsmålet inne i seg: «Var det noe vi kunne gjort annerledes»?

For slik vi forstår dere har personalet som var på jobb denne kvelden og natten ingen grunn til å tro at de skulle handlet annerledes. De vil fortsette å leve i tvilen om hva som kreves av dem som fagpersoner, også når den neste pasienten, som er «alvorlig syk og en mulig risiko for seg selv og andre», rømmer fra sykehuset.

Det kan kanskje være en trøst for dere at vi som familie etter å ha lest dette brevet slipper å være i tvil om hva vi gjorde feil. Vi vil gjerne fortelle dere om tabbene og feilgrepene vi ikke har kunnet tilgi oss selv i løpet av disse månedene. Sittende her med brevet fra dere mellom oss blir de enda tydeligere og mer ufravikelige.

Den første feilen var at vi ikke straks tok affære da vi så at dere ikke fulgte opp den forsikringen vi ble gitt om profesjonell omsorg, beskyttelse og behandling av Per Kristian i den akutt syke tilstanden han befant seg i. Den gutten vi møtte igjen dagen etter innleggelsen, var ugjenkjennelig forverret i sin psykiske tilstand. Han hadde i tillegg blødende brannsår på hendene og bloduttredelser på øynene etter å ha stukket fingrene i dem. Han hadde vekselsvis stått under iskaldt og varmt vann. Han hadde vridd opp dynen under iskaldt vann og ligget under den til han ble nedkjølt.

Han som ikke røykte til vanlig hadde plutselig fått ubegrenset tilgang til snus og røyk. Rommet han satt inne på var så røykfullt at både vi og pleieren kviet oss for å gå inn. Dere kalte det «skjerming», og vi ble forsiktig bedt om ikke å uroe han følelsesmessig med for mye besøk. Som pårørende skulle vi slett ikke bekymre oss om noe av det vi så. At sykdommen forverret seg så kraftig var helt vanlig og i sin skjønneste orden; dere «beroliget» oss med at dette skjer med over 90 prosent av pasientene.

 Sa han var trygg

Per Kristian var stadig «til utredning». Vi så verken da eller senere noe til akutt omsorg, behandling eller terapi. Det eneste vi så i løpet av tre dager var en gutt som ble drastisk og skremmende forverret. Den behandlingsplanen dere skulle gi han dukket aldri opp. De mange gangene vi besøkte han, satt han på rommet sitt eller på gangen bevoktet av en pleier. Hvordan kunne vi fortsette å ha tillit til dere når vi så alt dette med egne øyne? Hvorfor gjorde vi ikke opprør? Det er utilgivelig.

Videre gjennomskuet vi heller ikke fort nok det dere fortalte oss av usannheter om hva en lukket avdeling er. Når dere viste oss hvordan den «lukkede avdelingen» han var på hadde sikring på dører og vinduer var det kanskje for å berolige oss? For en lukket avdeling er slett ingen lukket avdeling. Først uker etterpå skjønte vi at ordet «lukket» er totalt misvisende. Vi stolte på det dere sa om sikkerhet uten å undersøke nærmere. Hadde vi gjort det hadde vi kanskje fått med oss at Per Kristian hadde adgang til en helt usikret veranda. Hadde vi forhørt oss grundigere ville vi kanskje også skjønt at en pasient som er tvangsinnlagt og «til mulig fare for seg selv og andre» i praksis ikke lenger er sykehusets ansvar dersom han rømmer.

Avmakt

Det var en gedigen, utilgivelig tabbe at vi stolte på det som ble formidlet oss fra sykehuset om sikkerhet uten å undersøke regler og rutiner på Sandviken nærmere på egen hånd.

Det verste av mine egne svik er likevel knyttet til det siste besøket på sykehuset. Jeg ser for meg Per Kristian stå der fortvilet foran meg slik jeg har gjort det en million ganger disse månedene etter at han forsvant. Gjenopplever uttrykket av ensomhet og desperasjon. Han sa at han følte seg kvalt og innesperret og måtte ut. På tross av all den tillit man tillegger en faglig profesjonell institusjon, kunne jeg ikke forstå at den eneste behandlingen avdelingen syntes å kunne tilby i denne situasjonen, var piller dersom han ønsket det. Vi forsøkte å få snakke med vakthavende psykiater på avdelingen, men ble avvist. Det var ingen tvil for oss om at Per Kristian kom til å forsøke å rømme dersom han fikk muligheten.

På tross av gjentatte forsikringer fra pleierne om at han var helt beskyttet og avskjermet var det noe i hele situasjonen som gjorde oss usikre. Etter besøket var vi så fortvilet over at vi ikke så noe til konkrete behandlingstiltak og fordi vi ikke hadde fått snakket med psykiater om sikkerheten at vi vurderte å prøve å få han ut av sykehuset. Vi avveide hvorvidt det kunne være mulig å samle mennesker hjemme som kunne gi han omsorg og beskyttelse. Senere fikk jeg vite at dette aldri ville blitt tillatt fra sykehusets side. Det var der og kun der han var trygg. Dessuten var han myndig og vi hadde som foreldre ikke innflytelse på hans videre behandling.

Avmaktsfølelsen jeg hadde da jeg forlot sykehuset denne siste kvelden lar seg vanskelig beskrive. Avmakten kom ikke av møtet med Per Kristian, men av opplevelsen av at han ikke ble sett og tatt vare på, og at vi som kjente han best var blitt satt totalt på sidelinjen. Jeg følte at både han og vi hadde blitt lurt i en felle.

Bekreftelsen kom 3 timer senere: Per Kristian, som vi hadde fått vite trengte kontinuerlig oppfølging og de strengeste sikkerhetstiltak hadde, som en av pleierne sa til meg morgenen etter, «fått lov å ta seg en tur». Han kunne klare seg selv og ville være tilbake om et par dager.

Misforsto vi?

Det er utilgivelig at jeg ikke tok konsekvensen av mine opplevelser denne siste kvelden. At vi ikke presset mer på for å få snakke med psykiateren. At vi ikke insisterte på å få vite hvilken konkret oppfølging og behandling han fikk bortsett fra vakter og tilbud om tabletter. At vi ikke krevet å få se beredskapsplanen dere hadde dersom det dere hevdet var umulig, likevel skulle skje; at han skulle klare å rømme. At vi ikke gjorde alvor av å kreve å få han med oss hjem!

Når vi leser brevet fra dere er ingen grunn til tro at det var annet en vår egen feil. For det profesjonelle helsevesenet sviktet tydeligvis ikke. Det er åpenbart at det bare var vi som misforsto en rekke avgjørende premisser da vi ba dere om hjelp.

Unnskyldning

Dere sier medfølende om ansvaret hos personalet på Sandviken at «enhver er sin verste kritiker». Når dere samtidig ikke ser noen grunn for kritikk regner vi med at dere ser liten grunn til å drive på med denne personlige selvransakelsen heller. Det gjelder personalet og det gjelder oss. Fremfor alt gjelder det tydeligvis dere selv. For ingen må føle skyld. Skyld er meningsløst og ufruktbart har jeg forstått. Det er heller ingen grunn til å være åpen med eller evaluere faktiske forhold som har ført til at et menneske mistet livet. I alle fall ikke ovenfor sørgende pårørende. Det er dermed opplagt heller ingen grunn til å be om unnskyldning. Derimot mener dere er det viktig å ta ansvar. Det forundrer meg hvordan dere får dette til å henge sammen.

Jeg har fra psykiatrihold fått vite at jeg som mor har en særlig ulempe når det gjelder skyldspørsmålet. Det skal visst i følge ekspertene være et slags naturlig handicap hos mødre at vi ved slike hendelser har så sterk skyldbevissthet. Kanskje vil også dette brevet fra meg avskrives, med henvisning til denne påståtte svakheten. Jeg har fått høre at jeg må gi fra meg skylden, plassere den der den hører hjemme, vekk fra meg selv. Jeg bør tenke at jeg ikke kunne gjort ting annerledes. At jeg angrer er nærmest for en sykdom å regne. Sorgen skal visstnok også ha blitt en diagnose. Jeg har likevel aldri greid å oppleve min sorg og skyld som skrøpeligheter jeg burde overvinne.

