Retten til å tro

Jeg vil advare mot manglende respekt for at også leger har sin gudstro og samvittighet.

GUDSTRO: Vi trenger å minne hverandre på at den nye og subjektive sykeligheten i samfunnet ikke blir tatt hånd om på en betryggende måte i vårt helsevesen og i vår velferdsstat, skriver Eivind Meland. FOTO: COLOURBOX

 
Gud er død for enda flere og hvorfor skal kristne legers personlige overbevisning få prege utøvelsen av offentlige helsetjenester? postulerer Eirin Eikefjord i en kommentarartikkel i BT 30. januar.Hun målbærer utbredte oppfatninger som har bidratt til å utforme vår moderne velferdsstat; men som i dag er i ferd med å omdannes til stivnede og farlige dogmer. Jeg skal begrunne hvorfor.

 
Allmennreligiøst
Etter religionskrigene i Europa på 1600-tallet oppsto det to motstridende tankeretninger i Europa om hvordan vi skulle håndtere spenningsforholdet mellom styringsverk og trossamfunn. Den ene retningen krevde totalt skille mellom troen på den ene siden og politikk og jus på den annen side. Vi kan kalle dette synet for en ytterliggående verdsliggjøring av det sivile samfunn. Den andre retningen ville akseptere trosmessige og eksistensielt betingede ytringer i det offentlige rom, og så det som viktig å utvikle dialog basert på likeberettigelse omkring slike spørsmål. Vi kan kalle et slikt syn for økumenisk eller allmennreligiøst.

 
Subjektiv sykelighet
Vi trenger å minne hverandre på at den nye og subjektive sykeligheten i samfunnet ikke blir tatt hånd om på en betryggende måte i vårt helsevesen og i vår velferdsstat. Sannsynligheten taler for at helsevesenet ikke er løsning på våre utfordringer, men snarere en del av problemet. Vi omdanner emosjonelle og relasjonelle krenkelser til diagnoser og etterspørsel etter terapeuter. Respekten for våre medmenneskers urørlighets- og nærhetssone erstattes av diagnostisk og terapeutisk iver. Når denne medisinen ikke virker, utløses automatiske ytelser i prosesser som åpenbart handler om utstøting og fattigdomsfremme. Dette er dobbelt problematisk fordi det nesten ikke er mulig å fremme kritikk av slike samfunnsfenomener: i vårt senmoderne samfunn er hjelpe- og offerrollen de eneste muligheter for legitimt, autoritært maktmisbruk. Derfor står velferdsstaten i fare for å utvikle seg til en fundamentalistisk velferdsstatskirke med enøyde og dogmatiske forsvarere.

 
Steiner for brød
Det følger en regning med en utvikling med et strengt og uforsonlig skille mellom trossfæren og politikken, som karakteriseres av at velferdsstaten blir et kirkesamfunn. Eikefjord kan ha rett i at Gud med medlemskap i kirkesamfunn, er på vikende front. Men anerkjennelsen av det guddommelige og allmennreligiøse i tilværelsen er ikke i tilbakegang. Religiøsitet er nemlig ikke en tilbøyelighet for dem som er organisert i trossamfunn. Verdslig innstilte mennesker søker også trygghet, tillit og tilhørighet. Verdslige har på samme måte som de troende behov for å håndtere og å akseptere at livet er hardt og urettferdig og til slutt skal vi dø. Derfor er det også betimelig å lufte et spørsmål om helsetjenester og velferdstjenester virker som steiner for brød? Kan det tenkes at medisinsk teknologi og undersøkelser tilbys som botemiddel mot eksistensiell utrygghet, og at kompensasjon i form av trygdeytelser blir en fattig trøst for urettferdighet og opplevelse av håpløshet?

 
Falsk sykdom
Det er mange forhold som taler for at vi kan svare bekreftende på dette. Selv ved kirurgiske prosedyrer vil den medisinske nytteverdien være omstridt ved et stort antall inngrep. Medisinsk teknologi anvendes på friske mennesker som inviteres til forebyggende undersøkelser med det resultat at et betydelig antall blir syke av falsk positive funn eller opereres for falsk sykdom, for eksempel kreft som ikke er biologisk aktiv. Et økende antall unge mennesker som ikke har lykkes i skolen eller i arbeidslivet trygdes for lettere psykiske lidelser og tilpasningsforstyrrelser.

 
Terapeutisk kultur
En kollega i Ryfylke har uttalt at å tilfredsstille moderne pasienter er som å mette krokodiller med sardiner. Han har oppdaget at medmennesker søker trygghet og tillit til at livet holder. De får ofte en slik bekreftelse, og opplever tilfredsstillelse i dette. Men det er med denne tilfredsstillelse som med alt annet godt som bare virker en stund. Tilliten til normale funn fra helsevesenet er bare av kort varighet, og behovet for ny betryggelse blir større og større, det blir uten grenser. Valium, alkohol og helsetjenester har god effekt, men avhengighetsfaren er stor. Det er dette som er kjernen i den kritikk av den terapeutiske kulturen, som filosofer og sosiologer har fremmet i de senere tiår.
Blant annet har den canadiske filosofen og katolikken Charles Taylor pekt på at dette er en følge av verdsliggjøringen av samfunnet. Han inntar intet overbærende standpunkt mot de ikke-troende. Tvert imot hevder han at de troende med sin kroppsfiendtlighet og ensidige interesse for det hinsidige liv er medansvarlige for en kultur der menneskene blir ensomme og livet og skaperverket som omgir oss, blir en uvedkommende kulisse. Derfor etterlyser han et felles ansvar fra de troende og de ikke-troende for å finne løsninger som kan tilfredsstille det allmennmenneskelige behov for tillit, trygghet og opplevelse av tilhørighet.

 
Gir oss livet
Den franske filosofen René Descartes, som innledet opplysningstiden og den moderne tidsalder, sto for et diametralt motsatt syn. Han ble fanebærer for den verdslige arroganse og satte mennesket i Guds sted: Mennesket er herre over livet, hevdet han. Jeg er dypt uenig. Naturen og jorden tilhører ikke oss. Vi tilhører jorden og vi er avhengige av å sameksistere med skaperverket, med det som gir oss livet. Et slikt ståsted trenger ikke forutsette tro på en ekstern eller personifisert guddom. Det er opplevelsen av tilhørighet, takknemlighet og respekt som er poenget. Derfor vil jeg advare mot ytterliggående verdsliggjøring av det sivile samfunnet. Jeg vil anbefale det allmennreligiøse eller økumeniske alternativ.

 
Takknemlighet
Derfor vil jeg også advare mot manglende respekt for samvittighet og trosmessig funderte ytringer i det offentlige rom. Det er ikke først og fremst av hensyn til de kristne legene at vi trenger å anerkjenne retten til samvittighetsfrihet når flertallsavgjørelser gir rett til helsetjenester som berører valg om liv og død. Det er hensynet til at samfunnet må stimulere alles rett til å leve med en grunnfestet forankring i det de mener er rett, som står på spill. Det handler om kong Haralds formaning nyttårsaften 2012: Bli deg selv! Hvis vi ikke klarer det, vil den terapeutiske kultur og velferdsstaten drukne i de krenkelser og sykdomsmanifestasjoner som den selv er med på å skape.

Kommentarer