FOTO: STEINAR SKAAR
Norges troverdighet som miljø- og klimanasjon klamrer seg til sperregrensen.
I lang tid har det har det vært et overveldende flertall i Stortinget for å åpne feltene utenfor Lofoten for oljeboring. Det minner om et mirakel at de fortsatt er vernet. Men mirakler finnes ikke. Det er tre, små stabeiser av noen partier som holder fortet.
Det har tatt litt tid for meg å innse hvor stor prestasjon det er at SV sørget for en midlertidig verning av Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe) fra petroleumsvirksomhet. Jeg blir jeg nesten rørt til tårer når jeg tenker på det. Sammen med de store partiene, står både olje- og gassnæringen og fagforeninger. Likevel har naturvernet vunnet slagene.
Panservernet begynner kanskje å svikte nå. Arbeiderpartiet dundrer nå inn for konsekvensutredning. Selv om Helga Pedersen (Ap) har klart å finne to eksempler på at konsekvensutredning ikke har ført til at felt blir åpnet, vet vi hva dette betyr.
Både tilhengere og motstandere av oljeboring i LoVeSe bruker opinionen til inntekt for sin sak. På nasjonalt plan viser målingene at folkemeningen veksler. Siste måling i Nordland, viser at nei-andelen er langt større enn ja-andelen. Men det er trygt å si at både uenigheten og usikkerheten i opinionen er stor.
Når de tre knøttepartiene SV, Venstre og KrF har beskyttet Lofoten fra petroleumsaktivitet, har de langt større støtte i befolkningen enn deres samlede valgoppslutning. Det er verken udemokratisk eller urimelig at de har dratt i nødbremsen. Måtte de henge i med alle kreftene så lenge de har folk igjen på Stortinget.
For når Havforskningsinstituttet, Klima- og forurensningsdirektoratet, Fiskeridirektoratet og Direktoratet for naturforvaltning rett ut fraråder olje- og gassaktivitet i LoVeSe, er det grunn til å være skeptisk. Det skal tross alt være et grunnprinsipp i norsk miljøpolitikk at tvilen skal komme miljøet til gode.
Det pussige er at advarslene preller av de større partiene Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. De har fått det fryktelig travelt med å få opp alt. Nå. Men hvorfor dette hastverket?
På det enkleste planet handler spørsmålet om oljeboring om naturvern: I hvilken grad vi stoler på at et stort uhell aldri vil skje. Og hvis det skulle skje, hvor stor tro vi har på naturens evne til å reparere seg selv raskt.
Vi må løsrive oss fra fossilene lenge før vi går tom.
Men global klimapolitikk har fått en stadig større plass i debatten om åpning av nye petroleumsfelt. En forklaring på hastverket kan også ligge der. Lar vi oljen ligge for lenge, risikerer vi at verdien taper seg. Og det er klimapolitikken som gjør oljen til sur vin.
Det internasjonale energibyrået IEA har for lengst konkludert: For å nå målet om å begrense jordens temperaturøkning til to grader, må det aller meste av verdens kjente mengder av fossilt brensel bli liggende. Vi må løsrive oss fra fossilene lenge før vi går tom.
Hvis vi tror at målene i klimapolitikken faktisk blir nådd, kan det være logisk å hente opp oljen mens vi fortsatt får godt betalt. I overgangen til lavutslippsamfunnet, mener mange at gass vil spille en viktig rolle. Om det erstatter kull, kan gassen bidra til å nå klimamålene. Det kan altså argumenteres for at vi må tåle risikoen for et utslipp i de eksepsjonelt rike og sårbare områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja av hensyn til klimaet.
Vel. Dette fremtidsbildet blir utfordret. Et annet sannsynlig bilde er at norsk olje og gass heller enn å erstatte kull, kommer i tillegg. Ved å åpne nye felt, bidrar Norge til å forlenge den fossile fasen. Jo lenger vi venter med å løsrive oss fra oljen, desto mer penger tjener Norge.
Trolig vil ny teknologi, inkludert karbonfangst, sørge for at norsk olje og gass vil kunne brukes langt inn i fremtiden. Men fornybar energi vil måtte utgjøre en langt, langt større andel av verdens energiforbruk. Norge bør kunne bidra mer til at overgangen til et fornybart samfunn fremskyndes – heller enn forsinkes.
Et sted å begynne, ville være å si at vi avstår fra å utvinne de kjente ressursene i LoVeSe. Dette kan være vårt første bidrag, med potensielt stor symboleffekt i klimakampen. All respekt for Hardanger, men Lofoten og områdene rundt er veldig mye mer enn vakker og urørt natur. Det er kort og godt unikt. Hvis vi skal la noe ligge urørt, må det være dette.
Den fossile fasen skal ikke ebbe ut i neste generasjon, men når jeg er midt i livet. Når jeg ikke uroer meg for pensjonspoengene mine, er det fordi det er langt større grunn til bekymring for hvordan den oljeavhengige norske økonomien skal tåle overgangen. Som BI-professor Hilde C. Bjørnland beskrev i DN torsdag, er norsk velstand tjoret fast til oljeprisen.
Petroleumssektoren – og dermed også nasjonaløkonomien – har et sterkt behov for en jevn olje/gassproduksjon. Ingen tør å tenke tanken at den må dabbe av.
Dette er ikke noe neste generasjon må forholde seg til. Innen jeg går av med pensjon, må Norge redusere CO2-utslippene med 70 prosent.
Ellers i Europa er overgangen allerede i gang. Omfanget av fornybar energi vokser raskt, og konkurrerer med gass. Bare i Tyskland finnes det nå rundt 1,3 millioner solcelleanlegg. Bildet av Norge som en «miljønasjon» er knapt nok en fasade.
Hadde det ikke vært for SV, Venstre og KrF, hadde fasaden flakket av for lengst. Alle tre strever med sperregrensen. Men både i klimasaken og når det gjelder oljeboring i nord, snakker de for mange flere av oss.
De er som små barn som roper sannheten. Hadde bare de store villet høre.