I hjertet av kjærligheten

Roland Barthes beskriver sorgen som «et sår, noe som gjør vondt i selve hjertet av kjærligheten». Dette kan jeg kjenne igjen. Skulle jeg betvinge sorgen måtte jeg også betvinge kjærligheten. Jeg tror aldri såret, i hjertet av den inderlige kjærligheten jeg føler for Per Kristian, kan heles. Men jeg har kjent at det lindres i øyeblikk hvor kjærligheten og omsorgen får næring og livsvilkår. I slike nådefulle øyeblikk lindres også skyldfølelsen. Glimtvis er det mulig å akseptere realiteten i at jeg feilet som menneske og som mor ved at jeg ikke hadde mot og ærlighet nok til å gripe inn der og da og forlange å få Per Kristian med meg hjem, vekk fra en situasjon jeg så gjorde han sykere.

For hva er skyldbevissthet om det ikke handler om medfølelse i andres smerte og sårbarhet? Hva er ansvar om det ikke er født ut av den personlige forpliktelsen, den indre responsen på opplevelsen av at noen trenger oss? Hva er anger om ikke ønsket om å gjenopprette og gjøre godt igjen det man har påført andre av lidelse? Hva er tilgivelse uten ydmykheten overfor vår egen menneskelige feilbarlighet?

Kan dere som psykiatere forklare meg hvordan vi som medmennesker kan ta ansvar for hverandre uten evnen til å føle skyld når noen vi har ansvar for lider og dør? Hvordan mener dere vi kan komme videre i vårt etiske ansvar om vi ikke erkjenner betydningen og tar konsekvensen av våre handlinger som enkeltmennesker når vi har feilet? Hvordan kan vi bygge ny tillit uten å be om tilgivelse? Er det ikke en særdeles grunn til å stille disse spørsmålene i sammenhenger hvor vi er avhengige av å kunne stole på en faglig profesjonalitet som hver dag forvalter menneskers liv og helse?

Å innrømme feil

 Dere skriver unnskyldende at «Helsetilsynets vurdering sier noe om forsvarlig behandling i forhold til rutiner og krav, men vi vet jo alle at den menneskelige faktor spiller inn i alle livets tilskikkelser..» Dere får det til å høres ut som om den menneskelige faktor er en ulykke. Som om deres institusjon er en automatisk forvaltning av regler, rutiner og rettigheter hvor den menneskelige komponent utgjør en hindring, ikke, som vi trodde, selve forsikringen. Det er skremmende å lese dette. I lys av det vi har erfart stemmer uttalelsen for godt med vår tragiske erfaring av Sandviken sykehus. 

Kan en institusjon som ikke tør å innrømme feil, og som avskriver skyldighet som noe man ikke vil være bekjent av andre steder enn i pasient-journaler, unngå å fostre en kultur av personlig ansvarsløshet? Kanskje er det dette forholdet som utgjør forklaringen på at det gikk så ubegripelig galt. Kanskje er dette den uhyggelige grunnen til at vi som familie ikke har hørt fra et eneste menneske på Sandviken all denne tiden.

«Vi vil forsøke å gjøre vårt ytterste for at familier ikke skal behøve å oppleve noe lignende i fremtiden», skriver dere til slutt i brevet. Dette kan vi selv bare skrive under på. Vi skylder Per Kristian å prøve av all vår makt å forhindre at andre som måtte komme i en lignende situasjon gjør de samme feilene som oss. At dere også vil gjøre deres ytterste for at andre familier ikke skal oppleve en lignende katastrofe skal vi tro på den dagen det foreligger en konkret og grundig redegjørelse fra sykehuset over det som skjedde, hva som gjorde at dere «ikke greide å redde han», og hvilke reelle tiltak dere har til hensikt å gjøre for å kunne forhindre at noe lignende gjentar seg.

Vi stolte på helsevesenet

«Alt handlar om menneske» står det i logoen på brevet. Det mennesket vi overlot i deres hender ble fratatt sin frihet. Det betraktes som en uhyrlighet å frata et annet menneskes dets frihet. I følge menneskerettighetene regnes det som et overgrep som krenker vår mest grunnleggende følelse av menneskeverd. I følge psykologene har jeg forstått at det kan føre til alvorlige traumer og sinnslidelser. Kun dersom noen er i livsfare finnes det forsvar for et slikt inngrep i et annet menneskes liv.

Per Kristian hadde aldri noensinne utsatt verken seg selv eller andre for skade. Han hadde heller aldri tidligere vært psykisk syk. Han kom plutselig i en akutt helsemessig tilstand som verken han eller vi hadde noen erfaring med eller kunnskap om. Den vurdertes så livstruende at legene som vi konsulterte påla oss som familie å ringe ambulanse dersom han frivillig ikke ville holde seg hjemme og innendørs. Vi stolte på det profesjonelle helsevesenet. Da han forsøkte å komme seg ut, ringte vi.

Brutal tvang

Å skjønne rekkevidden av hva som utspiller seg av panikk, fortvilelse, nedverdigelse og avmakt i et menneske når man blir båret ut av sitt hjem av politi med hansker og uniform, uten at man selv kan forstå hvorfor, uten å ha gjort motstand eller på annen måte gjort noen noe vondt, er umulig å sette seg inn i. Å se Per Kristian bli tatt med tvang på denne brutale måten, fratatt alle personlige eiendeler, avskåret fra alt som var kjent og trygt, i en situasjon hvor vi opplevde at han var som aller mest sårbar og hjelpeløs, er et av marerittene vi som familie vil måtte leve med resten av livet.

Hvorfor orienterer ikke helsevesenet pårørende om hva en tvangsinnleggelse innebærer når man pålegger dem å ta initiativ til dette i hjemmet? Vi hadde fire konsultasjoner med leger før dette skjedde. Vi ville aldri gått til dette skrittet om vi hadde skjønt hva det innebar.

Dagen før han rømte fra Sandviken, snakket Per Kristian med meg om Kafka. Han spurte om jeg husket slutten av «Prosessen», hvordan det gikk med K? Av angsten og alvoret i blikket hans skjønte jeg hva han ville fortelle meg. Etter opplevelsen av tvangsinnleggelsen hadde jeg ingen problemer med å forstå sammenligningen. Men det skulle aldri få lov til å ende slik. Dette var tross alt norsk helsevesen i 2012. Fire psykiatere kunne ikke tatt feil. Per Kristian skulle etterhvert kunne forstå at på tross av det grusomme han hadde blitt utsatt for, ville vi alle han vel. Vi ville engang komme ut av marerittet, og han skulle få gjenopprettet tilliten til at han kunne komme trygt hjem igjen. Han skulle få komme tilbake til musikkprosjektene han var i gang med, til kjæresten, til alle vennene, til gitar-elevene.

Ønsket å leve

Det skulle aldri bli anledning til noe av dette. Uten at vi fikk vite det hadde sykehuset ombestemt seg. Hele frihetsberøvelsen var tydeligvis en stor misforståelse. Det var plutselig ingen grunn til verken begrenset frihet eller tvang. «Han kunne passe på seg selv». Hadde enda pleieren og legen som bestemte dette, fortalt det til Per Kristian selv, så han hadde sluppet å flykte ut i sjøen, jaget i vill panikk over å bli i innhentet igjen. For både dere og vi vet at Per Kristian ønsket ikke å dø. Han ønsket å leve og skape!

Selvmotsigelsene og kortslutningene i den tankegangen som er lagt for dagen fra sykehusets side i denne saken er etter hvert så øredøvende at vi har vanskelig for å ta dere på alvor. Dette personlige brevet fra dere fra dere gjør det ikke lettere. 

