ARKIVILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Dagens Næringsliv må ha kost seg da de minnet oss på det: At Bergen ikke har hatt statsministeren i Norge på 80 år, og at det norske statsstyret i hele etterkrigstiden har vært i hendene på østlendinger og trøndere og en prest fra Romsdal. I lørdagens utgave av den rosa avisen fikk særlig forfatteren Frode Grytten fra det blygrå, sosialrealistiske Odda gå deilig av hengslene over Bergens karnevalistiske særhet:
«Dei mest attraktive politiske verva for ein bergensar er å sitje i 17. mai-komiteen, styret i Brann og festkomiteen i Selskabet den Gode Hensigt», sa Grytten. «Ein norsk statsministar må også være statsministar for folk frå Rykkinn, Tønsberg, Lørenskog og Tana. Det seier seg sjølv at det er uinteressant for ein bergensar».
Selv vi gamle buekorpsgutter tok oss i å knegge dempet.
Bergen har tapt den norske nasjonsbyggingen to ganger. Først da forfattere og billedkunstnere og andre syfilitikere skulle bygge opp Norges særpreg i kamp mot svensker og dansker og alskens styggedom, og kom på den vanvittige idé å søke seg opp i de østlandske dalførene på jakt etter den norske urbonden.
Den utadvendte, sprell levende kysten hadde ingen plass i denne rosemalte, halvt lobotomerte idyllen, og aller minst den skjønne horen Bergen, som hadde ligget med ryggen til nasjonen i århundrer, i utuktig omgang med utlandet.
Etter krigen, da Arbeiderpartiet og NRK tok over nasjonsbyggingen, og prøvde å presse hele Norge inn i en brun Martin Kolberg-dress, ble ikke Bergen en gang invitert inn i prøverommet. Hvem hadde vel behov for en gammel, skrullete handelsby, etter hvert en filialby, når aksjonærene og direksjonene flyttet over fjellet, og ble erstattet av vesener og etater og direktorater og høgskoler med g?
Resultatet kjenner vi: En ekstremt homogen, ekstremt sentralisert, ekstremt lydig nasjonalstat, med et åndsliv som stopper ved Gullrekka. Et land der vi er så innskrenket at vi tror det er større avstand til Brussel enn til Oslo, og stilltiende godtar all oppgivelse av makt og innflytelse så lenge den kan draperes i noe rødt og hvitt og blått. Et land med dyp angst for forskjeller og fritenkning, og et kolerisk forhold til det kommunale selvstyret.
I en hvilken som helst annen europeisk stat – tenk på Katalonia, Nord-Italia, Skottland – ville Vestlandets status som seddelpresse for et helt land for lengst endt i opprør og krav om økt selvstyre; bare ikke i Norge. Professor Frank Aarebrot, en av de veldig få som ser problemet, sier til DN at «det er ille at ingen statsministre har kommet fra den delen av landet der pengene kommer fra, altså Gullkysten mellom Bergen og Stavanger».
Som professor må han gjerne undre seg. Som Ap-mann burde han vite bedre.
Hvem har behov for en gammel, skrullete handelsby
Det bergenske næringslivet forstår seg overhodet ikke på politikk, i den rørende, utdaterte tro at de ikke behøver det. De få som prøver å tenke politisk, forveksler politikk med statlige virkemiddelapparater.
De tallrike innovasjons- og gründerkonferansene som ennå holder et visst liv i Bergen sentrum er fylt opp av Regionalavdelinga i Fylkeskommunen, Bergen kommune, Innovasjon Norge, Høgskolen i Bergen, Statens Vegvesen, NAV og UiB.
Næringslivets kvinner og menn har ikke tid og knapt nok interesse: De sitter på Ågotnes og Austevoll eller i Brasil og soper penger opp av havet, som de sender til Oslo som skatter og konsernbidrag.
Arbeiderpartiet har dominert Norge siden trettitallet, men alltid stått relativt svakt i vest. Problemet til Jens Stoltenberg, som blir pinlig synlig hver gang han er på speed-dating i Bergen, er at han mangler nettverk her, utenfor de lokale koryfeene i LO og Ap. Alle bergenserne som ønsker å gjøre karriere i og rundt det mektige statsapparatet, har for lengst emigrert til Oslo; like misforstått der som de var her.
Derfor vil Jens alltid lyde som en fjern koloniherre i Bergen; en mann som synes det er hyggelig og fint å se hvordan lokalbefolkningen lever, mens han gleder seg til flyet hjem og undrer seg over hvorfor han dro hit. Rådgivere avlet opp på statsvitenskap og global empati sender ham Stoltzen opp og Troldhaugen rundt og stapper ham full av fiskekaker, men det hjelper bare ikke: Han forstår ikke oss, og vi forstår ikke ham.
Bergen finner seg ikke til rette i det moderne Norge; har ikke gjort det på hundre år. Berøvet vår makt og våre penger – men ennå ikke vår stolthet og restene av en aristokratisk selvironi – søker vi mental tilflukt i meterlange 17. mai-sløyfer, smertelig klar over at livet er et annet sted.
En Erna Solberg som statsminister vil ikke endre alt dette. Det gamle Embedsmannspartiet Høyre vil heller ikke endre det, for i likhet med maktmaskinen Ap er Høyre nært knyttet til staten, som igjen er synonymt med Oslo.
Men noen bergensere vil helt sikkert finne behag i tanken på en bergensk statsminister, om de aldri så lite forstår seg på staten.
Den dagen nyttårstalen fra Marienlyst ikke lenger lyder som en dempet jordpåkastelsestale fra Oslo Vest, men spraker og skarrer imot dem på skjermen, vil de tenke at det e’ no litt kjækt me hon dærre Ærnaæn. Og de vil kunne hente frem profeten Georg Johannesen, mannen som forstod Bergens tragiske skjebne bedre enn Frode Grytten og Frank Aarebrot og hele Dagens Næringsliv til sammen, og si med munter sorg i stemmen: «Vi har reist oss og kan se vi er slått ned.»