Kjærligærlig om de døde

Alexander Gjersøes nekrolog over et helt alminnelig menneske er forbilledlig.

NEKROLOG: Alexander Gjersøes nekrolog i Aftenposten over Eva Haddeland fikk stor oppmerksomhet på sosiale medier i helgen. FAKSIMILE FRA AFTENPOSTEN

Hvor viktig er det at noen taler levende om meg når jeg er død? Hvor viktig er det at noen taler varmt og godt om meg? Hvor sannsynlig, og hvor viktig, er det at noen taler sant om meg? Ja, hvilke talemåter har vi om døden?

Spørsmålene har fått fornyet aktualitet etter at Alexander Gjersøe skrev sin mye omtalte nekrolog over Eva Haddeland i Aftenposten fredag 01. februar. Ikke at spørsmålet om hvordan vi omtaler de døde er nytt. Allerede de eldgamle, og for lengst avdøde, romere sa: «De mòrtius nil nisi bene». Om de døde skal det tales intet annet enn godt. Er dette gammelt og godt, eller gammelt og misforstått? Vel, gammelt er ikke nødvendigvis det samme som utdatert. Selv mener jeg visdommen i ordene står seg godt. Ida Welhaven Heiberg skrev i Aftenposten i 2009: «Kanskje er det på tide å overlate nekrologene til fagskribentene, slik man gjør i England?»

Hvor sann?
Det er en tanke som nå oppleves som utdatert, selv om den langt ifra er like gammel som romernes. Gjersøe har vist at man ikke trenger å være profesjonell for å puste nytt liv i gamle talemåter. Han var bare en god nabo, en varmhjertet og perspektivrik en. Kanskje er det dét som skal til for å skrive en viktig nekrolog? Det som står i en nekrolog skal være sant, ikke sant? De fleste med livet og vettet i behold vil nikke til det. Men ved nærmere ettertanke blir jo også dette et gradsspørsmål. Ikke alt som er privat eller negativt trenger å avdekkes. Det blir viktig å fundere litt rundt hvor sann en nekrolog skal være. Hva er passe sant når et hjerte har sluttet å slå? Det kan jo nettopp måles fra hjertet, et sunt sted å snakke sant fra, eller rett fra levra, et surt sted å snakke sant fra.

Gjør som Gjersøe
Ida Welhaven påstår at «orbituary writers» (profesjonelle nekrologskribenter, spesielt i britisk presse), som ikke kjenner den de skriver om, kan se sitt biografiske objekt fra alle sider. men er det ikke minst én side disse proffene går glipp av, – den personlige? Jeg vil mene at den hjertevarme siden hører med i den totale sannhet, hvis noe sånt finnes. Er norske nekrologer nesten alle ørkenvandringer i kjedelig panegyrikk slik Welhaven Heiberg skrev? Det er å ta i, selv om sjangeren helt klart kan utvikles.

Gjør som Gjersøe, sier nå jeg. Det er veien å gå. Han har forlatt klisjeene. Han har tenkt seg om én gang. til. Han har lett etter gode og dekkende språklige bilder. Han har forstått at et liv er så mye mer enn bare en liste med prestasjoner. Han har ikke vært altfor opptatt av hva andre måtte mene. Han har slett ikke vært uten sans for at en tekst er en komposisjon, noe som skal bygges, biter som skal passe sammen, men noen profesjonell tekstsnekker er han ikke. Først og fremst er han et våkent og engasjert medmenneske.

Makabert
Heiberg og andres nærmest panegyriske omtale av de profesjonelle nekrologforfattere synes meg å være et feilsteg. Hans Chr. Vadseth er godt ut på viddene når han i Morgenbladet under headingen «Død over nekrologen» ser til de profesjonelle nekrologskrivere fordi nekrologen er blitt en tannløs sjanger. Hva i all verden skal nekrologen med en hvithais tannsett? Det blir for hardt. Det blir for kaldt. Det blir for opprivende. Det blir for profesjonelt, rett og slett. Et annet eksempel på en slik iskald profesjonalitet er at redaksjoner har ferdigskrevne nekrologer for kjente personer liggende så de lynraskt kan trykkes når vedkommende dør. På den måten blir teksten muligens mer velskrevet, men blir den ekte? Det hele synes noe makabert.

Store doser hyllest
Professor emeritus Egil Kraggerud har noe godt å si om panegyrikk: Man må være en forstokket misantrop for ikke å se at lovtalen kan være en del av sannheten selv når den ganske ensidig er konsentrert om godsiden og håpet. For det finnes også en panegyrikk som kan løfte (…) den gode panegyrikk som kommer til uttrykk ved fredsprisutdelinger, den er ikke hele sannheten, men er på sitt beste en stor delsannhet som det er verdt å takke for og å satse videre på. Slik jeg tenker, gjelder ikke dette bare i fredspristaler, men også i nekrologer. Derfor er jeg uenig med dem som mener panegyrikk er et hovedproblem i norske nekrologer.

Om nekrologen inneholder store doser hyllest, kan den like fullt si oss noe viktig om hva det vil si å være menneske i verden. Hele sannheten blir det uansett aldri plass til i en nekrolog. Hvorfor skulle man ikke i dødens stund, som er en spesiell stund, velge en kjærligærlig oppsummering av dette menneskets liv, modig og morsom i formen, men aldri så sensasjonshungrig og talende rett fra levra som de engelske nekrologene også kan bli.

Få grumset frem
De aller fleste mennesker får til noe godt i sine liv. At det finnes grums i ethvert menneskeliv, er ingen hemmelighet. Blir vi klokere av å se dette på trykk i en nekrolog? Om det er så viktig å få frem dette, mener jeg at det kan finne sin plass i andre biografiske tekster. Få grumset frem før grumset går i graven. Det er redeligere, det. På den måten trenger vi ikke gjøre nekrologene til en form for baktalelse post mortem. Forfattere av nekrologer må ha i mente at nekrologen blir stående som et minnesmerke over den avdøde, enten den nå skrives for lite sann, passe sann eller altfor sann. Sann mine ord: Til ord skal vi alle bli. Hvilke ord? Hva slags ord?

Regissert ettermæle
Gjersøes nekrolog over et helt alminnelig menneske er forbilledlig. Den kunne med fordel bli pensum i norsk skole. Den er et slags kroneksempel på hva jeg vil kalle en passe sann nekrolog. Den berører vanskelige sider, men den gjør det med varme og noe så flott som nestekjærlighet, eller nabokjærlighet, om du vil. Nå er den i ferd med å bli allemannseie gjennom sosiale medier.

Nettopp sosiale medier vil komme til å bety nye måter å omtale døden på. I Sandefjord finnes nå landets første gravstøtte med QR-kode på. Den kan skannes, og så kan man i fred og ro få utdypet sitt bilde av den som ligger seks fot under på mobilen eller PC-en. Slik sett vil også den døde selv i større grad kunne regissere sitt ettermæle. Rent teknologisk burde det heller ikke være vanskelig å montere en skjerm bygd inn i gravstøtten. Trykk play og døden har aldri før vært så levende.

 

Kommentarer

  • Ole-Lars

    Det er flott av vi har personer som Alexander Gjersøe og Kjetil Dybvik som klarer å skrive slik at vanlige folk forstår hva de mener! Husk å si det du har tenkt å si til en person før det er for sent er min oppfordring.