Hvorfor gjenta at Sandviken sykehus forsøkte å redde Per Kristian, i et brev til oss etterlatte? Fornemmer dere ikke det tragiske når dere tar pennen og setter deres signatur under et slikt brev? Det ville være uhyggelig om man ikke lenger kan forvente at ledere i helsevesenet vil stå opp for sin egen faglige vurdering og innsikt, men tåkelegger den for å redde eget skinn og institusjonens ære.

Håp

Ringen rundt juletreet var mindre i hos oss denne julaftenen. En vakker baryton manglet. Men sangen, musikken, og ordene fra alle som deltok i seremonien over savnet av Per Kristian den 21. desember gav enda gjenklang og lindret smerten ved den tomme plassen.

Da jeg så det lange fakkeltoget stige som en lysende søyle fra Torgalmenningen opp mot høyden foran Johanneskirken denne stjerneklare kvelden ved vintersolverv, fikk jeg håp. Et håp båret frem av hundrevis av mennesker som på denne vakre og stillferdige måten varslet at de er våkne og nærværende ovenfor det meningsløse som har skjedd. Et håp om at Per Kristians historie kan redde andre mennesker fra å miste livet.

 

Kommentarer

  • Darkstar72

    Sterke, vakre, sanne ord. Og åpenheten deres som familie vil redde andre liv. Takk!

  • WOBWOB

    Hvis man nå skal klandre folk i forbindelse med dette dødsfallet vil jeg si at dere burde skjønt bedre enn å legge ham inn mot hans uttrykkelige vilje (sa han ikke også noe om at han kom til å dø, hvis jeg husker riktig?). Hans valg om å rømme kan kanskje spores tilbake til at han ble plassert der mot sin vilje… Om han så dør under flukten er det utenfor sykehusets innflytelse, selv om sykehuset generelt behandler pasienter og pårørende uklokt og dårlig.

    • Darkstar72

      For en uoverveid kommentar. Det er mange som dessverre må legges inn mot sin vilje, fordi de er for syke til å innse at de trenger behandling. Tvangsinnleggelser skjer daglig innen psykiatrien. Sykehusets ansvar ligger i at de for det første ikke våket over en kritisk syk pasient godt nok, og at de ikke varslet politiet for å be om hjelp til å lete da den kritisk syke pasienten rømte. Det er direkte ufint å antyde at en familie som fikk medhold i å tvangsinnlegge sin sønn fordi de fryktet for hans liv selv er å klandre for at sykehuset ikke gjorde jobben sin.

    • http://www.facebook.com/profile.php?id=709575164 Johannes Slåttli

      Hve

      • WOBWOB

        Det var vel et visst initiativ fra familien inne i bildet, tror ikke det er en usannhet. Det jeg reagerer på i denne saken er sammenblandingen av sorgen over tapet av Per Kristian med samtidig klandring av sykehuset. Om det har skjedd feil fra sykehusets side er faktisk ikke så interessant i seg selv. De er nok indirekte involvert i mange dødsfall.

        • http://twitter.com/lisence2play Lisence2play

          ‘Et visst initiativ’?? Du sitter på din høye hest her inne og har tydeligvis oversikten på det som skjedde. Å ha en familie som bryr seg og som etter beste evne prøver å ivareta en når en er syk, er ikke alle forunt. Jeg håper for din del at du har det, dersom du skulle komme i en tilsvarende situasjon.

          Videre er det nettopp dét som er interessant i denne saken, det at det har skjedd en feil fra sykehusets side. Har du i det hele tatt lest artikkelen før du begynte å kommentere her inne?

          • WOBWOB

            Feilene, hvis det er feil, er ikke prinsippielt interessante. At familien vil gjøre psykiatrien direkte ansvarlig for Per Kristians død er bare tragisk og bortkastet energi. Det vil ikke føre til noen forbedringer i psykiatrien (kanskje muligens forverringer fra enkelte synsvinkler hvis psykiatrien skal bli enda mer kontrollerende og overvåkende), og det besudler Per Kristians minne at han blir knyttet til slike anklager, som om han ikke var herre over sin egen skjebne og tok sine egne valg. Hjernesykdom eller ei så er det Per Kristian som SELV har styrt i døden.

          • thov

            Det er akkurat det som er interessant at det ble gjort en feil ved sykehuset. Man kan bare håpe og tro at sykehuset har lӕrt noe av denne feilen, og at forholdene der blir forbedret. Hva du skriver her om at familien har besudlet guttens minne er ufint for å utrykke det mildt. Et mentalt sykt menneske velger ikke sin handlinger, derfor var denne unge mannen innlagt på sykehuset, slik at han skulle få hjelp og bli tatt hånd om.

            Etter hva jeg leser vet du lite om denne sykdommen, og derfor er det trist at du fant det for nødvendig å kommentere her. En stor takk til familien som har mot og styrke til å stå fram og kanskje forhindre at dette skjer igjen. Vi har ingen barn å miste.

        • Darkstar72

          AT det har skjedd feil fra sykehusets side er faktisk selve det som gjør saken interessant for allmennheten, Wobwob. Og det er for å komme til bunns i hva som skjedde og få sykehuset til å innse at de gjorde feil, slik at det kan unngås at samme tragiske feilvurdering gjentas, at denne familien engasjerer seg. Det er merkelig at du ikke ser dette. At det er en sørgende familie som uttaler seg, gjør ikke saken mindre relevant.

        • http://sites.google.com/site/anjasspookywritings/ Anja Rebekka Schultze

          Så etter din logikk her Wobwob his en lege ikke vasker seg på hendene før han oppererer en pasient og så får pasienten en infeksjon og dør så er ikke det så farlig fordi det skjer jo så mange like dødsfall, hva slags ståsted er det, at mange dør på grunn av feil i helsevesenet er da ikke noen grunn til å trekke på skulrene og si ja ja slikt skjer, det er en grunn til å reise seg opp å gjøre noe med det.

          Nå ja denne personen sin familie tok ham sikkert til legen odi han var syk, det er faktisk slik at av og til så blir mennesker psykisk syke og klarer ikke å bestemme sitt eget beste. Jeg mener at tvang bør brukes så lite som mulig men av og til så må man for pasienten sin egen sikkerhet, og når det skjer så må man kunne forvente at den som legges sinn da behandles med godhet og respekt og ja at de holdes trygge for da er de sykehusets ansvar.

          Nå at denne mannen greide å komme seg ut av sykehuset det er en ting og at han greide å løpe sin vei, det er ikke et krav at man skal være sprinter for å bli sykepleier, men det at sykehuset ikke kontaktet politiet og ikke øyeblikkelig satte i gang å lete etter mannen, det er utilgivelig for de hadde i sin varetekt en mann som ikke var i stand til å ta vare på seg selv og da må de passe på ham.

        • http://sites.google.com/site/anjasspookywritings/ Anja Rebekka Schultze

          Wobwob har du noen gang vert psyskisk syk? For det har jeg. Når jeg var 9 år gammel så fikk jeg nervesammenbrudd på grunn av mobbing og jeg kan fortelle deg at da var jeg ikke i kontroll over mine egene handlinger. Jeg satt på fyseboksen og bare skrek fordi jeg trodde familie hunden hadde giftige pigger som vokste ut av ryggen hans. Når man er psykisk syk så har man ikke ansvar for sine egene handlinger, man velger ikke noe for man er ikke i stand til å rationelt velge eller forstå konsevensene av det valget. Å bare unnskylde psykriatrien her fordi Per Kristian selv valgte å gjøre som har gjorde viser at du har en akutt mangel på informasjon og forståelse for hva psykisk sykdom går ut på, og kanskje du burde lese litt og få litt mer kunskap om det før du utaler deg videre om et så viktig tema.

          • AngelicScars

            men så var du også 9 år. det er vel litt forskjell på en 9 år gammel jente og en mann på over 20.

            du er er ikke frigitt alt ansvar for dine handlinger selv om du er psykisk syk. man kan fremdeles stilles til ansvar for mye, for man skiller mellom alvorlig og mindre alvorlig sinnslidelse, tilregnelig og ikke tilregnelig. dessuten er ikke alle like, selv om en person ikke klarer å tenke rasjonelt, klarer kanskje andre det. det finnes kanskje mange likhetstrekk innenfor samme psykiske sykdom, men sykdom er lik fordi ingen personer er lik. om dette stemte, ville man jo ikke sette grenser inne på avdelingen. man ville ikke fått beskjed om atferden er feil, fordi man kan jo da ikke uansett forvente noe annet av noen som ikke vet eller kan bedre og som ikke har ansvar for det de gjør.

