BREV FRA OSLO: Nils August Andresen skriver brev til Vestlandet på vegne av Oslo. «Du får din del, Vestlandet, og vel så det», slår han fast.
Kjære Vestlandet! Det er meg, Oslo. Takk for brev. Du skriver at du er lei av meg og vil ha oljen for deg selv. Ikke bli sint, men jeg tror vi er nødt til å gå til parterapeut igjen for å jobbe litt med selvforståelsen.
Aller først, Vestlandet, altså, jeg synes det er viktig at du sier det du føler. Så kan vi snakke om uenighetene. Du vet jo hvor sint du blir når du går og holder mindreverdighetskompleksene undertrykket for lenge. Husker du den gangen da du gikk i nesten to hundre år uten å si noe? Da var du sint, da!
Men altså, Vestlandet. Tilbake til disse brevene du har sendt meg – og offentligheten for øvrig. (Forresten, Vestlandet, er det egentlig nødvendig å følge trenden med å ta familiekrangler i offentligheten?) Du skrev i Bergens Tidende her om dagen at ”i en hvilken som helst annen europeisk stat – tenk på Katalonia, Nord-Italia, Skottland – ville Vestlandets status som seddelpresse for et helt land for lengst endt i opprør og krav om økt selvstyre; bare ikke i Norge.” Og der gjentar du det du har sagt før, at ”det er ille at ingen statsministre har kommet fra den delen av landet der pengene kommer fra”. Altså, vi sier alle slikt i øyeblikkets hete, ikke sant? Men du har begynt å gjenta så ofte. Det er nesten så man skulle tro du faktisk mener det. Så var du på Trygdekontoret, og tok det et hakk lenger. ”Det er jo kun der det blir skapt verdier i Norge. Resten er snylting. Skipsverft. Også masse råvarer. Og olje. Også fisk. Og det er det Norge lever av.” Det sa du, sikkert litt for tull, ikke sant. Men det er blitt et mønster nå. Det er derfor jeg skriver til deg, nå. Vi må nesten snakke sammen.
Det er ikke din olje. Sorry, sånn er det bare
Aller først det der med oljen… Altså, hvordan skal jeg skal liksom få sagt det så du skjønner det? Det er det der med livsløgnen og gleden og de akk så gjennomsnittlige vestlendinger. Jeg tror jeg bare må si det rett ut, jeg: Det er ikke din olje. Sorry, sånn er det bare. Det har aldri vært det. Du hadde den ikke før vi ble gift. Det er ikke noe særeie. Vi har utvunnet den sammen, men hvis du absolutt må bringe det på bane, så var det Jens Evensen, som vokste opp på Grønland i Oslo, eller Kristiania som det het da, som spilte hovedrollen i å sikre det havområdet for både oss og barna. Men du var jo enig i at det var klokt, og at vi blant annet trengte pengene for å betale for utdannelse for yngstemann, Nord-Norge.
Og du, nå mener jeg ikke å psykologisere, men siden du har valgt å være ærlig om hva du tenker, synes jeg nesten jeg må si litt jeg også. Av og til lurer jeg på om du har litt behov for å føle at du på et vis har fortjent det at du alltid har vært så privilegert med hav og ressurser. Og så blir det så viktig for selvforståelsen din, det med gründerånd og nøysomhet og alt sammen. Joda, noe sant i det er det jo i blant. Men tro meg, alle som kommer fra privilegerte bakgrunner har litt behov for det der. Litt sånn ”Se på oss, vi er så nøysomme! – bruker bare én fyrstikk for å tenne alle kandelabrene på jaktslottet!” Det gjelder bare ikke å la det gå seg til hodet. Jeg kommer litt tilbake til det.
Men én annen ting først: Du tar opp igjen en av disse kranglene vi har hatt helt siden vi først ble samboere i 1814, og så flyttet for oss selv i 1905. Du skrev altså i Bergens Tidende: ”Den utadvendte, sprell levende kysten hadde ingen plass i denne rosemalte, halvt lobotomerte idyllen, og aller minst den skjønne horen Bergen, som hadde ligget med ryggen til nasjonen i århundrer, i utuktig omgang med utlandet.” Joda, jeg skjønner det. Du hadde behov for å få respekt for din fortid, litt sånn som Eva i tv-serien Dag. Og du syntes at jeg var litt traust. I get it.
Jeg syntes jo ikke det var helt rimelig da heller. Men jeg sa ikke noe, for jeg skjønte at det var det du trengte akkurat da. Men du, Vestlandet, nå blir det bare for dumt, ikke sant. Det fantes jo en tid hvor disse syv fjellene i Bergen dannet er mur mot Norge og en åpning mot verden. Men reiser du ut fra Bergen idag, kommer du ikke lenger til Amsterdam, London eller Amerika. Du kommer til Sotra. No offence, altså. Men Sotra, lissom? Du tar poenget. Kan vi gjøre en avtale? Jeg skal ikke kalle deg for hore, og du skal ikke kalle deg for vidsynt. Even Steven.
