Min eksistensielle krise er over. Østlendingen har byttet side.
For noen uker siden gikk jeg av bussen, kjente at det regnet, og tenkte: «Deilig. Det var på tide nå». Siden har jeg ikke blitt kvitt tanken: Er jeg i ferd med å bli bergenser?
Han hadde rett, han mannen med hatt og paraply, som en gang for lenge siden så fortvilelsen i blikket mitt på vei ut i et heftig regnvær: «Det blir bedre med tiden,» sa han. Nei, det gjør jo ikke det, tenkte jeg da. Det vil alltid være like forbasket mye regn i Bergen. Men jeg misforsto. Det er ikke Bergen, men meg han visste ville endres.
Bergen kemnerkontor mener at enhver som betaler skatt til Bergen, er bergenser. Mitt bestemte inntrykk er at det nok ikke er fullt så enkelt. Selv om den bergenske identiteten er sterk, er den samtidig vag. Omgitt av bergensere føler jeg meg ikke så annerledes.
Kultursjokkene er sjeldnere nå, men de var tallrike de første årene. Det var en overgang å flytte til en by der voksne mennesker kan gå midt i skisporet uten å få tilsnakk. Ikke er det høyrekjøring i skiløypene heller. Men de aller fleste sjokkopplevelsene har vært knyttet til buekorps.
Senere lærte jeg at det var «månebedotten» jeg ble av denne absurde forespørselen
Som da en uniformskledd 14-åring med fane i hånden ringte på døren en ettermiddag. Han spurte om jeg vennligst kunne flagge. For nettopp den dagen var det 100 år siden et sentralt medlem i Dræggens buekorps døde. Senere lærte jeg at det var «månebedotten» jeg ble av denne absurde forespørselen. I frykt for å tråkke på en bergensk kultur, hengte jeg flagget ut. Det regnet, og det tok tre døgn å tørke flagget etterpå.
På min neste studentbopel ble jeg en natt vekket av et rabalder klokken halv to. Ikke av en hjemme-alene-fest på avveie, men av hele nabolaget – med trommer – i prosesjon forbi huset. Den eldre husverten vår var på bristepunktet av begeistring « Kor gøy! Festlig – Skansens bataljon er 145 år!» .
I Bergen er dette normalt. Bare i Bergen.
Mange år etter har det blitt til at heller enn å flykte i motsatt retning, følger jeg etter når vi hører lyden av buekorps. Selvsagt skal de små få beundre heltene.
Den bergenske nasjonalismen er åpenbart ikke et etnisk konsept. Beviset er byens mest outrerte bergenser, Trude Drevland. Å bli bergenser er en sakte prosess, som fremskyndes kraftig av mine egenproduserte erkebergensere. Særlig han lille uten volumkontroll, som vil ha Nystemten til vuggesang.
Selv om jeg liker lyden av Brannkamper nedi bakken, er det nettopp fotballen som får meg til å tenke at prosessen kanskje aldri vil bli fullendt. Til tross for min intense mangel på interesse, vet jeg til enhver tid presis hvor min hjembys lag Strømsgodset befinner seg på tabellen. Og Bergen tillater ikke «dobbelt statsborgerskap». Det holder ikke at jeg også synes det er fint at Brann vinner.
I Bergen er man aldri – aldri – utelukkende alvorlig.
Likevel har den siste ukens Østland-Vestland-krig fått meg til å innse at jeg har skiftet side. Jeg føler meg hjemme i den evige opposisjonen på Vestlandet. Den opprørske selvstendigheten er lett å elske.
Enda bedre er bergensernes forhold til spøk og alvor. I Bergen er man aldri – aldri – utelukkende alvorlig. Det ligger en munterhet, en ironi, et snev av spøk under hvert ord som uttales. Jeg har bodd her så lenge at det østlandske gravalvoret nå irriterer meg. Seriøst snakk, uten et eneste glimt av humor, gjør lysten til å riste liv i høytideligheten uimotståelig: «Kom igjen, mann! Vær ironisk snart! Jeg kjeder meg i hjel!»
Og det er på akkurat dette punktet at det skjærer seg når øst møter vest. I motsetning til i Oslo, er det umulig å skille det som tull fra det som er seriøst. Resultatet er endeløse misforståelser. Når østlendingen tar på seg alvorsminen, reagerer bergenseren med fleip. Riktig ille blir det når østlendingen ikke forstår spøken. Og det skjer sånn omtrent hver eneste gang.
Det offisielle bergenske livssynet er at hver dag skal fylles med tøys, fest og spontan moro. Livet lett og alt er en lek.
Men underlegenheten over for Oslo, derimot, den kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg tenker ofte: «Drit nå i Oslo. Det er da en helt ok by.» Tross alt, grunnen til at Bergensbanen er så viktig er at vi skal kunne reise både raskt og ofte nettopp dit.
Jeg har begynt å snakke høyt i telefonen. Det er ikke hørselen som svikter, men østlandsblodet som siver sakte ut. Foreløpig er jeg et litt for lite selvironisk muldyr. Med rulle-r og to fotballskjerf rundt halsen.
Nei, det er nok ikke så lett å få Drammen helt ut av denne jenta. Beklager, jenten! Jeg mente jenten.