            å bare skylde på psykiatrien blir like feil som å bare unnskylde den. her ligger det mer informasjon enn det vi blir fortalt.

          • http://sites.google.com/site/anjasspookywritings/ Anja Rebekka Schultze

            Selvfølgelig skiller man mellom alvorlig og mindre alvorlig sinnslidelse, men man blir ikke tvangsinnlagt for mindre alvorlige tillstander. Når noen er så dårlige at det er forsvarlig å ta fra dem deres personlige frihet, da er man utilregnelig. Nå selvfølgelig så er det slik at det er forskjell på folk, også sinnslidende, jeg har aldri sagt noe annet, men når noen er så dårlig at de er innlagt mot sin vilje på et psykriatisk sykehus ja da er de sykehusets ansvar.

            Nå man man selvfølgelig ikke klandre psykiatrien for at noen tar liv av seg, så sant ikke personen er i deres varetekt, akkurat som at man ikke kan klandre helsevesenet generelt for at noen får hjerteinfakt og dør, slike ting skjer, men å bare blåse av selvmord som at det er noe som noen selv velger er en lite opplyst holding og viser på en mangel på forståelse og akksept at psykisk sykdom også faktisk er sykdom.

            Nå det jeg opplevde når jeg var ni år gammel, det hadde ikke spilt noe rolle om jeg hadde opplevd det samme i dag, for poenget var at jeg mistekt kontakt med virkeligheten og derfor ville jeg ikke ha vert ansvarlig for mine handlinger.

          • AngelicScars

            Jeg ser poengene dine, og de er både viktige og valide. Mitt poeng er kun det at så lenge vi ikke var der og vet hva som skjedde, hvilke beslutninger som ble tatt, så kan ikke vi dømme. Vi kan kun dømme det vi selv har opplevd. Jeg tror ikke de bare «blåser av det», hva vet du, eller jeg, om hva som foregår blant ledelse og personal? Bare fordi det ikke blir lagt ut en voldsom emosjonell appell, betyr ikke at denne hendelsen ikke har gått hardt inn på de involverte. Saken ble behandlet av fylkeslegen, som konkluderte med at rutinene var blitt fulgt, etter hva jeg har fått med meg. Da blir det jo feil å gå til angrep på de som var på jobb. Jobb heller for å fikse på systemet og rutinene. Det er i hvert fall min mening.

            Du ville uansett ikke blitt stilt ansvarlig for dine handlinger som 9 åring, fordi du var et barn. Som voksen, muligens ikke. Det kommer vel an på om det var snakk om en psykose eller ikke, slik du forklarer det, høres det ut som en psykose. Jeg håper du slipper å oppleve slike ting i voksen alder og at din psykiske helse er bra :)
            De som er psykotiske blir selvfølgelig ikke stilt til ansvar for slike handlinger, men det finnes de som bruker sin psykiske lidelse for å gjøre ting som de vet er uakseptable kun fordi de mener de ikke trenger eller ønsker å ta ansvar. Det kommer selvfølgelig an på hva diagnose en har og hvor en er i sitt sykdomsforløp. Man kan bli stilt ansvarlig for sine handlinger selv om man er innlagt på tvang, om personen vet at det som blir gjort er feil og kunne ha valgt å ikke gjøre det, viser det jo at man har en viss kontroll. Det var de jeg mente, selvfølgelig ikke de som psykotiske eller ikke har kontroll på egne handlinger.

          • http://sites.google.com/site/anjasspookywritings/ Anja Rebekka Schultze

            Problemet er at hvis vi aldri skal kunne dømme hvis vi ikke va der og så ting, da kan aldri noen holdes alsvarlig for noe. Politivold, hvis vi ikke var der og så det så bør det ikke snakkes om, leger som ikke er renselige nok, nei så vi det ikke da kan vi ikke dømme, slik fungerer det ikke. Jeg sier ikke at man skal dømme noen nord og ned på å bare ha hørt en side av saken, men jeg mener at det er viktig at slike saker kommer ut og at de etterforskes, ikke bare for å ta noen for det, for det er veldig lite viktig, men for å hindre at slike ting skjer igjen i fremtiden.

            Jeg er imidlertid enig i at det riktige her er ikke å angipe legene og sykepleierne, de flyr som piskede skinn på slike sykehus fordi det ikke er nok penger, det man må se på er rutinene, hvis det ikke er rutine å varsle politiet når en pasient forsvinner, kanskje det burde være det. Jeg mener at vi må se på systemet som ledet til denne saken og ikke de induviduelle helsearbeiderne som var på jobb som sikkert gjorde så godt de kunne.

            Jeg hadde en kortvarig psykose ja, det er litt mer komplisert enn som så men det er ikke nødvendig å komme med alle detaljene siden det bare vil ta opp masse plass her. Takk for dine ord, jeg håper å ikke måtte oppleve noe slikt igjen også.

            Selvfølgelig finnes det de som buker sin psykiske lidelse som unskylning men det betyr ikke at man bør regne med at det er tilfellet. Jeg har snakket med en del personer som er suicidale, og mange av dem er rett og slett ikke i kontrol over det askeptet av livet sitt og de bør hjelpes så godt som mulig, dog det er uheldigvis ikke alltid mulig å hjelpe dem.

          • AngelicScars

            Det er rutine å varsle politiet ved en rømning om personen er innlagt på tvang, og det ble gjort i denne saken. Det jeg oppfatter som sakens kjerne og hovedproblem, er at familien mener det var feil å ikke varsle aktiv søk, da dette mest sannsynlig ville ha reddet han. Mulig det kunne det, det vil vi jo aldri få et svar på, dessverre. Om det er gjort en feilvurdering, er det akkurat på dette området.

            Når jeg sier vi ikke kan dømme, mener jeg mer oss som privatpersoner utenfor situasjonene. Det finnes mange organ som kan gjøre dette for oss, og som har den rette informasjonen til å dømme. Vi kan varsle dem. Jeg er helt enig at uakseptable hendelser innen offentlige (og private) tjenester bør settes lys på og granskes. Men jeg opplever at mange henger seg på i hylekor i saker de ikke har kunnskap om, og det synes jeg er uheldig. Det er viktig å være saklig og videreformidle rett informasjon for å kunne bedre noe vi mener ikke holder mål.

            Det er selvfølgelig ingen norm at folk bruker sin sykdom for å unnskylde atferd de vet er uakspetabel, men det finnes. Jeg skrev dette kun for å poengtere at det finnes situasjoner der en kan bli holdt ansvarlig for det man gjør, selv om man er syk og innlagt på tvang. Og psykiatrien skal være der for å hjelpe, støtte og gi omsorg under denne tiden. Men når denne perioden er over, er det viktig at hvert enkelt menneske forstår at det kun er de selv som kan gjøre sitt eget liv bedre, og da må man kanskje innse noen negative sider ved seg selv og skifte atferd. Jeg måtte selv gå dypt i meg selv etter en depresjon, og det var verken lett ellr gøy. Men så langt det eneste som funket for at livet mitt ble bedre.

        • Helene Aasebo

          Har du i det hele tatt lest artikkelen? Du virker fullstendig uinformert. Gidder ikke engang å bli provosert av så meningsløse kommentarer fra en åpenbart uinformert person som gjemmer seg på nettet. Det er helt tydelig for meg at du skriver for å provosere.