Du får din del, Vestlandet, og vel så det
Altså, jeg nevnte Jens Evensen. For å være helt ærlig, Vestlandet, er jeg usikker på hvor mye olje du egentlig hadde fått opp uten min hjelp, de trauste østnorske selskapene TGS, PGS, Aker Solutions, Aker, Fred. Olsen, eller Kongsberg Gruppen – for ikke å snakke om de utenlandske, som Seadrill, Subsea 7 og Prosafe. Hvor var gründerånden din da, Vestlandet? Du husker dessuten sikkert irakiske Farouk al-Kasim, som stod så sentralt i å organisere alt sammen. Og herregud, hvor mange ganger har du ikke hatt behov for banktjenester fra meg for å finansiere hele sulamitten? Jeg vet at du på fritiden produserer et og annet møbel, men for å være ærlig så er det flere enn meg som begynner å bli litt lei av å diskutere møbler på alle fester og middager vi går i.
I all fall, som du sikkert vet, er dette bare noen av de 17 av de 25 største selskapene på børsen som har hovedkvarter på Østlandet. Ett har hovedkvarter i Trondheim, fire i utlandet, og enkel matematikk forteller oss hvor mange som er igjen til deg. Vent, Vestlandet, jeg vet hva du skal si: At det er du som driver all verdiskapningen, men så må sende alle pengene til meg. Det blir et av de tilfellene hvor du anvender en type logikk som ikke gir så mye mening for meg. Du og jeg bruker jo samme regnskapsfører, han SSB-fyren, og du kan jo bare se hva han sier. Joda, det stemmer at du har masse oljeselskaper og noen møbelfabrikker. Men verdiskapning er altså en litt kompleks sak. Noen bidrar med kapital. Noen bidrar med teknologi og patenter. Noen bidrar med arbeidskraft. Noen bidrar med lokaler og bygninger. Du får din del, Vestlandet, og vel så det.
Sorry, Vestlandet, jeg vet ikke hvorfor jeg forteller deg dette engang. Det er jo altså ikke din olje, så det spiller ikke så veldig stor rolle. Og jeg er jo kjempeavhengig av deg for mye av min verdiskapning! Mange av mine selskaper har jo kontorer og flinke ansatte hos deg også – Schibsted, for eksempel, herregud, det hadde jo ikke vært det samme uten Bergens Tidende. For all del. Når jeg har lyst til at vi skal fortsette å være sammen, tenker jeg jo det, ikke sant, at alt mitt er ditt og omvendt.
Men så begynner du med den der sytingen din, og da blir jeg jo av og til litt sur jeg også, ikke sant. Du blir litt sånn: ”Hadde jeg vært som fru Katalonia, hadde jeg bare skilt meg fra deg nå, liksom. Prøv å stopp meg, liksom! Jeg kan slåss jeg, altså!” Du. Vestlandet. Seriously. Altså, jeg vil ikke slåss, jeg. Det vet du. Men, og nå høres jeg sikkert veldig ut som mannen i forholdet, men marine blir litt bitchslapping sammenlignet med flyvåpen. Capisce?
For å være ærlig så hender det jeg tenker at om jeg hadde visst at du kom til å få stormannsgale tanker om fylkeskommunalt eierskap til Nordsjøen, så vet jeg ærlig talt ikke om jeg hadde flyttet sammen med deg i det hele tatt, da kunne du like gjerne blitt boende hos Danmark eller Sverige, så kunne du tatt den barnslige krangelen med dem. Jeg mener, jeg synes ofte at jeg strekker meg ganske langt. Veier. Tuneller. Du ville til og med ha Trekantsamband, og jeg lukket øynene og tenkte at hvis det er så jævlig viktig for deg, så er det greit. Og jeg skal ikke kalle deg hore på grunn av det heller.
Jeg synes at vi skal holde sammen, jeg, om ikke annet så av hensyn til barna
Men jeg mener, prøv å fullfinansiere en trafikal Oslopakke med statlige midler, liksom. Haha, det skulle tatt seg ut! Neida, jeg skal ikke gjøre det, altså. Det er bare at jeg tenker litt at da er det liksom din del av avtalen ikke å syte. Jeg har nok allerede, ikke sant, med Nord-Norge og alt det der. Du husker sikkert selv hvordan det var da du hadde forsørgeransvaret. Joda, det er åttehundre år siden, men ikke fortell meg at du ikke husker det:)
Men du. Jeg synes at vi skal holde sammen, jeg, om ikke annet så av hensyn til barna. Trøndelag ville få en fryktelig lojalitetskonflikt, tror jeg. Og Sørlandet og Nord-Norge har jo knapt nok flyttet hjemmefra. Dessuten har jeg alltid tenkt at jeg vil bli gammel sammen med deg. Du er jo blitt gammel nå, på enkelte områder helt fossil. Dog uten særlig brennstoff. Lett innadvendt, i overkant konservativ i klesstilen, alt fra oljehyre til det alt for brede, og ærlig talt litt kjedelige, bibel-beltet du så ofte går i. Men du er jo min egen Vestlandet! Enig og tro til Langfjella faller, og vi en gang ligger på dødsleiet. Så får vi håpe den siste olje rekker til oss begge to.
Kjærlig hilsen,
Oslo