Hvorfor topper kvinner sykefraværet?
DET PERFEKTE LIV: Krav og forventninger gjør at kvinner opplever press også utenom jobben. Kvinner skal takle både unger, jobb, familie, trening, hus og hjem. Alt skal gå på skinner, skriver Kjersti Toppe.
ILLUSTRASJONSFOTO: COLOURBOX
Sykefraværet hos kvinner er 60 prosent høyere enn hos menn, og det er økende.
Tendensen er den samme i alle yrker. Mens sykefraværet for menn har vært flatt eller fallende, har det for kvinner økt med nesten 70 prosent fra 1979 til 2009. Og ikke nok med det. Kvinnene «vinner» også uførestatistikken. Mens uføreraten for menn og kvinner var på samme nivå i 1979, er raten i dag nesten 50 prosent høyere for kvinner (SSB, Kostøl/Telle 2012). Dette rimer dårlig. Er kvinner mindre arbeidsføre enn menn? Er kvinner sykere enn menn – vi lever jo lengre? Eller er kvinner late med dårlig arbeidsmoral?
Nei, kvinner er ikke late. Men forskere sier at forhold som dobbeltarbeid, tøft arbeidsmiljø, likestilling og graviditet – eller at kvinner er mer hjemme med syke barn – ikke alene kan forklare gapet i sykefravær mellom menn og kvinner.
Fysiske yrker
Men overlege Ebba Wergeland i Arbeidstilsynet mener at kjønnsforskjellene er enkle å forklare.(Arbeidervern nr.6/2012). Hun viser til at yrkesdeltakelsen blant kvinner har økt fra rundt 60 prosent i 1979 til rundt 75 prosent i dag. Når en større andel av befolkningen er i arbeid, blir det også plass for de med litt dårligere helse. Veksten i yrkesdeltakelse blant kvinner har i tillegg i stor grad gått til pleie- og omsorgssektoren, handelsnæringen og andre fysisk krevende yrker med stort sykefravær. Og selv om menn og kvinner arbeider i samme bransje, kan de ha ulike arbeidsforhold. Ofte har kvinner mer «publikumskontakt», mens menn har lederstillinger. Menn styrer maskinene, mens kvinner blir styrt av maskinene, som Wergeland skriver.
Er høyt sykefravær prisen vi har råd å betale for å være et land med høy kvinnelig yrkesdeltakelse? spør Kjersti Toppe i Sp Hordaland . Foto: Senterpartiet
Takler sykdom ulikt
Wergeland har nok mye rett i at bransje, yrke og arbeidsforhold påvirker fraværsbehovet. Men kan arbeidslivet forklare hele forskjellen på 60 prosent? Neppe. Hvordan en takler sykdom og hva som oppfattes som sykmeldingsgrunn, har endret seg. Særlig mener jeg vi ser dette hos gravide. Det er naturlig at gravide er mer sykmeldte enn andre kvinner. Men det har også har skjedd en holdningsendring. Det er blitt mer akseptert – ja nærmest forventet – at gravide er sykmeldte. En del unge gravide vegrer seg for å være i jobb fordi de rett og slett er engstelige for barnets utvikling. Forsøk med tett oppfølging av jordmor, gjerne på arbeidsplass, har vist seg å ha effekt. Det beste er ikke alltid sykmelding, heller ikke for gravide.
«Prestasjonsamfunnet»
Arbeidslinjen står sterkt i norsk politikk. Den enkeltes rettigheter skal knyttes til en rett og plikt til å arbeide eller ta utdanning. Denne politiske fanesaken og «gnålet» om flere heltidsarbeidende kvinner har en bakside mange ikke liker å debattere. Har presset om arbeidslinjen gått for langt? Aksepterer vi ikke annet enn full effekt? Er deltid blitt et skjellsord? Kanskje skaper arbeidslinjen et utilbørlig press som kvinner ikke vil takle over tid. For i tillegg har det utviklet seg sterke holdninger i samfunnet ellers med krav og forventninger til det perfekte liv også utenom jobben. Det handler ikke bare om å ha omsorgsansvar for barn. Mange er jo to om det. Men det er totalen. Vi skal takle både unger, jobb, familie, trening, hus og hjem. Alt skal gå på skinner, i alle fall betre enn hos naboen. Per Fuggeli kaller det«Prestasjonsamfunnet».
Føler større ansvar
Forskere mener vi ikke kan begrunne kvinners sykefravær med dobbeltarbeidet. Det å balansere mellom barn og yrkeskarriere er ikke en større (psykisk) belastning for kvinner enn for menn. Men her må vi se oss litt rundt. Jeg er ikke i tvil om at kvinner jevnt over føler større ansvar for hus og hjem og tar større ansvar for omsorg i nære relasjoner. I Norge er for eksempel det frivillige omsorgsarbeidet i eldreomsorgen beregnet til å være like stort som den offentlige innsatsen, cirka 100 000 årsverk. Her bidrar både menn og kvinner, men sikkert flest kvinner. Stor verdiskaping skjer altså utenfor arbeidslinjen. Denne innsatsen må bli respektert og verdsatt.
Respekt
Kari Løvendahl Mogstad, spesialist i allmennmedisin og lektor ved NTNU, skriver om en pasientgruppe som fastlegene ser stadig flere av: De slitne. (NrK27.10.12) Pasientene har ingen konkret sykdom, de er ikke deprimerte eller fylt av angst – men rett og slett dønn slitne. Det bekymringsfulle er at det ikke er snakk om utbrente 50 -60- åringer. Det er snakk om yngre mennesker i sin beste alder, og da særlig unge kvinner. Fastlegene sine observasjoner skal vi lytte til. De gir grunn til uro. Og er da sykefraværet til kvinner et problem?
Det totale sykefraværet er tross alt det laveste på mange år. Er dette prisen vi har råd å betale for å være et land med høy kvinnelig yrkesdeltakelse og en naturlig konsekvens av arbeidslinjen? Kan sykmelding være en nyttig ventil, en akseptabel måte å forebygge sykdom på og få kvinner til å stå i arbeidslivet? Kanskje. Men vi må også vise respekt for arbeidsplass og arbeidsgiver. Det er i grunn ikke rett at det er jobben som blir salderingspost dersom det ikke er jobben som er hovedproblemet.
Fakta:
– NAVs statistikk over sykefravær for de fem siste årene viser at kvinner er gjennomgående oftere syke enn menn i alle yrkesgrupper
– Kvinnelige politikere er 110 prosent mer sykmeldt enn sine mannlige kolleger.
– Kvinnelige journalister er 80 prosent mer sykmeldte enn menn.
– Blant administrative direktører er kvinner 125 prosent mer sykmeldte enn menn.