    • http://twitter.com/lisence2play Lisence2play

      Med null faktakunnskap om hvordan situasjonen var på det aktuelle tidspunktet da han ble lagt inn, så synes jeg at du går over streken ved å skrive dette. En syk person som ikke er i stand til å ivareta seg selv skal selvsagt legges inn, og så skal man forvente at vedkommende blir behandlet etter beste evne. Det er derfor sykehus finnes. Det er derfor det jobber leger og andre med medisinsk utdannelse der. Mener du at det skulle være opp til familien å vurdere om kriteriene for innleggelse var tilstede, eller skulle de ta sjansen på at det gikk greit å ikke legge ham inn? At han klarte å rømme sier noe om sykehusets manglende evne til å ivareta pasienten, og derav følger et ansvar. En pasient som rømmer under behandling er fortsatt sykehusets ansvar.

  • Branngutt

    Syns bt nå bør stoppe pårørende i å ta sorgen i media. Dette blir for mye spalteplass. Vern heller om dem og ikke la dem blandete seg slik som de gjør nå.

    • Darkstar72

      Synes du det er dumt at det pekes på feil som foregår innen psykiatrien, Branngutt? Er det bedre å tie og feie det under teppet? Er det ikke viktigere at åpenhet kan redde liv?

    • verdifull

      Jeg takker bt og mammaen som setter fokus på ansvaret og respekten for svært sårbare og verdifulle liv.

    • Bjørn N.

      Du er kald gutt, iskald. :(

    • http://sites.google.com/site/anjasspookywritings/ Anja Rebekka Schultze

      Og hva skal man bruke spalteplass på Fotball? Dette er ikke påørende som tar sorgen sin ut i media, dette er pårørende som setter forkus på noe som er et problem i vårt samfunn, og om du er for svak til å takle å lese om en følelsessmessig anskelig men viktig sak da er det vel nok av agurk nyheter for deg å begrave deg i er det ikke?

  • http://twitter.com/KLofthus KLofthus

    Jeg er ikke interessert i disse psykiatrisakene.

    • Darkstar72

      Så fint at du slipper å engasjere deg, da. :-)

  • http://www.facebook.com/profile.php?id=709575164 Johannes Slåttli

    .

  • http://www.facebook.com/profile.php?id=709575164 Johannes Slåttli

    Vet du at det har vært minst 841 selvmord i psykisk helsevern på ti år? http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10050719
    Og som artikkelen viser til kan det godt være mange flere.
    Jeg synes ikke det er mye debatt om dette i mediene. Fotball derimot er det mye av. Selvsagt er det gøy å lese om Brann, Branngutt, men avisene må også være et sted man kan diskutere andre ting, som denne.

    • http://www.facebook.com/stian.tynge Stian Tynge

      Det er klart det er viktig, og det er noe man må forsøke å finne årsaker til og tiltak mot. For meg virker det klart at alt ikke har blitt gjort for å hjelpe Per Kristian, og det er ufattelig tragisk. Likevel er det viktig å ikke skylde alle disse dødsfallene på psykiatrien.

      Jeg (23år) har personlig vært innlagt på psykiatrisk akuttmottak på Sandviken to ganger de siste 3 årene (Sist gang for noen mnd siden), etter (lite effektive) selvmordsforsøk. Begge gangene har jeg blitt utskrevet etter et par dager, etter evaluering av psykiater. Grunnen til at jeg har blitt skrevet ut er fordi de ikke har sett noen tegn til psykose eller vrangforestilling. Alt de har sett har vært en dypt deprimert person som har gjort noe som i de fleste sine øyne er dumt. Jeg har også blitt henvendt til videre poliklinisk behandling etter disse episodene, men det er noe jeg som regel har falt ut av ganske fort. (Bruker forøvrig falskt navn)

      Med denne historien er det nok i de fleste sine øyne sannsynlig at jeg kommer til å gjøre noe lignende igjen. Da kommer spørsmålet: Burde jeg blitt tvangsinnlagt i en lenger periode, kun på bakgrunn av dette, til tross for at diagnosen ikke tilsier det? Jeg ville nok vært tryggere på en psykiatrisk institusjon, men er dette kriterier nok til frihetsberøvelse av et rasjonelt menneske? (Noen vil nok bestride rasjonelt i denne forstand, men fra et psykiatrisk perspektiv stemmer det). Psykiatrien kan ikke redde alle mennesker, og for noen uheldige grupper mennesker med alvorlige diagnoser er overlevelsesprosenten dyster, uavhengig av effektiviteten til helsevesenet.

      Ikke misforstå, jeg forsøker ikke å sammenligne min situasjon med Per Kristian sin, så nå snakker jeg kun i forhold til psykiatrien generelt. Kondolerer.

      • http://sites.google.com/site/anjasspookywritings/ Anja Rebekka Schultze

        Stian jeg er ikke noe for mer bruk av tvang i psykiatrien og jeg synes ikke at en person skal tvangsinnlegges med mindre det er veldig, veldig gode grunner til det, men her er ikke spørsmålet om gutten artikkelen handler om burde ha blitt tvangsinnlagt eller ikke, her er det snakk om et ungt menneske som var innlagt fordi han ikke var i stand til å ta vare på seg selv, og når han da stikker av så trekker folk bare på skuldrene og gjør ingen ting, det er en helt annen debatt.

        Det som har skjedd i artikkelen over er tilsvarende om noen er lagt inn på et sykehus med hjerteinfarkt og etter at de har vert en tur på gangen så blir de forivret noe som kan skje om man ha dårlig hjerte og de vandrer inn på feil rom, og ingen av de ansatte gjør noe med det eller leter etter dem, når slik omsorgsvikt skjer med de som er fysisk syke så blir det et ramaskrik, når det skjer med noen som er psykisk syke imidlertid så skjer det ingen ting med mindre den som stikker av er en av de ytterst få psykisk syke som skader andre.

        Jeg er helt uenig med deg i at dette ikke er psykiatrien sin feil, her har de hatt ansvar for et menneske som ikke kan ta vare på seg selv, og hva skjer i andre situasjoner hvis et menneske som ikke kan ta vare på seg selv strikker av om ingen gjør noe, jo noen havner i fengsel, her bli det bare trukket på skuldrene og det er ikke riktig.

        • oysSol

          Først og fremst er det personen som tar sitt eget liv sitt ansvar. Selv om personen er syk. En person som klarer å rømme. Ja, det betyr at det ikke er et fengsel det er snakk om her. Skal alle institusjoner gjøres om til fengsel?

          • http://sites.google.com/site/anjasspookywritings/ Anja Rebekka Schultze

            Hvis personen er i stand til å ta ansvar for sine handlinger hvorfor er da personen tvangsinnlagt? Når noen er så psykisk syke at de trenger å legges inn mot sin vilje så er de ikke i stand til å ta ansvar for sine egene handlinger, så nei det er ikke noe mer en person som tar sitt eget liv på grunn av depresjon sitt ansvar at de dør enn at en person som dør av kreft sitt, begge dør på grunn av sykdom.

            Nå når en person tvangslinlegges så betyr det at flere leger regner personen som ute av stand til å ta ansvar for sitt liv og dermed så har sykehuset et ansvar, de har gått med på å ta i mot en person som er ute av stand til å ta vare på seg selv om må da også faktisk passe på personen.

            Nei et sykehus er ikke et fengsel, men de bør sikres slik at hvis noen er tvangsinlagt at de ikke bare kan vandre ut, og det må settes opp rutiner slik at når en pasient stikker av så blir politi varslet og man setter i gang å lete etter vedkommende med en gang.

          • Øyvind W.

            Gjelder denne holdningen alle som sliter psykisk, eller som har vrangforestillinger? Skal vi fortelle anorektikere at det er helt greit at de sulter seg i hjel? Skal vi fortelle ofre for seksuelle overgrep at det er helt riktig at det er deres egen feil? Hva med de som er psykotiske og ikke klarer å ta vare på seg selv, skal de bare få gå til grunne fordi «deres liv er deres eget ansvar»?

            Og det er her snakk om langt mer enn én person som har klart å rømme — tydeligvis uten at Sandviken har tatt grep.

