NY BOK: Terroristen er «håndtert», men ideene hans flyr rundt fremdeles. Øyvind Strømmen har skrevet ny bok om høyreekstremismens historie. ARKIVFOTO: HÅVARD BJELLAND
De hvite feltene i katastrofens manus begynner etter hvert å bli fylt med skrift og kunnskap. Siden dommen falt i fjor sommer, er Anders Behring Breivik blitt en tydeligere person for oss, spesielt ved hjelp av research-drevne forfattere som orker og makter å grave seg inn i materie så mørk at det knapt finnes nødutganger.
Forfatter Aage Borchgrevinks bok «En norsk tragedie» var første forløsning. Han beskrev Anders Behring Breiviks barndom i detalj, og la dermed på plass en helt sentral brikke i puslespillet. Borchgrevinks grundige utforskning av Breiviks nettspill-retorikk er også en viktig øyeåpner.
Øyvind Strømmens siste bok, «Den sorte tråden», er også en slik litterær aha-opplevelse. Den er en lang fortelling om hvordan høyreradikalisme og -ekstremisme har utviklet seg i Europa og Norge siden 1920-tallet, og om hvordan elementer fra dem har funnet veien til Breiviks manifest.
Strømmen var høsten 2011 på plass med boken «Det mørke nettet», om høyreekstremisme og kontrajihadisme i Europa. Boken gav svaret på påtrengende spørsmål om terrorens ideologiske strømninger; ikke minst hva Breiviks avsindige tankegods gikk ut på. Vi visste egentlig så lite.
Strømmen er glad i dunkle metaforer, og jeg forstår ham godt. «Den sorte tråden» er en treffende beskrivelse av høyreekstremismens repeterende dramaturgi, om angsten for den store trusselen utenfra, om fremmede som «skadedyr», om raserenhet, enhet og utrenskning.
Det er denne følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest boken; en undring over den repetitive innstendigheten hatets budskap blir gjengitt med, hvordan fascister, nynazister, kontrajihadister, antiislamister, antisemitter og andre rasende renhetspredikanter ser ut til å ha drukket av samme brune idéhistoriske øltønne.
Det er akkurat som høyreekstremismen har sin egen genetiske kode. Den forsvinner ikke.
I boken går det klart frem at høyreradikalisme og –ekstremisme har tydelige fellestrekk, men samtidig er formet og farget av lokal historie, ideologisk betoning, og ikke minst en hel rekke irrasjonelt ramsalte førerfigurer.
Forsker Anders R. Jupskås mener «høyreekstreme personer tar liv, dersom de mener et er nødvendig, og de må bekjempes». Mens «høyreradikale og høyrepopulistiske partier deltar i demokratiet, og må tas på alvor som politiske aktører».
Det er en nyttig grensegang, men det mest fascinerende med Strømmens bok er hvordan han viser at grumsete tankegods flyter fritt fra den brutale ytterligheten, til den stuerene politiske enheten.
Det er akkurat som høyreekstremismen har sin egen genetiske kode
Ideen om den store, stygge ytre trusselen er en av pilarene i ytre høyre-ideologien. Forestillingen om at et annet folkeslag eller en annen religion er i ferd med å overta makt og myndighet i fedrelandet eller Europa, gjerne i samarbeid med lokale makthavere, er det som igjen skal «legitimere» utestenging, diskriminering og i siste omgang utrenskning.
Idéen om «den jødiske verdenskonspirasjonen» har vært et skjemmede trekk i europeisk historie i århundrer. Antisemittismen satte tunge avtrykk etter seg lang inn i konstitusjonelle paragrafer – ikke minst i den norske grunnloven.
Men selv 70 år etter at Henrik Wergeland fikk «jødeparagrafen» slettet, var det mange som ville ha den tilbake. Marta Steinsvik, som var Norges første kvinnelige teolog, mente i 1925 at det ville være «nationalt selvmord å slippe den jødiske storkapital» inn i landet.
Vidkun Quisling var antisemitt på sin hals, og fanatisk opptatt av raserenhet. Quislings eget program var preget av forestillingen om at «vi med de øvrige skandinaviske folk er hovedmedlemmer av en stor familie som representerer den mest verdifulle av jordens raser» (sitat fra boken).
Jødehatet har beveget seg sidelengs gjennom Europa, selv etter Den annen verdenskrig og Holocaust. Men som Strømmen fint får frem, har hatideologien endret karakter, og funnet nye fiendebilder. I dag kanskje mest fremtredende som «kontrajihadisme», der forestillingen om et «Eurabia» er det mest paranoide trekket. Anders Behring Brevik fant sitt viktigste politiske motiv i denne skrudde idéen.
I det hele tatt er høyreekstremt tankegods sterkt preget av ulmende forfølgelsesvanvidd, og hat mot moderne trender og ideer som kan true den sterke, hvite og selvstendige mann.
I tekster fra Vidkun Quisling og franske Maurice Bardêche til britiske John Tyndall og nederlandske Geert Wilders, er raseriet mot feminismen, liberalismen, kommunismen og alt som smaker av frilynt modernitet oppskrudd og ekstremt.
Til tross for Boot Boys, Folkebevegelsen mot innvandring og Hvit Valgallianse, har høyreekstreme grupper i Norge aldri hatt særlig stor oppslutning. Det har heller aldri vært plass for et stort høyreradikalt parti, a la Sverigedemokratene eller Dansk Folkeparti.
Strømmen mener årsaken kan være at Frp som konservativt protestparti har vært et naturlig valg for høyreradikalere. Der har de enten blitt assimilert, ekskludert eller frosset ut. Frp har fungert som en støtdemper mot mer ekstreme partier, og det bør vi kanskje være ganske fornøyde med.
Men på den måten har antiislamisme og frykten for egen kulturs endelikt også blitt de mer stuerene høyreradikales refreng. Frps Christian Tybring-Gjeddes kronikk «Drøm fra Disneyland» er ett eksempel, «kulturdebatten» som hjemsøkte oss i januar et annet.
Forfatteren påpeker likevel en viktig faktor: For svært mange Frp-velgere er fremdeles innvandring og «islamsk ekstremisme» blant de aller viktigste politiske sakene. Det er en kunnskap partiledelsen verken kan eller vil ignorere.
Et særtrekk ved Strømmens bok er paraden av førertyper som har utfoldet seg gjennom nyere europeisk historie; et burlesk galleri av menn med uniformskjærlighet og hatefullt vokabular, som skaffer seg samfunnsrom som er direkte disproporsjonalt med den reelle innflytelsen de har.
Det er frykten og hatet der sprer, som gjør dem farlige, og som dermed også gir dem plass i politisk debatt. Men som 22. juli viste, er det fatalt feil å forsøke å tie dem i hjel. Øyvind Strømmen bidrar raust til kunnskapen vi trenger for å forstå høyreekstreme strømninger, og for å håndtere dem bedre.
Tilfellet Anders Behring Breivik er «håndtert», og sitter innestengt. Men ideene hans flyr rundt der ute fremdeles.