Hvorfor legger dere ikke ned nettdebatten?
NETTDEBATT: Spørsmålet er om det er allmennhetens stemme som kommer frem i nettdebatten. Jeg håper ikke det, for det er deprimerende lesning, skriver Benedicte Carlsen.
FOTO: SCANPIX
Debattredaktør Hilde Sandvik skriver 7.1. http://blogg.bt.no/preik/2013/02/06/makt-til-a-kneble/#.URKk4yeNsQo det jeg mener er en betimelig og viktig kommentar om hvordan usaklige og ofte sjikanerende innlegg i nettdebatter fører til at seriøse debattanter modererer sine utspill eller trekker seg fra debatten. Sandvik peker på at hatmeldinger ser ut til å ramme kvinner, og kanskje spesielt unge kvinner, hardest. Det er lett å være enig i at dette er et demokratisk problem.
Det kan virke som om det er en overvekt av unge menn blant dem som skriver i kommentarfeltene til avisene, samtidig som mange unge kvinner er dyktige til å uttrykke sine meninger i bloggsfæren eller de får innlegg på trykk i avisen. Kanskje virker det også spesielt skremmende på oss kvinner når hysteriske mannlige stemmer fra nettet truer med å gjøre den verbale volden fysisk.
Den slags skittkasting gjør at jeg er mer tilbakeholden
Jeg synes det er grunn til å generalisere problemet Sandvik peker på. Avisredaktører ser hvilke innlegg som sendes inn men har ikke oversikt over dem som trekker seg fra debatten. Som forsker har jeg både skrevet egne innlegg til aviser og blitt intervjuet av journalister, og det slår ikke feil at våre innlegg, uavhengig av hva saken handler om, blir påhengt en hale av sleivete kommentarer, særlig om innvandrere og i vårt tilfelle, om forskeres latskap og udugelighet i jobben.
For det første må dette gjøre det ekstra ubehagelig å delta i offentlig debatt for innvandrere. Jeg kan i hvert fall for min egen del si at det å skulle bli utsatt for den slags skittkasting gjør at jeg er mer tilbakeholden med å informere verden om forskningen vi gjør. Når jeg som samfunnsforsker blir intervjuet om forskningen min i avisen, er det vanskelig å ikke lese hva som skrives under. Jeg er jo interessert i å vite hva allmennheten synes om det jeg har arbeidet med i lang tid.
Spørsmålet er om det er allmennhetens stemme som kommer frem i nettdebatten. Jeg håper ikke det, for det er deprimerende lesning. Språket og temaene som går igjen i kommentarfeltene gjør at jeg sitter igjen med et inntrykk av at det norske folk består av en mengde dumme, sinte, høyreekstreme unge menn. Og var det ikke noe med at man må tillate dem denne verbale volden for at de ikke skal bli så sinte at de finner på å gjøre ord til handling?
Inntrykket blir jo heldigvis korrigert når jeg lever livet videre innimellom medieoppslagene, men det gjør likevel at jeg tenker meg om før jeg legger hodet i gapestokken igjen. Jeg har for eksempel blitt truet på livet i nettdebatter og har flere kolleger som også har opplevde å bli beskyldt for å være udugelige eller å bli truet.
At det ofte er så ubehagelig for oss forskere å fortelle allmennheten om forskningen vår, er også en del av det demokratiske problemet som Sandvik trekker frem. Det er mange grupper som sikkert er mer utsatt i mediene, for eksempel politikere, journalister og bloggere, men jeg våger påstanden om at forskere ofte ikke er av et like utadvendt og frimodig kaliber som disse gruppene. Det kan være både på grunn av seleksjon til yrket og på grunn av arbeidets egenart.
Vi jobber grundig og er opptatt av nyanser og presisjon. Vi har likevel en plikt til å holde allmennheten orientert om resultatene av forskningen, og det blir vi fra tid til annen beskyldt for å gjøre i for liten grad. Denne kritikken kommer ofte fra avisredaksjonene.
Når det gjelder den spesielle utfordringen med kulturen i nettdebatter utgjør dette et ganske nytt fenomen som også er i rask endring ettersom nyhetsmediene setter inn tiltak, som å sensurere de verste innleggene eller ikke publisere anonyme innlegg. Det mangler derfor god forskning både på omfanget av hets, hvem som utgjør dagens nettdebattanter, hva som motiverer dem og hvem hetsen rettes mot. Og kanskje, mest beklagelig; vi vet ikke hvilke tiltak som virker. Kanskje kan dette bli et nytt forskningsprosjekt for oss, i samarbeid med mediene?
Et forslag fra Sandvik er å frata debattanter muligheten til å publisere anonyme innlegg. Dette er et av tiltakene som praktiseres av flere nettmedier allerede, og det ser jo ikke ut til å være god nok medisin, skal en dømme etter eksemplene Sandvik trekker frem. Mitt motspørsmål til landets avisredaktører er: Hvorfor nedlegger man ikke nettdebatten?
Et vanlig argument mot dette er at en da legger lokk på en åpen og folkenær demokratisk arena, men som Sandvik og andre påpeker, er det kanskje vel så usikkert om nettdebatten fremmer demokratiet. Det er klart at eksistensen av internett gjør at meningsutveksling i alle varianter, for et i prinsippet globalt publikum, er uunngåelig, men det at teknologien har gjort det mulig for hvem det skal være å få publisert hva det skal være, uavhengig av evnen eller viljen til å formulere seg forståelig og saklig, er ikke i seg selv et argument for å tillate dette i en avis, verken på trykk eller digitalt.
Alle aviser setter kvalitetskrav og etiske krav til innlegg som settes på trykk i avisene. Hva er det da som gjør at redaksjonene tillater at standarden på nettutgaven på avisen blir så mye slettere en den trykte utgaven?
De to unge jentene Sandvik nevner som har brukt tid og innsats på å skrive velformulerte og gjennomtenkte innlegg slik at de ble funnet verdige til å trykkes i henholdsvis BT og Aftenposten fortjener å bli hørt, men jeg klarer ikke å bli overbevist om hvorfor motinnlegg som tilsynelatende skrives like fort som en snakker, som i tillegg er sjikanerende og kanskje ikke engang alvorlig ment, skal publiseres for all verden på avisens nettsider, eller i hele tatt fortjener å bli vurdert av en betalt fagperson i avisene.