        • http://www.facebook.com/stian.tynge Stian Tynge

          Her tror jeg du har misforstått meg. Jeg kommenterte her som svar på en uttalelse om selvmord i psykiatrien, ikke som svar på denne konkrete saken. I denne konkrete saken har helt klart Sandviken gjort en feil, og det det har fått fryktelige konsekvenser.

          Jeg ville bare understreke at det finnes en gråsone mellom de som kvalifiserer til tvangsinnleggelse, og de som det er mulig at komme til å forsøke å ta sitt eget liv. Å skylde på psykiatrien for at noen i poliklinisk behandling tar sitt eget liv synes jeg blir for dumt. Det er ikke mulig/realistisk å ha en nullvisjon, og når man forsøker å fjerne folkets tiltro til psykiatrien risikerer man at de som ville hatt godt av behandling ikke vil få det.

          • http://sites.google.com/site/anjasspookywritings/ Anja Rebekka Schultze

            Det er helt at man ikke kan skylde på psykiatrien for alle som tar sitt eget liv, men det blir allikevel en litt annen debatt enn å diskutere denne konkrete saken hvor en pasient ikke bare har greid å stikke av men han er også ikke blitt lett etter før det er for sent. Selvfølgelig vil man ikke kunne ha en nullgrense, men i denne saken er det omsorgsvikt det er snakk om.

            Jeg mener at mange sin mistilitt til psykriatrien er temmelig vel fortjent. Nå selvfølgelig bør folk oppsøke hjelp hvis de trenger det men ofte så er ikke hjelpen tilgjengelig siden psykiatrien ikke får nok penger. Jeg har vert involvert med psykiatrien siden jeg fikk en nervesammenbrudd da jeg var ni. Jeg har Asperger Syndrom, angst og tvangstanker min forlovede har også psykiske problemer og både vi og veldig mange vi kjenner opplever at nødvendig hjelp ofte ikke er å oppdrive, men selvølgelig det er heller ikke tema for denne debatten, tema her er sikkerheten til de som er tvangsinnlagt og ute av stand til å ta vare på seg selv.

          • http://www.facebook.com/stian.tynge Stian Tynge

            Det blir en annen debatt, men det var et svar til en kommentar som var skrevet her, og ikke en direkte kommentar til denne artikkelen.

          • http://sites.google.com/site/anjasspookywritings/ Anja Rebekka Schultze

            Greit nok.

      • oysSol

        Det er jo en hårfin balanse : Hvor mye tvang må brukes for å være sikker på at vedkommende ikke skader seg selv.

        og

        Hvor mye frihet bør vi gi vedkommende for at personen skal bli psykisk frisk.

        Vil tro det ikke er lett å bli frisk når en blir utsatt for høy grad av tvang. Det er jo personer som i bunn og grunn ønsker å være sin egen herre.

      • Charlotte M Lok

        Kan hende burde du vært tvangsinnlagt, men da med hjelp som å snakke, finne ut av ting, kan hende med noen som har vært gjennom lignende ting og landet «på bena». Ikkje bare bli sperret inne og tilbud om piller, det hjelper ingen. Lykke til. Håper du får hjelp som hjelper deg

  • verdifull

    Kjære mammaen…
    Du har min dypeste medfølelse. jeg kjenner jeg vil være i det fakkeltoget og stå ved din side bak ordene i dette sterke brevet til sykehuset… jeg støtter deg på hvert eneste ord.

  • Renathe Bolstad

    Kjære familien. Håper virkelig dere får de svarene som dere ønsker fra Helse Vest, og en grundig redegjørelse for hva som skjedde. Om det er noe en har krav på i slike situasjoner vet jeg ikke, men uansett burde mennesker som jobber med mennesker (i alle sammenhenger, og spesielt i arbeid med mennesker som sårt trenger hjelp fra dem rundt dem) ha sine verdier og etiske fornuft på en sånn plass i seg sjøl at de tar «de rette valga» i en sånn forferdelig slituasjon som har skjedd, uavhengig av hva loven sier er «minstekravet».

    Ønsker alt av lykke til i prosessen med det hele som du skriver om, både det rettslige og sorgen.

  • 123

    Dere har min fulle støtte, og jeg et utrolig glad for deres åpenhet. Jeg er selv søster av en psykisk syk, og har opplevd mye av det samme som dere. Og jeg kjenner meg mye igjen i det som blir skrevet her. Jeg opplevde selv at jeg ikke fikk informasjon, og jeg slet med å finne steder for pårørende. Man har så mange spørsmål, og må selv finne svarene. Jeg setter stor pris på deres åpenhet, og vil gjerne si takk. Det burde absolutt være mer åpenhet rundt det å være psykisk syk, og som familie burde man få mer informasjon, hjelp, og svar på spørsmål! Tusen takk for deres ærlighet, jeg setter stor pris på det :)

    • AngelicScars

      Jeg er enig med deg, familie og pårørende bør involveres mer. Men mennesker som er over 18 har selv rett til å bestemme hvem som skal få vite hva. Noen personer ønsker ikke at noen skal ha informasjon, og da kan ikke personalet gi noe, fordi da bryter de taushetsplikten. Noen ønsker kun at noen skal ha informasjon og gir kanskje spesifikt informasjon om hvem som absolutt ikke skal få vite noe. Dette gjelder også for de som er tvangsinnlagt.

      Jeg har mye sympati og empati for denne familien, men føler at de (med alle sine innlegg) har en noe negativ enveiskritikk som kanskje er noe farget av sorg (og kanskje skyldfølelse) enn hva som er virkeligheten? Føler det er mye informasjon som ikke blir opplyst, mulig mer på grunn av taushetsplikten enn at familien ikke vet? Det er alltid 3 sider til en sak, familien sin side, sykehusets side og sannheten. Kanskje noe å tenke over for alle som blindt henger seg på i hylekor for å slå ned psykiatrien.

      Det finnes feil og mangler i psykiatrien, som alle andre plasser, men å sette søkelyset på systemet istedenfor personene som jobber der, vil hjelpe mer. Personalet gjør tross alt det som er rutiner og regler som systemet tilrettelegger og krever.

  • Respekt

    Tragisk, Har min dypeste medfølelse til Familien. Hold motet oppe, dere redder mange liv!

  • http://profile.yahoo.com/WOZAUDJCY4K5SSZFVY3WVUHXRQ Elena

    Enkelte mennesker blir syke av bagateller, selv lider jeg av en alvorlig sykdom. Jeg blir ikke deprimert av den grunn. Jeg setter pris livet mitt og gjør mitt beste. Jeg mener at flere burde gjøre som meg, drite i at en er syk, det har jeg gjort siden jeg ble syk.

    • http://www.facebook.com/MeowCatRawr Geir Velure

      Jeg antar du her snakker om en fysisk sykdom. Du blir ikke deprimert av din sykdom, og det er fint. Å derimot forvente at en person som f.eks lider av depresjon skal bestemme seg for å ikke være deprimert, er omtrent som å forvente at en som lider av en fysisk sykdom skal kunne bestemme seg for å være frisk. Hadde det fungert slik hadde vi kunnet avvikle hele helsevesenet.

    • Vibeke

      Tror du misforstår. Depresjon er i seg selv en sykdom. Ikke alle mennesker blir deprimert av alt som skjer rundt men pga en kjemisk reaksjon i hjernen som er ute av ens kontroll. Dette skjedde mot PK, det var nok ikke ett valg han hadde selv.

    • http://sites.google.com/site/anjasspookywritings/ Anja Rebekka Schultze

      Det er jo flott at du hånderer din fysiske sykdom så bra og jeg ønsker deg alt vel, men har snakker vi ikke om noen som blir langt nede på grunn av ting som skjer rundt dem men om folk som blir deprimerte på grunn av en kjemisk feil i hjernen. Selv har jeg angst, og jeg vet 100 prosent at de ikke står noen utenfor soveroms vinduet mitt klar til å ta meg, det vet jeg, det vet mitt beviste sinn, men jeg er alikevell redd fordi hjernen min har feil når det kommer til frykt responsen, det er det samme med depresjon, det er ikke som om folk velger eller ikke velger å være deprimerte, det er en sykdom.

  • isleif eide

    Veldig godt sagt alt sammen,.,., Jeg ser fram til «» Psykiatriens «» svar på overstående innlegg,.,., Tror nemlig ikke det blir noe svar,.,., men en lange meningsløs bortforklaring på hendelsen,.,.,i en ovenfra og ned belærende tone,.,., og undervisning i psykiatrisk lidelse,., Norsk psykiatri kjennetegnes ved at det er et system som er helt ut av stand til å drive selvkritisk undring,., Det der i beste fall et system som kunne hatt en viss relevans på 1600 tallet,.,.,Et arrogant system,.,., Best eg gir meg,.,

  • Eli-moldenhauer

    Skal ikke avisen lese gjennom innleggene og ta ut de som er så dumme at de ikke fortjener å komme på trykk i en så sensibel sak som dette???

  • Anonym

    Det er viktig å huske at i saket som dette sitter det helsepersonell på den ene siden som er bundet av taushetsplikten og dermed ikke kan fortelle sin side av saken. Ja, dette er en tragisk sak og det er nok mye som burde vert gjort annerledes, men ikke skyld på sykepleierne og legene!!! Skyld på rutiner og systemet heller. Hadde dette vert min pasient som forsvant på denne måten så tror jeg aldr jeg ville tilgitt meg selv for det, helsepersonell er mennesker de også…

    • Norn

      Har de ansatte noe å tilføre som kan forklare dette på en forståelig måte, burde de kanskje i anstendighetens navn åpnet munnen.

    • http://www.facebook.com/profile.php?id=709575164 Johannes Slåttli

      Vi i familien har skrevet under på at Sandviken sykehus er fritatt fra taushetsplikten i denne saken. Så det er ikke riktig det du sier der.

  • http://www.facebook.com/people/Tiller-Hanne/100000775212254 Tiller Hanne

    Det var en sterk opplevelse å lese dette innlegget. Jeg føler virkelig med foreldrene. Jeg har selv kjent på en slik fortvilelse, nedverdigelse og avmakt i helsesystemet. Jeg tror stresset og presset på helsearbeidere og helseforetak er blitt slik at det ikke lenger er som for medmenneskelighet og empati. Byråkratiet og arrogansen får råde for at «systemet» skal kunne holde hodet over vannet.I sannhetens øyeblikk velger helsearbeidere i dag og ikke hjelpe og heller gå inn på vaktrommet for å snakke med kolleger. De har for mye fokus på at ansatte i helsevesenet skal trives på jobb i alt presset og stresset. Pasientorientering er sterkt fraværende i dette perspektivet. Jeg vil ikke forsvare Sandviken med dette, men heller støtte en av konklusjonene om at kulturen i helsevesenet – preget av ansvarsløshet, kvalitet og manglende evne og viljen til å være helsearbeider (med lisens til å hjelpe andre medmennesker) er et faktum som ledere og politikere må TØRRE å ta opp til revurdering. I et slikt perspetiv blir alle mennesker i kontakt med dette helse(u)vesenet sårbar, hjelpesløs og fratatt all troverdighet og prioritet. «Systemet;helsevesenet» hater kritikk og skyver ansvaret for selvransakelse, følelse av skyld og skam og ansvar på oss som helsearbeidere på jobb skal tjene (pasienter, pårørende, familie..). Det er helt utrolig at slike resultater som artikkelen beskriver får lov til å utfolde seg. Godt at dere har ressurser til å formidle denne traumatiske situasjonen. Om ikke annet er det godt for andre med liknende erfaringer å vite at vi ikke er alene om å ha opplevd noe slikt. Fravær av fokus på kvalitet er at pasienter dør på sykehus fordi personalet har mest fokus på å fungere i systemet selv. Og slik skal det ikke være – burde vært fengselstraff for slikt:-). Vit at jeg føler med og tenker på dere.

  • Jens sykepleier

    Ingenting her overrasker meg. har selv jobbet på PAM på sandviken. Altfor mange ansatte uten helseutdanning (såkalte ekstravakter) passer på pasientene. og de får minimal opplæring) mens sykepleiere er opptatt på kontoret… masse prøving og feiling og pasienter som skrives ut alt for tidlig til ingen eller minimal oppfølgning. Stakkars pasienter og pårørende…

  • Trude Sletteland

    Ære være deg som orker å ta dette opp. Det er vond lesning, men det er viktig at vi som samfunn får innblikk i hvordan vi behandler våre syke.
    Jeg har selv opplevd at noen nær meg ble tvangsinnlagt på Sandviken, og min opplevelse er veldig lik den du her beskriver. De tar fra mennesker alt hva de har og er, og regner det for behandling. I mitt tilfelle dreier det seg om en som hadde vært tvangsinnlagt mange ganger, noe som i seg selv skulle tilsi at det ikke virket. Jeg er rimelig sikker på at hun ble sykere av frykten for å bli lagt inn. Jeg prøvde å forhindre at hun ble sendt til Sandviken, men problemet er at vi ikke har noe valg – det finnes ikke alternativer. Min opplevelse var også, og er fortsatt, at legene tar feil. Det ER feil behandling. De som er i en fryktelig sårbar situasjon trenger å bli sett, hørt, tatt på alvor, kanskje til og med en klem og ti. Å bli plassert på et tomt rom, fratatt alle eiendeler, med en vakt utenfor, er ikke behandling. Du blir mye mer sårbar av det. Det faktum at det er vanlig at pasienter blir dårligere i denne fasen, gjør det ikke riktig. Det er jo opplagt at man må bli dårligere av sånn behandling!
    Veldig mange har fulgt med på deres vonde historie. Jeg håper og tror at det kan bidra til en bevisstgjøring rundt psykisk sykdom og behandling. Selv om jeg skulle ønske dere hadde sluppet å oppleve det.

  • http://www.facebook.com/lisbethkathinka Lisbeth Kathinka Severinsen

    Det er så hjerteskjærende å lese…

  • Charlotte Moberg Lokøy

    Vakre og sanne ord. Kan bare forestille meg hvor hjelpesløs og hvor vondt familien har det. Eg skjønner gjennom dette og av egen erfaring med hvordan psykiatrien i Norge virker (rettere sagt ikkje virker)at ingen verdens ting har endret seg de siste 10 årene. Sinsykt

  • Kristin

    Jeg er ufattelig lei av å lese «alt er det psykiske helsevesenet og psykiatrien sin feil!!» Hvert enkelt individ må begynne å ta ansvar, det nytter ikke å drive å ligge skyld over på en ordning som faktisk er opprettet BARE for å hjelpe! Latterlig. Det som skjedde var veldig synd, det kan vi alle være enige om. Men slutt å dra alle under samme kam og rakke ned på noe som faktisk er til for å hjelpe.. Ingenting er perfekt, feil skjer. Mennesker er mennesker.

    • Turid

      Du skriver at «hvert enkelt individ må begynne å ta ansvar». Gjelder ikke det også for de som jobber i psykiatrien? Skal ikke de ta det ansvaret som jobben innebærer? Å ta ansvar på en institusjon som Sandviken, innebærer å hele tiden vurdere sin virksomhet, og sørge for at den hjelpen man gir faktisk er en hjelp og ikke det motsatte. Å ta ansvar inkluderer også å ta feil på alvor og til etterretning.

      Selv om Sandviken sykehus er en institusjon som bare er til for å hjelpe, er det viktig å evaluere å ta med seg erfaringene fra når det går galt. Det gjelder Sandviken som institusjon, og hver enkelt av oss: Hvis vi virkelig vil unngå å gjenta de samme feilene, må vi erkjenne at vi har gjort en feil, og finne ut hva feilen består i. Hvis man ikke vet hva man skal unngå å gjøre igjen, er det kanskje ikke så lett å unngå det.

      Innlegget her viser at brevet fra Sandviken sykehus til familien bærer preg av at institusjon ikke forstår at de har begått et feilgrep – eller i hvert fall at de ikke vil erkjenne hvilke feil som ble begått. Det gir liten tiltro til at sykehuset vil være i stand til å unngå å gjøre de samme feilene igjen.

      Det er nødvendig at også Sandviken sykehus lærer av sine feil, og bruker det forbedringspotensialet som kommer til syne i kjølvannet av feilgrep. Ellers står man i fare for at en institusjon som bare er til for å hjelpe, faktisk ikke blir i stand til å hjelpe. Og hva er da poenget med å ha institusjonen i det hele tatt, hvis dens virksomhet gir resultater som er stikk i strid med formålet? Hvis effekten av å få hjelp fra Sandviken sykehus bare er at de sørger for en forverret og mer usikker situasjon, burde det ikke stått et varselskilt noe sted? Bør ikke pårørende få vite det hvis det ikke er noen hjelp å hente?

      Det er nok ikke meningen å bare rakke ned på personalet her. Men har ikke personalet til dels ansvar for at institusjonen drives forsvarlig? Burde ikke fagpersonell være i stand til å vurdere om institusjonen faktisk kan hjelpe folk som trenger det? Bør ikke personalet i det minste si ifra dersom de mener system og rutiner hindrer dem i å utføre arbeidet sitt på forsvarlig måte? Hvem kan påvirke og endre systemet som dette personalet arbeider i?

      Jeg synes det er forbilledlig at familien er så åpen og formidler at det her har gått galt, og instendig prøver å finne ut hva som kunne blitt gjort annerledes. Det vil si: familien bidrar til å sette igang den prosessen som kan hindre at de samme feil gjentas på Sandviken sykehus.

      Dette er ikke første gang det begås feil på Sandviken sykehus, som er egnet til å bære med seg alvorlige konsekvenser. Konsekvenser som kunne vært unngått, og som er mulig å unngå i fremtiden. Når Sandviken sykehus tilsynelatende ikke klarer å oppfatte at noe i deres virksomet skjer feil og på uforsvalig måte, er det flott at noen forsøker å gjøre noe med saken. Det kan redde liv.

      Den holdninger du gir uttrykk for avslusningsvis oppfatter jeg som svært urovekkende. Vi kan ikke bare lene oss tilbake å tenke at «jaja, feil skjer. Et liv ble gamblet med i psykiatrien, men slik er det jo.». Mennesker er mennesker, og mennesker har evne til å reflektere, til å lære av sine feilgrep. Vi kan ikke bare akseptere at feil begås og gjentas igjen og igjen, under henvisning til at «sånn er det bare». Skal vi ikke engang forsøke å unngå gjenta de samme feilene på ny? Fra et profesjonelt psykiatrisk sykehus er det rimelig å kreve profesjonalitet og forsvarlighet. I det minste må man kunne forvente at pasienters liv tas på alvor.

      • Kristin

        Jeg er enig i mye av det du skriver, men har desverre ikke tid til å skrive et utdypende svar. Jeg har aldri skrevet noe sted at «sånn er det bare». det er hva du tolket «mennesker er mennesker» til å bli. Jeg ville bare presisere at feil skjer, selvsagt er det viktig å reflektere og ta slike feilgrep til etterettning slik at samme feilen i større grad kan unngås i fremtiden. Men det hjelper ikke å spre negative holdninger rundt psykiatrien! Jeg føler denne saken har brakt opp mye negativitet rundt sandviken sykehus, mulig at dette er nødvendig for at de skal innse sine feilgrep. Men hvis man først skal snakke om alt de gjør galt, så bør man kanskje tenke over hvor mange mennesker som faktisk får den hjelpen de trenger. For de finnes, mennesker som har fått bedre liv etter behandling ved mental institusjoner, som fungerer bedre og har større livskvalitet enn hva tilfellet ville vært hvis de ikke hadde dette tilbudet.

    • Katarina Lunde

      Vi har ikke prøvd å skyve alle under en kam. Vi har fortalt vår historie om hvordan vi ikke fikk den hjelpen VI var lovet. Og når vi uttrykkte vår bekymring ble vi nærmest spottet. Hvorfor skal man akseptere det? Når mennesker gjør feil må det også være lov å si ifra, og det må være mulig å innrømme feil. Vi får et brev fra sandviken der det står at det var nødvendig og riktig at han ble tvangsinnlagt siden han vare en fare for seg selv. Samtidig sier de at vurderingen deres om at han IKKE var en fare for selv er noe de ikke vil gå tilbake på. Er ikke det selvmotsidelse? Det eneste vi har bedt om er en beklagelse på feilvurderinger som FAKTISK ble gjort. Det er ikke så mye å be om når resultatet ble at vi mistet Per Kristian. Han var også et menneske.

      • Kristin

        Kommentarene mine er ikke rette mot familien og det dere gjennomgår. Det som skjedde var forferdelig og noe ingen burde oppleve. Jeg har bitt meg merke i alle reaksjonene som har oppstått og en generell holdningsendring hos mange som går ut på at norsk psykiatri ikke er tilstrekkelig eller til hjelp (utifra hva jeg har hørt og lest). Hovedsaklig er vel kommentaren min mer rettet mot det som har blitt ytret på bla dette «forumet». Når jeg sier «dra alle under samme kam» er dette en ettertanke rotfestet i «hypen» rundt saken og ikke saken direkte.

  • Norn

    Vi har nylig hatt Norges største rettssak som viser med all tydelighet kunstene til den psykiatriske stand her i landet.
    Leser vi litt historie var det denne stand, psykiatrene, som forordnet lobotemi som behandling.
    Leser vi litt mere vil vi få kjennskap til flere biserre «behandlingsmetoder»
    Dikemark ble avviklet for usmakelig behandling… er det noen som inbiller seg at det har blitt betre, rekruteringen er fra «like minded» folk.
    Dette er ikke vitenskap folkens, dette er «kunnskap» etter beste middelalderoppskrift, på dette området var folk like vise da som nå.

  • Synneboe

    Føler med dere alle i familien! Trist at dette kan skje i 2012, måtte de ansvarlige ta lærdom av dette.

  • http://www.facebook.com/people/Marianne-Gabrielsen/100002973410597 Marianne Gabrielsen

    Utrolig velskrevet og reflektert av en oppegående mamma som kjemper for den urett som her er begått<3

  • anonym

    Jeg kondolerer..

  • Peaceandlove

    Synes det hele er en stor, stor tragedie. Samfunnet har mistet en svært flott og begavet gutt..

    Synes debatten burde dreie seg mer om ansvar enn skyld. Til slutt har vi ingen igjen som ønsker å arbeide i helsevesenet. Vi burde være takknemlige for de som ønsker å hjelpe andre i sin hverdag.

    Jeg tror aldri Sandviken kommer til å gå ut med en grundig forklaring, for det vil innebære å henge ut en person, og legge skyld på en person. Det kan føre til enda et selvmord. Det er nok av slike historier. Personene som gjorde feilvurderinger, vet det nok godt selv. Kanskje vi skal gi dem litt fred, og fokusere på systemet, fordi systemer fungerer ikke godt nok, det er vi alle enige om. Kanskje vi må løfte blikket, se på helheten, tenke forebyggende også?

    Jeg kondolerer med familien og med alle andre bekjente av PK. For en smerte dere går igjennom. Jeg håper dere finner fred. En fred som gir dere muligheten til å akseptere og leve videre. Det fortjener dere.

  • Lindaeren

    Dypeste medfølelse. vet veldig godt hvordan dere har det! Mistet selv min bror ved det talentløse sykehuset… Der er ingen hjelp å få!!! Og de innrømmer aldrig noen feil

  • http://www.facebook.com/profile.php?id=897295343 Linn Merethe Tafjord Eriksen

    Hvilken diagnose hadde han egentlig, siden den kom så plutselig?
    Sandviken sykehus er en vits, og måten de håndterer tvangsinnleggelser på er traumatiserende, hadde jeg klart å rømme derfra selv hadde jeg også vært livredd. Sandviken sykehus er et verre mareritt enn alt annet.